Juni: Har noen av dere bestemt dere (så langt det lar seg gjøre...) for bare å ha ett barn?

[~Endorfina~]

?

[Løvehjerte]

Nei.. hehe

[trebarnsmamma?]

Nei, jeg har tre søsken selv, to som lever, og setter veldig stor pris på søsknene mine med familier. Spesielt broren min og jeg har et tett bånd. Derfor ønsker jeg at min egen sønn også skal få oppleve gleden ved å ha søsken, gleden ved å få bli onkel til barna til søsknene sine en gang i tiden osv. Det er godt å ha søsken :-)

 

Kanskje jeg hadde sett annerledes på det om jeg var oppvokst som enebarn?

 

Vi har lyst på tre barn :-)

[Anonym8579]

Nei gitt. Har alltid hatt lysst på 3 barn, og har det fortsatt. Drømmen var jo å få de tett i tett, meeeen har nok måttet innse at vi får vente litt til før vi setter i gang igjen..

[hAndy]

Blir leeenge til for min del, sambo mener vi bare bør kjøre på!! Lett for han å si mener nå jeg. Først 9 mnd i hormonrus, vann i kroppen , fødselsangst, vondt over alt og deretter en periode der jeg sjonglerer mellom amming og fødselsdeprisjoner, våkenetter og intens gulping.. Samt en *åring som skal følges opp..

 

*og en mann som jobber.. MYE...

 

Ikke for å være negativ og håper ingen tar min erfaring ille opp, men det passer liksom ikke helt ennå da.. selv om ALT tydeligis skal være lettere med nr 2. Forhåpenligvis er det noe i det ...

[Gjest]

Jepp.

[Fjompen og SjæfsSoppen]

Mamman min sa at det tok henne 4år å få lyst på en til unge for hun va så sliten etter meg, hehe!

 

skremmte nok både henne og pappa med å starte tilværelsen med kolikk også rett på krabbing, og videre på å gå veldig tidlig.

 

Har lyst på en eller to til, men det blir ikke med det første før å si det sånn

[Gjest]

Jupp:) jeg er "bestemt" på å bare ha ett barn, men sambo vil gjerne ha 3...så sånn heeeelt egentlig så har vi møttes på midten og blitt enige om 2...MEN igjen...så er han nå ikke så sikker lenger...mathias har skremt livet av oss! vi vet ikke om vi tør ta sjangsen på å få en "slik" en til om vi kan si det...altså...misforstå meg rett...skulle gjerne forklart men orker ikke skrive alt her og nå det blir i allefall maaaange år til neste mann (om det er opp til oss da...hihi) og om det blir en nestemann:)

[~Endorfina~]

Nei, det er sjelden jeg hører om noen som helt bestemt ikke skal ha flere. Har også hørt av flere som har 2 eller flere barn at det største sjokket kom med nr. 2. DA ble det hektisk da. Og ingenting fritid igjen til å være bare seg selv eller kjærester. Det er jo uhyre viktig å ta vare på det forholdet også for å ikke ende opp i statistikken.

 

Har selv alltid sett for meg to barn, nettopp pga søskenkjærlighet osv. Men jeg tenker også på om jeg vil klare å være god nok mor når det er to å ta seg av. Og det er vel viktigere å være god mor for en enn dårligere mor med to som kanskje kan bli glad i hverandre (er jo ingen garanti for at de får noe godt forhold).

 

Nei, det er mye å tenke på...

 

 

[trebarnsmamma?]

Hmmm.

 

Innebærer det å være en god mor å kunne vie hele sin fulle oppmerksomhet til barnet nøyaktig når barnet vil?

 

Husk å tenke på det i lengre perspektiver også, ikke bare tenk på småbarnstiden. Det å velge og bare få ett barn påvirker barnets liv resten av dets liv - på godt og vondt :-)

[~Endorfina~]

Nei, selvfølgelig er ikke en god mor det samme som å kunne gi sin fulle oppmerksomhet til enhver tid. Sant som du sier at etter småbarnstiden så trenger de jo ikke 100% av mammen sin lenger heller. Er vel lett å glemme det. En annen ting er jo også at vi mødre forhåpentligvis faller fra lenge før våre barn, og da vil søsken være en annen type "bånd" for dem senere i livet.

