Jeg sliter fremdeles med fødselen...trenger råd (ekstremt langt.....)

[langevipper]

Hei jenter:-)

 

Jeg vil egentlig ikke klage, men jeg går rundt å tenker en del på fødselen og klarer liksom ikke helt å legge den bak meg. Jeg vil så gjerne kunne betro meg til mine nærmeste venner, men jeg syns det er vanskelig for jeg vil ikke høre ut som om jeg syter. Jeg kjenner ingen som har opplevd det samme, så jeg har ingen jeg kan få råd om hvordan jeg best kan takle dette.

 

Jeg er veldig heldig som har fått en så herlig datter, hun smiler og ler dagen lang. Jeg elsker henne mer enn noe annet:-) Så hun gjør de tunge dagene bedre bare ved å smile til meg. Men jeg har også dårlig skyldfølelse ovenfor min datter, for at jeg ikke hadde energi og overskudd til å gå lange turer ifjor sommer (og vi som hadde den beste sommeren på lenge).

 

Det jeg sliter med er at jeg fikk en mild form for hjertesvik under fødselen. Jeg ble satt på drypp flere ganger i løpet av natten til 4 juli, fikk tilogmed full åpning tilslutt. Men da kl ble 12 bestemte overlegen seg for at jeg skulle bli satt på drypp igjen, selv om det ikke hadde funket som det skulle. Jordmoren sa til oss da overlegen var gått ut at det burde ha blitt keisersnitt da. (drypp hadde ikke hjulpet stort de siste timene, så hun mente at det var bortkastet tid. Det var en vegg eller noe slikt som ikke hadde flatet seg skikkelig ut, og det var grunnen til at Oda ikke var kommet seg skikkelig ned i fødsels kanalen).

 

De to neste timene snudde opp ned på livet mitt. Livmoren min var utslitt og jeg kjente ikke til noe nedpress som jeg hadde gjort i løpet av natten. Epiduralen kjente jeg ikke til i det hele tatt. Maskinen som registrerte riene mine gikk opp og ned uten pauser (fra 0 - 100, lå mest rundt 50). I de siste 20 minutter lå den på 100 uten så mye å vike. Det er noe av det vondest jeg har opplevd. Men smertene satt i brystet, og jeg følte strålinger i den ene armen. Jeg husker jeg sa til sambo at jeg syns det var rart at jeg hadde en slik følelse i armen, for jeg kunne ikke forstå at jeg skulle kjenne noe der. Jeg hadde jo forventet at jeg skulle kjenne nedpress, trodde jo at Oda var snart på vei ut.

 

Jeg forstår bare ikke hvorfor jeg endte opp med hjertesvik, hva i alle verden gjorde jeg gale??? Det må da være flere som har opplevd å se maskinen som registrerte riene på et så høyt nivå over en lengre periode??? Legene har ingen svar til meg, bare hopper fra den ene grunnen til den andre. De vet visst ikke stort de heller.

 

Det ble keisersnitt til slutt, og jeg kan ikke begynne å beskrive hvor lettet jeg var. Smertene jeg kjente forsvant nærmest i det de fortalte meg at det måtte bli ks. De oppdaget ikke før dagen etterpå at jeg hadde fått problemer med hjertet. De trodde først det var blodpropp i lungene. Maskinen som registrerer pulsen pep i ett sett, jeg husker de ba meg hele tiden om å puste dypt (da sluttet maskinen å pipe...men den begynte å pipe igjen ganske raskt). Jeg var tilogmed en tur over til hovedbygget på haukeland kl 2 om natten for røntgen (de fant ikke blodpropp). En eller annen gang i løpet av tidlig morgen 5 juli kom det en snill dame over fra hjerte avd og de fant endelig ut at det var hjerte mitt som det var noe gale med. Men for sikkerhetens skyld ble jeg overført til intensiv avd. Jeg var der i kun et døgn før jeg ble overført til barsel. Jeg fikk nå tv og alene rom på intensiven, så det var ikke så gale. Verre var det da morsinstinktet kom og fikk akutt savn etter Oda mitt på natten, men heldigvis kom en sykepleier og Oda på besøk kl 03. Jeg var vel også så heldig at jeg fikk alene rom på barsel med eget bad. Huff å tenke tilbake til barsel gjør meg ikke akkurat hoppende glad, jeg har nok vært litt uheldig. Men nok om det, prøve å la historie være historie men det er ikke så lett.

