klarer ikke å si det til fam.

[Ecuador04]

jeg er 20+3 i dag har ikke sagt det til så mange enda,4 veninner.klarere og har ikke lyst til å si det til fam. min pga komentarer. snakker flere ganger i uka med min søster som bor i en annen by, men har i noe lyst å nevne det. er det noen flere her som har det som meg.

[Kaosmamma' n]

Jeg kan forstå hvordan du har det uten å ha vært i samme situasjon ennå, men de har jo ikke noe med å kommentere dette, du er voksen og kan ta dine egne valg. Blås oppi hva de sier og gled deg. Du er heldig som venter i moden alder. Skulle ønske det var meg! Lykke til!

[Gjest]

Hei, du er ikke alene om det. Jeg er riktig nok ikke så langt på vei, men har allerede begynt å grue meg. Jeg har sagt de siste 9 årene at jeg i hvertfall ikke skal ha flere og her sitter jeg gravid med nr. 4......

 

Jeg gruer i hvertfall for å fortelle det til min datter på 18 år......og på jobbben.

 

Jeg tror vi bekymrer oss unødvendig, det blir vel et sjokk så tror jeg de fleste vil glede seg over det lille vidundret som kommer.

 

Men men det går seg vel til.

 

Lykke til med resten av graviditeten.

 

[nicco]

Jeg har alltid hatt det slik. Med de første gitt det ganske greit, folk kan jo ikke si noe på at en vil ha ett eller to barn. Men når nr.3 var på vei og jeg begynte å bli "eldre" så kom komentarene. Og nå er jeg snart 20 uker på vei med nr.6, og er 43 år.....Husker alle komentarene jeg fikk sist, og det er 3 år siden. Har il og med pratet med legen om det, for jeg må rett og slett psyke meg opp for å klare å møte folk. Jeg har til nå bare fortalt det til ungene, forrige uke, og noen venninner, men de bor langt unna....Nå begynner det å synes, men jeg håper jeg klarer å sjule det til over påske, da er jeg 23 uker.

 

Egentlig er jeg kjempelykkelig og glad, og stolt. Men vi bor i ei lita bygd, og folk har lite å prate om, så da blir jeg lett "et bytte" for bygdesladder. Sist fikk jeg komentarer som:" Oppdaget dere det for sent til å ta abort??". Jeg er såpass sårbar når jeg er gravid at jeg har problemer med å takle sånne ting. Prøver å gjøre meg sterk...

[Gjest]

forstår den følelsen ja. Er selv på vei med nr 5 og nr 4 er ikke mer enn 8 måneder. De andre er 17, 16 og 13 år. Alle mener jo det at fire stk må jo holde da.Eller?

Denne graviditeten var ikke planlagt og frusterasjonen var meget høy fra min side men samboeren min ble veldig glad og det smitter vet dere hehe. Spiren som er i 10 uke er veldig velkommen.

Har ikke tort å si det til andre enn bare en venninnde, og vil ikke si noe til noen før de spør selv.

Dette er jo vår sak og ingen andre og hvor mange barn vi får må jo bli vår sak det å mener vi.

Hva andre mener få bli deres sak. Ikke alle tenker på hvor sårbare vi er i denne tiden og komentarene kan være mange. Ta det med knusende ro og kos deg/dere i denne tiden. Alt ordner seg skal du se. Lykke til videre med graviditeten

 

 

 

[Gjest]

Jeg ble glad for å høre at det er flere som føler det sånn!

Jeg er bare 9 uker på vei, men gruer meg til å fortelle det.

Et par gode venninner vet det allerede, de synes det er helt topp. Vet også at familien til samboeren min vil glede seg med oss.

Så er det ungene da....De vil nok synes mora er for gammelt til sånt, men jeg tror at de vil synes det er artig når først ungen kommer.

Det verste er min egen familie, som jeg i de siste årene ha hatt ett litt anstrengt forhold til pga mitt nye samboerskap. De kommer ikke til å bli glade!

Prøver å tenke på alle vi har rundt oss som vil støtte oss og være positive. Samtidig tenker jeg at da får jo min familie ta sine egne valg i forhold til dette. Vil de være vanskelige, så får de være det, men det er jo dem det vil gå utover. For neimen om jeg gidder å bruke mye tid sammen med negative og kritiske folk!

Uansett så er det ikke lett. Jeg bruker mye tid til å tenke på det!

Men snart må en jo bare hoppe i det, for det vil jo synes etterhvert!

Lykke til alle sammen!

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg så godt.Er selv 10 uker på vei og har ikke fortalt det til mine svigerforeldre ennå.De kommer ikke til å gratulere eller glede seg over barnet i magen.

Jeg har bestemt meg for å glede meg over de som er glade på mine/våre vegne.De andre DRITER jeg i. Jeg orker ikke bryke mer energi på dem.Jeg gråt og var lei meg da de ikke viste sin interesse da vi skulle ha nr 1 og 2.Nå gidder jeg ikke mer!!!