 

Går ikke noe nærmere inn på hva jeg definerer som "god mor" i denne omgang.

 

Men det jeg vet selv, er at når jeg ikke har det bra selv, er jeg ikke en så god mor som jeg vil være. Og for å ha det bra trenger jeg tid for meg selv og tid med min kjære. Kanskje mer enn hva andre gjør. Føler også selv at jeg ikke strekker til så langt som andre mødre gjør, i det å være mor, at en til er en for mye til at jeg kan takle det. (Men dette er vel noe alle kanskje føler til tider...)

 

Det har nok også mye å si hvilke erfaringer man selv har. Mine to brødre har jeg ikke hatt så voldsom glede av, verken som barn eller voksen. Og det er tydelig at siden min mor allerede hadde hatt stor glede av to småbarn før meg, var kanskje ikke engasjementet og iveren over å oppleve en slik periode enda en gang, naturlig nok fullt så stor. Hun var også da kommet i en livsfase hvor hun ville opp og frem i karriere og liv igjen, dvs mindre tid til meg, og dette har hun sagt at hun har dårlig samvittighet for i ettertid.

 

Men alt kan jo endres! Jeg skifter jo mening om dette hver uke.

 

Huff, ble litt langt dette, men plutselig raser alle tanker frem

[trebarnsmamma?]

Da skjønner jeg at du har hatt ganske spesielle erfaringer omkring dette med søsken og morsrolle Endorfina :-) Håper du skjønte at jeg ikke mente å være negativ på noen som helst kjip måte til det du skrev, mente egentlig mer å være støttende og sette ting i perspektiv! :-) Vil ellers si at du virker som en både reflektert og oppegående mamma!

 

Vi har alle opplevd våre familieforhold. Selv har jeg en mor som til tider har vært deprimert, og en far som alltid er oppslukt av sine egne prosjekter. Da er søsken gode å ha da. Som forstår og støtter. Søsteren min og jeg er som fra to forskjellige planeter, men jamen er jeg ubetinga glad i henne og takknemlig for at jeg har henne likevel. Og av og til kan det være en gave å tilbringe tid med noen som ikke er lik oss selv. Storebroren min og jeg er veldig like som personer, og han har uten tvil alltid vært den viktigste voksenpersonen i livet mitt! Vet rett og slett ikke hva jeg skulle gjort uten ham. Og smaboern hans er som en ekstra storesøster, og nå har vi barn på nesten samme alder, og det er en fryd å se hvor stor pris også de setter på hverandre.

 

Jeg tror bare om man synes det virker avskrekkende med to små barn, at en skal huske på at de forandrer seg jo hele tiden, de blir raskt større, og om man får de littegranne tett, feks med 2-3-4 års forskjell mellom, så vil de jo "avlaste" foreldrene med at de etter hvert vil ha stor glede av hverandre. I mellomtiden får en være flink til å benytte seg av vennefamilier og egen familie til å avlaste. Kanskje noen på barselgruppen din kan tenke seg å lage en deal hvor dere har et par faste kvelder i måneden hvor dere bytter på å være barnevakt for hverandres barn?

[mamma og my]

Jeg tok meg selv i å drømme om en ny baby for ikke så lenge siden. Synes det er så utrolig "facinerende"(i mangel av et bedre ord) å være gravid, bli kjent med den lille osv... Men det kommer nok til å ta litt tid før jeg føler meg klar for å begynne på igjen. Akkurat nå gleder jeg meg over at jenta mi vokser og blir større, kjenner at det er godt å være ferdig med liten-baby-stadiet. Det er vært veldig hektisk, og jeg fatter egentlig ikke helt hvordan tiden strekker til med to eller flere!

 

tenker at folk har jo klart dette før meg, og jeg har veldig lyst til at jenta mi skal få søsken. Jeg får bare mer og mer glede av mine tre brødre-til tross for lite felles interesser da vi vokste opp.