 

Jeg har vært til flere ultralyd undersøkelser av hjertet mitt, gått med flere EKG registreringer av hjerte og pluss en MR av hjerte. Jeg hadde en raskere fremgang i begynnelsen, men de siste to ultralydene har det ikke skjedd så mye. Jeg venter enda på info om jeg kan få flere barn, de regner heldigvis med at det vil gå bra:-) Jeg fikk først beskjed om å vente med en ny graviditet i 6 mnd, men må nok først til en ny undersøkelse før jeg vet mer om mine muligheter. Jeg har også fått beskjed om at det mest sannsynligvis vil bli ks neste gang pga hjerte.

 

Dette ble jo skrekkelig langt, og jeg som ikke har kommet til sak enda...hehe. Problemet er at jeg ikke klarer å få trent. I de første mnd fikk jeg beskjed om at 20 minutters turer med Oda var greit nok. Jeg fikk også beskjed om at jeg ikke kunne støvsuge o.l. Men nå som det har gått litt tid har jeg prøvd å trene på "trenings sykkelen" orbitrek. Men jeg ble sliten etter 8 minutter, selv om jeg tok det med ro. Nå er det ca 2 mnd siden jeg sist prøvde. Jeg har trodd at det kan ha vært anstrengelse astmaen som har blitt verre, men astma medisinen gir meg ikke en bedre pust når jeg føler meg tung. Ja jeg burde nok ha spurt legen min om dette, skal til lege i begynnelsen av april.

 

Vi har heldigvis flyttet til et mer tur vennlig område, og med det mener jeg ingen lange oppover bakker:-) og mange veier jeg kan ta. Jeg klarer fint å gå tur, men jeg er alltid sliten dagen etterpå. I går koste jeg meg på tur i regnet, og i dag er jeg sliten, trøtt og sur. Blir til tiders gal av meg selv. Jeg vil så gjerne gå lange turer hver dag, men det går bare ikke. Og de dagene jeg kommer meg ut klarer jeg ikke å stoppe, og ender opp med å bli sliten dagen etterpå.

 

Jeg lurer på om jeg ikke bare er redd for at noe gale skal skje, at jeg er blitt en pyse av alt dette. Kanskje jeg trenger en plan, et spark bak og regntøy (så jeg ikke blir våt i Bergens regnet) Eller jeg må bare ta det med ro litt lengre. Kan jeg trene meg opp igjen, begynne i det små og bygge meg opp????. Det kan jo rett og slett bare være at jeg er i ekstremt dårlig form siden jeg har måtte tatt det med ro så lenge, og ikke akkurat løp maraton i de 9 mnd jeg gikk gravid heller.

 

Det ble ekstremt langt ja, takk til dere som holdt ut:-) Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette, men det var allikevel godt å få ut noen tanker.

Om noen har noen gode råd å gi, så blir jeg veldig glad. Føler jeg stanger hode i veggen om dagen, og det er så lenge til jeg skal til lege igjen.

 

takk for at dere leste, ha en fin fin dag:-)

 

[Sanna&Simen]

Hei!

Syns det er vanskelig å svare jeg, for jeg kan ingenting om det. Men jeg syns nok at du bør snakke med en fagperson om dette. En som kan berolige deg litt. Har som sagt ingen erfaring selv, men vil tro at å ha en litt langsiktig plan når det gjelder å gå turer kan være lurt.

Hva med å ha som mål å gå en lliten runde hver dag? Som du etterhvert forlenger?

 

Når det gjelder at du går å tenker på at noe galt skal skje, tror jeg det er bra at du snakker med dine nære om dette også? Tror ikke de vil ta det som syting og klaging. Man kan ikke alltid være supersterk!

 

Vet ikke om dette relativt korte svaret sier/gir deg noe, men håper det ordner seg for deg! Og ikke vær redd for å rope ut her inne! For å lette tankene litt!

 

Klem:)

[2julibarn]

Hei, skjønner deg godt jeg, selv om jeg ikke har personlige erfaringer med dette. Du trenger OPPFØLGING! Du trenger noen som kan fortelle deg hvor hardt du kan trene, om det er sundt eller skadelig for deg. Desverre er ofte helse-Norge elendig på oppfølging. Det må jo være veldig vanskelig for deg å vite hvor fort du kan gå etc. Mens vi andre bare kan lange ut så mye vi orker, så er du sikkert redd for hjertet ditt. Føler med deg! Har ingen gode råd annet enn at du burde mase på systemet for å få litt start-hjelp!