 

Fortalte det til sjefen i dag.Hun ble så glad.Jeg gjemmer heller på de glade og positive tilbakemeldingene

[nybaby09]

Hei, jeg har det ikke sånn som deg, men jeg blir så lei meg når jeg ser hvor mange som sliter med å fortelle om dette store som skal skje... Kikket inn på siden din og ser et flott bilde av dattera di, et slikt lite mirakel er det du venter på igjen, tenk på det... Vi "voksne damer" burde heve hodet og være stolt av at vi venter barn!! Jeg har kun fått en negativ kommentar på mitt svangerskap så jeg har vel vært heldig, men fam og venner gleder seg masse sammen med oss, og jeg innser nå at det ikke er en selvfølge, desverre!!

 

Så jenter stå på og vær stolte av at dere skal bli mammaer Strutt med magene og blås i naboer og sure familiemedlemmer og andre som tror de har noe med det!

 

Klem fra

[Ecuador04]

tusen takk for at dere bryer dere, dette hadde jeg ikke ventet, tusen takk.

[roru]

Da har folk for lite å snakke om dersom de på død og liv må komme med dårlige kommentarer. Jeg synest at det er flott at det blir født flere barn, spesielt på landsbygda, der en trenger litt økning i folketallet. Vi hadde ikke planer selv om flere barn, men vi er veldig glad for at vi nå venter nr. 3 og dersom noen har noe de skulle ha sagt, ja da får de bare gjøre det. Barnet vårt er veldig velkomment og alle som vet om det gleder seg på våre vegne. Folketallet her i bygda går ned og jeg føler at vi bare gjør en liten dråpe til havet. Mine nærmeste venner har stort sett en eller to barn, men jeg vet at flere av de gjerne ville hatt flere, men de har ikke fått det til. Gled dere over det store mirakelet som skjer for hver av oss.

[BCventernr3-fåttnr3]

Av og til tror man ting før man vet. Kanskje blir du positivt overrasket.

 

Da jeg fortalte til min 18 år gamle datter at hun skal bli storesøster igjen svarte hun: Det var på tide!

 

He, he nå sitter hun og strikker til småen:-)

[Anonym bruker]

Vi syntes også det var veldig vanskelig, så vi sendte en pressemeddelelse på nettet til familien rett før jul og skrev det i alle julekortene. Fikk heldigvis bare positive kommentarer. Storebror på 23, svarte i mailen; syntes det var pinlig å få en lillesøster da jeg var 10, da jeg regnet dere for altfor gamle den gangen, men nå har jeg jo lært noen om livet og vitenskapen, så velkommen er barnet! Nå er det bare 4 uker igjen til termin.....

[Anonym bruker]

La folk tenke hva de vil. Før i tiden var det vanlig å få barn så sent fordi tenk etter; får man 12 barn skal man opp i en viss alder når man får de siste...

[Miss Elizabeth Bennet]

Jeg tror at hvis vi selv innerst inne er litt skamfulle over alderen vår, så blir det lett for andre å ta oss mindre alvorlig. La oss jobbe med å være stolte, og som det ble sagt her, før i tiden var det helt vanlig å få barn så lenge man var fysisk i stand til det. Det er naturlig!

 

La dem som er låst inne i sine trange konvensjoner fortsette med å være det. Det er kjempeekkelt å bli styrt av sånne folk, men hvis vi alle sammen jobber med å bli stolte av oss selv, så blir det lettere å blåse i dem. For det er jo vi som har rett? Vi lager flotte, nye barn, som samfunnet trenger! Vi jobber imot eldrebølgen, gjør vi, og kompenserer for underskuddet på barn i forhold til baby-boomen som vi selv var en del av. Såh.

 

Heia deg og heia oss!

[Motti]

Hei du,

de fleste av oss har vel kjent litt på den følelsen du beskriver. Jeg har fått flest positive kommentarer, men også noen litt mer negative, det er i grunnen merkelig hva enkelte kan få seg til å si. Akkurat som gravide skal måtte tåle alt, de sier jo ikke sånt ellers...Jeg fant ut at det kan være lurt å ha noen svar på rede hånd, ikke vær redd for å si f.eks: -det er ikke interessant for meg hva du mener. Lykke til uansett når og hvordan du velger å fotelle familien om dat!

[Gjest]

Hei

Jeg også grudde meg veldig. Spesielt til å fortelle det til mamma og barna mine som er 12 og 7 år. Mest forde jeg synes mamma ikke ble så glad når jeg fortalte det de 2 første gangene. Men hun ble kjempe glad. Og er vedlig engasjert denne gangen. Mormoren min som lå for døden ble også veldig glad for at hun skulle få sitt 20. oldebarn. Selv om hun ikke ville treffe det. Så ble det en glede hun kunne snakke om når hun viste hun skulle dø. Jeg var litt redd for hva hun skulle si igså. Siden jeg denne gangen ikke er gift. Hun var jo 93 år.

Det jeg ville si var at det gikk så mye bedre en jeg fryktet.