Nå tror jeg det går mot samlivsbrudd her...

[Anonym bruker]

Jeg var en av de anonyme som klaget over parforholdet for en stund siden inne her.

 

Nå har jeg stilt et ultimatum: skjerp deg, bli voksen, studer ferdig det ene halvåret og få deg en ordentlig jobb - ellers kan du dra.

 

Jeg orker rett og slett ikke leve så uvisst lenger, med en samboer som kjører sitt eget løp. Han er en fantastisk pappa, men jeg er så psykisk nedkjørt nå. Jeg er ikke lykkelig i det hele tatt, har prøvd å ta det opp med han, men vi ender alltid opp der vi er.

 

Jeg synes det er fælt å gjøre det sånn, men nå har jeg "dullet" så mye at jeg ikke vet noen annen utvei. Det er nødvendig for meg.

[Gjest]

Det var leit å høre.. Hva sier han selv da? Skal han prøve hardere? han vil vel ikke miste dere heller vel? Skal krysse fingrene og håpe det ordner seg likevel.

[♥Tiny]

Uffda, det er leit når sånne ting skjer! Håper det ordner seg for dere hva enn dere bestemmer dere for

 

Mange klemmer fra meg!

[Anonym bruker]

Vi er vel ganske tause nå begge to. Han sliter mye på jobben nå, så jeg har skrekkelig dårlig samvittighet, men har oppfordra han til å finne seg noe annet i to år nå.

 

Jeg håper han velger oss, han er veldig glad i oss begge - og jeg glad i han. Han er fantastisk snill, men ansvarsløs og likegyldig til tider.

[Gjest]

Selv om et brudd er tøft, så må man tenke på seg selv oppi det hele. Ønsker dere lykke til - uansett hva dere ender opp på!

[-carina-]

Huff, det var leit å høre... Men så lenge du har tenkt nøye gjennom det, så er det helt sikkert riktig for deg at det blir sånn. Jeg vil i hvert fall tro at det er bedre for babyen med en lykkelig alene-mor enn en ulykkelig samboer-mor! Det er bare du som kan si om dette forholdet er verdt å bevare eller ikke. Det er jo bare du som kan si hva som er best for deg selv.

 

Jeg er av den formening at når man først har fått barn så bør man prøve litt ekstra, for å se om man kan klare å redde forholdet. Men når man har prøvd nok, så er det heller ingen grunn til å holde ut i et forhold som ikke fungerer bare for barnet(a)s skyld...

 

Du kan jo flytte fra samboeren først og så kan dere ha et sånt "separasjons-år", slik man har dersom man har vært gift. Kan hende gutten klarer å skjerpe seg når han forstår at det faktisk er alvor!

 

Og skulle det være slutten på forholdet, så er det helt sikkert greit det også. Klart det blir leit og tungt og trist, men bak skyene er himmelen alltid blå. Det kommer helt sikkert til å bli bra til slutt! )

 

En god klem til deg!