 

Lykke til, og god bedring!

[vekten81]

Hei

Jeg er enig med innlegget over. Tror det er lurt å snakke med en fagperson Synest oppriktig synd på deg. Utrolig domt at en så stor opplevelse i livet ditt blir "ødelagt" på denne måten.

Håper det ordner seg for deg Er ikke det fantastisk hvordan de små kan hjelpe oss så mye på tonge dager med bare å være til? Slet litt etter fødselen og fannt mye hjelp i datteren min

Klem fra meg

[Gjest]

Synes det er virkelig dårlig at du ikke har fått bedre oppfølging etter fødselen med tanke på hva du har vært gjennom. Kan ikke du ta en telefon til fastlegen din - fortelle hvordan du har det - slik at h*n kan hjelpe deg videre? Det må du nesten kreve. Du bør jo absolutt bli henvist videre. Ikke minst for din egen del slik at du kan komme deg videre.

 

Nå må du ikke ta deg nær av det jeg skriver nå, men det kan jo ende med at du får deg en knekk... Vi er jo ikke super noen av oss - på den måten at vi er menneskelige- og blir redd når slikt skjer! Det hadde iallefall jeg vært! Jeg hadde jo komplikajsoner selv med keisersnittet - men ikke i nærheten av det du har oppleved - og jeg fikk veldig bra oppfølging - røntgen hit og dit - så det burde absolutt du få. Og det tok lang tid før jeg klarte å legge det bak meg. Enda kan jeg tenke litt på det som skjedde. Hvem vet når jeg blir gravid igjen? Overlegen som snakket med meg, sa det var vanlig å utvikle dødsangst osv og at jeg ikke måtte nøle med å ta kontakt. Så jeg ville tro at det samme kan gjelde for deg. Vanskelig å formidle dette skriftlig, jeg vil ikke fornærme deg på noen måte!

 

Og snakk med de rundt deg - du er ikke sytete!

[Stratos med 3 barn]

Hei

Jeg har ikke noe på denne siden å gjøre, men jeg så overskiften din og måtte bare svare.

 

Ei venninne av meg slet i flere år etter fødselen. Det som hjalp henne var å få pratet skikkelig med en jm. Oppsøk jm du gikk til kontroll hos mens du var gravid eller så har de et "krise team" etc på sykehuset som kan hjelpe etter traumatiske fødsler. Jeg har fått tilbud om slik hjelp på sykehuset, men har ikke helt forstått at fødselen min var så traumatisk riktig enda.

Lykke til!

 

Da smyger jeg videre...

[tre små:-)]

Hei!

 

Angående den milde hjertesvikten må nok din lege, evt hjertespesialisten, gi deg råd om hvor mye du kan være i aktivitet. Det kan være godt å vite hvor mye du kan gjøre, slik at du ikke bekymrer deg når du er sliten dagen etter en litt lengre tur.

 

Du vil nok trenge samtale med gynekolog/jordmor før evt neste fødsel, greit å ta opp det allerede nå.

 

Og tillat deg å legge den vonde tiden bak deg, du er en flott mamma for lillejenta di nå, uansett hvor lange eller korte turer dere triller:-)

 

Lykke til videre!

[Hoppetussa]

Hei! Dette hørtes grusomt ut. Jeg kan vel bare svare som de som allerede har svart, jeg kan ikke komme med annet enn trøstende ord og har ikke gode råd.

 

Jeg vet ikke om jeg hadde orket å mase så mye på helsevesenet viss jeg var i samme situasjon som deg, men det er jo oppfølging du trenger. Det å gå og grunne på dette dag ut og dag inn fram til du kommer til neste legebesøk som oppriver dette sikkert like mye og gjør at det er "på'n igjen", kan ikke være noe særlig.

 

Lykke til videre, du er tøff! :-)

 

Stor klem

[Anonym bruker]

Hei igjen:-)

 

Takk for hyggelig svar, dere har fått meg til å tenke på at jeg virkelig trenger å få snakket med en fagperson om problemet mitt. Det var ikke før jeg skrev det ned her, at jeg oppdaget for plaget jeg er med dette. Jeg må forresten legge til at jeg selv ikke syns jeg hadde en dramatisk fødsel. Personlig syns jeg det høres verre ut å revne, få kutt i urinblæren eller få betennelse i ks såret så magen spretter opp (huff og huff, det skjedde med en venninne av min tante for en mnd siden). Jeg kan nok komme opp med en lang liste om hva jeg syns høres verre ut. Det er jo ikke så gale med meg, for jeg må bare ta det med ro (men ikke så lett da, siden jeg liker å være på farten og spesielt gå lange turer).

