Det gikk dessverre ikke så bra...

[Gjest]

Tusen, tusen takk for all støtte og varmende ord. Blir helt rørt når jeg leser det. Dere er noen flotte, enestående damer!

 

Det er forferdelig trist å miste, noe de fleste av dere vet dessverre.

Hele kroppen skriker etter å være gravid igjen, og det er ufattelig trist at det ikke bare er å knipse med fingrene og så er en det igjen.

Jeg prøvde jo nokså lenge før jeg lykkest, og håper jeg slipper å vente så lenge neste gang. For ja, jeg har lyst til å prøve igjen. Kjenner at jeg greier ikke å gi opp nå.

Men det som er så fortvilt er at mannen min ikke vet om han orker å prøve mer. Kjenner jeg blir helt desperat når han sier det, men jeg må bare prøve å være tålmodig.

Kanskje jeg kommer sigende inn på "over 35 år og prøver" etter hvert martine. Jeg vet i hvert fall at det er en utrolig koselig gjeng der inne!

 

Lykke til alle dere vordende mødre. Jeg håper jeg vil komme tilbake hit om ikke så lenge. Klem

[Miss Elizabeth Bennet]

Hei, Smugs

 

Jeg fikk lyst til å fortelle litt fra min egen "gravide-historie", kanskje til hjelp og trøst i en vanskelig situasjon.

 

Jeg er 46 år, og blir 47 tre måneder etter termin i juli. Jeg hadde gitt opp å få flere barn. Jeg har tre barn fra tidligere, og jeg ble faktisk gravid flere ganger etter fylte 40, men jeg aborterte hver gang. Jeg tror jeg minst må¨ha abortert 4, kanskje 5-6 ganger på 4-5 år. Noen ganger bare rett etter befruktningen, andre ganger omtrent i uke 10 eller deromkring.

 

I en lang periode gikk vi rundt og var veldig oppsatte på eggløsning, riktig tid for samleie og gravi-tester. Der var skrekkelig gledelig hver gang de viste blått, og fryktelig skuffende hver gang takene kom i ryggen, og det var blod i underbuksene.

 

Mannen min gav opp. Det var veldig trist, for han har ingen barn, vi ble sammen sent, og han er en super reservepappa for mine barn, men det er klart at han gjerne ville hatt sitt eget. Det er noe spesielt med å se sine egne gener vokse opp. Han knuste drømmen sin, bare for å fortsette å være sammen med meg. Jeg elsker ham for det.

 

Så jeg gav opp jeg også. Vi fant ut at vi ville være fornøyde med livet sånn som det ble. Ingen kan styre livet hundre prosent, og vi har tross alt et fantastisk liv sammen. Så vi ville fokusere på det, slappe av og nyte familien og tilværelsen sånn som den ble.

 

Så i høst ble jeg kjempekvalm og trett. Og det sprengte i brystene. Jeg ville ikke si noe. Var kjemperedd for at det skulle bli en ny skuffelse. Ville overhode ikke ta noen ny prøve, som bare ville vise at jeg hadde vært gravid når mensen kom, litt forsinket og mye vondere enn vanlig.

 

Jeg tror jeg var temmelig langt på vei allerede, da jeg ymtet frempå overfor mannen min. Han hadde også visst det lenge, men han hadde heller ikke villet si noe. Han hadde skjønt det, han. Så vi lå der ved siden av hverandre, og turte ikke håpe noen ting, og ihvertfall ikke si det til noen andre. Vår lille, skremmende hemmelighet.

 

Men denne lille spiren ville ikke gi seg. Den holdt stand. I så sterk grad at jeg ble sengeliggende i tre måneder, slapp, kvalm og veldig utilpass. Det var kanskje spirens måte å si fra til meg på, at jeg måtte se å endelig ta det med ro, slik at den kunne få festet seg ordentlig?

 

Etterhvert ble formen mye bedre, og nå sparker det sånn i magen at det føles som det er et helt fotballag der inne. Mannen min begynner såvidt å våge å tro på at han skal få bli far allikevel. Det er forferdelig skummelt fremdeles, men i neste uke er jeg i uke 28, som jo er en slags magisk grense. Da er det ikke verst sjanse for overlevelse om nå fødselen skulle sette igang for tidlig.

 

Vi har sett på barnet på 3D og 4D ultralyd, og det ser kjempefint ut. Jordmor var blid som en sol og svært fornøyd.

 

Vi vet ennå ikke. Verden er usikker, og på en måte ganske urettferdig også. Men det er fremdeles håp! Tro på det, og i alle fall på at livet er veldig fint uansett.