 

Jeg bør nok gjøre som "sanna og simen" sier å begynne med småturer, å bygge meg opp med litt lengre turer etterhvert. Jeg har litt nerver nå også, fordi min samboer skal begynne å jobbe igjen neste torsdag (etter 7 mnd permisjon). Han blir nok sendt på reisejobb så da blir jeg alene fra mandag til fredag, så det skal bli spennende å se hvordan jeg vil klare meg alene. Det blir heldigvis en rolig start da, siden påsken kommer etter en uke på jobb. Jeg er nok sterkere enn det jeg tror, men noen ganger tror jeg at jeg er sterkere enn det jeg er. Det er vanskelig å finne en balanse gang, men jeg skal jobbe for å finne den nå.

 

Ja jeg bør nok snakke med legen min om mine bekymringer, men det er ikke så lett. Han har det alltid travelt, så jeg går å tenker på å bytte lege. Men så tenker jeg at han vet jo alt om meg, siden jeg har gått til han siden jeg var 4 år. Hjertelegen jeg går til på haukeland er ikke akkurat den mest pratsomme av seg. Jeg vet heller ikke helt hva jeg bør spørre om.

 

Men tror jeg skal ta kontakt med jordmoren jeg gikk til da jeg var gravid, det var en god ide:-)

 

Tusen takk igjen for hyggelige svar, det gjorde godt å høre hva andre syns.

 

Ha en kjempe fin helg

 

klem:-)

[langevipper]

eh hvordan i alle verden kom den anonym knappen på....hmm

[Gjest]

Huff dette hørtes ikke bra ut nei--

 

En ting er å slite etter en dramatisk fødsel, men at den hjertesvikten gjør hverdagen praktisk vanskelig for deg nå må være veldig tungt.

Det er klart du er redd, for hjerteproblemer virker som ganske uforutsigbare greier. Og nå har du jo dattera di å ta vare på, som sikkert ikke hjelper på frykten.. Du er ikke en pyse for det. Men du trenger nok en plan ja, noen som kan fortelle deg hvor mye du kan trene, og hvordan. Du trenger nok også mer enn alt en forklaring på HVORFOR du fikk hjertesvikt, selv om det er vanskelig å finne årsaken. En ting er iallefall sikkert: DU gjorde ingenting galt! At du fikk hjertesvikt kan ikke du lastes for uansett hvor stresset du var under fødselen. Kanskje du skulle blitt henvist til en spesialist som kunne forklare deg mer om dette? Kan du ikke spørre fastlege/sykehus om du kan det?

 

Jeg vet det er vanskelig men du må stå på krava overfor fastlegen din. Hører han ikke på deg, så bytt lege! Det kan gjøres enkelt på nett. Alle bør ha en lege de stoler på. Si det rett ut(hvis du klarer) hvordan dette problemet hindrer deg psykisk og fysisk i hverdagen. Og hvis du synes det er vanskelig å stå opp for deg selv(det synes mange) så tenk sånn at du gjør det for ungen din! Hun trenger deg og det viktigste for henne er at du har det bra, for da vil hun også ha det bra. Jeg skjønner at du gjerne vil gå lange turer for din egen og hennes del, men datteren din lider ingen nød om det bare blir småturer i vognen, husk det. Så mitt råd er altså: Bruk den timen du skal på hos legen til å forklare hvordan dette påvirker deg, og si rett ut at du ikke føler du har fått god nok oppfølging og hjelp! Han kan ikke si at du tar feil for bare du vet hvordan det er å være deg.

 

Jeg hadde også en dårlig fødsel og et trasig barselopphold, og jeg vet hvordan og hvor lenge dette kan virke inn på livet. Selv om hjertestansen og treninga er hovedproblemet må du gi deg lov til å ha vonde tanker rundt fødsel og den første tiden. Det er veldig sårbart alt som skjer rundt og etter en fødsel har jeg forstått. Og disse løser seg bare opp og kommer mer på avstand om du får snakket og snakket og snakket om det mener jeg. Jeg selv har pratet om min fødsel til det kjedsommelige og det hjelper virkelig.

 

En ting til-- Jeg vet også at det er vanskelig å prate med venner av frykt for å bli sett på som sutrete. Man vil jo gjerne være lykkelig og sprudlende og gøy å være sammen med, men det kan man være selv om man har alvorlige samtaler også. Min erfaring er at det hjelper å prate med venner, og at de er klare til å lytte og forstå også. I samme slengen blir gjerne vennskspet sterkere og bedre fordi man deler tanker og viser svakheter. Så velg ut de du stoler mest på/føler deg nærmest og prat! Det er derfor vi har venner. Og om de mener at du syter(noe jeg tviler på) så er de ikke venner i utgangspunktet. Prøv med iallefall èn venn, du skal se det går kjempefint!

 

Vet ikke om dette hjalp deg men jeg sender mange varme tanker iallefall. Og husk at vi på juliklubben er her for deg.

 

Klem fra

[Gjest]

Skrev dette før jeg så det andre innlegget ditt jeg..

Må bare skyte inn at det kan være lurt å bestille en dobbelttime hos legen om han er veldig travel

[langevipper]

Takk for gode råd Julibaby 06:-) Jeg kan nok dessverre ikke få en dobbel time hos legen min nå, da får jeg ikke komme til før i slutten av mai. Vente tiden for å komme til er 1 - 2 måneder. Jeg bestilte time forrige måned og fikk time 10 april.

 

Jeg må nok få meg en plan jeg kan følge, for jeg føler at det er på tide at jeg kommer meg videre i livet.

 

Har lyst til å skrive mer, men nå må jeg ta meg av Oda:-)

 

skal prøve å skrive mer senere ikveld eller imorgen (skal være alene hjemme i morgen ettermiddag:-)

 

tusen takk for at du tok det tid til å lese og svare:-)

 

klem

[-carina-]

Hei!

Jeg har hatt så lyst til å svare deg etter at jeg leste innlegget ditt, men så begynte jeg nederst og øverst å svare på innlegg... Og når jeg har vært dibbefri i mange dager så tok det litt tid før jeg kom til innlegget ditt. Men jeg har tenkt sånn på deg...

 

Jeg jobber jo selv i helsevesenet og ser at det veldig ofte skorter på med hjelp og informasjon til pasienter etter at de blir utskrevet. På sykehuset får de all mulig hjelp, men det blir liksom snakket veldig lite om livet etterpå. Dessverre er det vanskelig å komme frem til å få særlig hjelp etterpå. Flere har rådet deg til å snakke med fastlegen og det er vel det jeg vil råde deg til også. Og så vil jeg råde deg til å stå på kravene. Legen kan ikke bare "føye deg til side" fordi han har det travelt. Du bør enten kreve å få noen gode svar av ham, eller at han kan henvise deg til noen som kan gi deg gode svar. Dersom hjertelegen på sykehuset er temmelig taus, så kan det jo hende at det finnes noen sykepleiere på avdelingen du kan snakke med? Legene er flinke til det de driver med, men det er ikke alle som er så flinke til å informere om tiden etterpå. Kan hende en sykepleier kan gjøre jobben bedre?! Ser at noen har skrevet at det kan være vanskelig å stå på kravene for sin egen del, sånn er det vel for mange av oss jentene. Men som det blir foreslått, så forsøk å tenk at du gjør det for Oda! Da kan det bli lettere å stå på! Som regel må man (dessverre) stå på litt for å komme noen vei i helse-Norge.

 

Jeg er jo i helsevesenet, men kan ikke si noe i forhold til hjertesvikten din. Det må nesten de som har journalen og testresultatene dine si noe om. De kan vurdere hvor stor hjertesvikten din er og hvordan du bør forholde deg til den... Du kan også be om å få en utskrift av journalen din. Det er ikke sikkert at du forstår så mye av den selv, men les gjennom den og bestill time hos fastlegen din så kan dere gå gjennom den sammen!

 

Og så har du jo Landsforeningen for Hjerte- og Lungesyke. Du kan ta kontakt med dem. Vet ikke helt hvordan den foreningen fungerer, men der vil jeg tro at du kan komme i kontakt med andre i samme situasjon som deg. Det vil kanskje være godt å få kunne diskutere hvordan du har det sammen med andre likesinnede! Og så har de helt sikkert en del informasjonsmateriell der som du kan få tilsendt!

 

Masse lykke til! Sender deg noen gode tanker!

Og bruk gjerne oss jentene på juli-klubben igjen dersom du har behov for å lufte tankene!

 

Klem! )