Fødselshistorietråden

[Gjest]

Ble litt inspirert av lenetk fikk en skjønn gutt! Mulig det finnes en sånn tråd allerede? Men jeg har iallefall lyst til å lese flere historier hvis noen vil dele! Jeg har heller ikke fortalt min, men her kommer den.

 

Torsdag kveld 27 juli fikk jeg en bitteliten blødning. Jeg var i slutten av uke 34 og ringte sykehuset for sikkerhets skyld. Jordmor stilte tusen spørsmål og landet til slutt på at jeg skulle ta turen og sjekke for sikkerhets skyld. På sykehuset sjekket jordmor urin og blodtrykk, og forklarte at jeg hadde svangerskapsforgiftning. Det ga mening, for jeg hadde følt meg elendig lenge uten å bli hørt. Hun tok CTG, og var ikke fornøyd med hjertelyden. Jeg fikk beskjed om å drikke et glass saft på styrten, for da skulle baby bevege seg, men det gjorde den ikke. En lege kom inn med ei lita ultralydmaskin og sa at fosteret var mindre av vekst enn det burde vært, og at det lå helt stille. Det var her jeg begynte å bli redd.

Vi gikk inn på ei fødestue, og jeg gikk på do, hvor jeg presterte å vranglåse døra. Samboeren min lirka meg ut, og jordmora var borte. Legen ba meg sette meg på senga, og så satte hun seg ved siden av meg og tok rundt meg. Da ante jeg uråd kan man si. "Vi skal ta ut barnet ditt ved keisersnitt idag, det har det ikke bra", sa hun. Jeg ble kvalm og klarte ikke snakke. Jordmor kom i sekundet etter trillende med en seng og ba meg kle av meg. Jeg skjønte ikke hva hun mente, så de kledde av meg og la meg i senga. Fikk kateter og så trillet vi avgårde mens folk plukket øredobber av meg i fart. På operasjonsstua var det klappet og klart(hvordan er det egentlig mulig på fem minutter??) og jeg klarte fortsatt ikke å snakke. Kaos, 20 folk i grønne klær, det føltes som en elendig episode av Chicago Hope. Bedøvelse, skjæring, bang bang bang. Amanda ble løftet ut og pep svakt. Tre barneleger så på henne lenge før de la henne oppå halsen min. Var kvalm, så de tok henne bort igjen.

Etterpå fikk jeg ha henne en halvtime før hun skulle veies og måles. Hun var 2100 g. og 43 cm, og det minste jeg hadde sett. Under veiingen ble hun blå og havnet på nyfødt-intensiven med oksygen og matsonde og en million ledninger. Der ble hun i ei uke før vi fikk plukke av noen ledninger og ha henne hos oss om natten. Var på sykehuset i to uker. Det var masse pumping og ammeforsøk, og til slutt gikk det. Men jeg var fortsatt syk og Amanda forferdelig liten og jeg syntes alt var håpløst, og det synes jeg jo som kjent på en måte ennå.

Men -Amanda fikk ikke noen skader(takk gud), og jeg begynner å få det bedre.

Så det var min solskinnshistorie

 

Flere som vil fortelle?

 

 

[lenetk fikk en skjønn gutt]

Ojojoj...for en historie. Å så redd du måtte ha vært...

Men takk og pris, så har alt gått bra og lille Amanda er trygt og godt hos dere.

Ikke rart d ble en tøff start for deg da...

Jeg hadde det også ganske tøft, da d fant ut om nyrebekkenet til sebastian, og at de sa han måtte operere. Jeg trodde jo at de skulle ta han fra meg der og da for operasjon...å han var jo så liten i mine øyner...Var ganske deppa og trist lenge, men så gikk ting bedre etter hvert. Slet med aminga gjorde vi også, så han drakk av flaske de to første mnd. Men vi fikk d heldigvis til til slutt...

[Benni-min]

Jeg var på 2ukers overtidskontroll 28.juli.Der strippet hun meg og vi gikk hjem. På kvelden begynner jeg å lekke vann og satte meg ned. Fikk beskjed tidlig om at hvis vannet skulle gå, måtte jeg legge meg ned med en gang siden hodet ikke var festet. Jeg ringte sykehuset og de sa at vi kunne komme kjørende selv hvis jeg tok ned bilsetet.Tar bare 5min å kjøre fra der vi var. På sykehuset ble jeg undersøkt og jeg fikk beskjed om å reise meg fra senga å se hva som skjedde. Da øste det vann ut. Det var misfarget og jeg fikk beskjed om å legge meg og ikke reise meg igjen.

Så der lå jeg å ventet på at riene skulle komme, men nei. Lå med de dingsene som måler rier og fosterlyd hele tiden. Dette var fredag kveld... Jeg lå hele natten og hele dagen etter å ventet, og ingenting skjedde. På kvelden på lørdagen fant de ut at de skulle starte meg med drypp. Legen som da kom på vakt begynte å lure på hvorfor det ikke hadde skjedd før....15dager på overtid og misfarget forstervann som hadde gått ett døgn tidligere.....Men jeg begynte da å få rier fort. Grøss for en opplevelse. De kom i ett fra begynnelsen. Varte ca 1-1,5min og pause ca 10sek.....De sjekket om jeg fikk åpning med jevne mellomrom....Ca kl 4 på natta hadde jeg 2cm åpning og fikk feber. Da var det jo så veldig på tale med det streptokokk-bakteriene som tok livet av småbarn rundt forbi.... Så da fant de ut at jeg skulle ta keisersnitt. Kl 0504 søndag 30.juli kom Benjamin til verden. Han ble tatt ut med en gang for han skrek ikke. Jeg måtte spørre om det var jente eller gutt, og en av pleierene der gikk ut for å sjekke....

Jeg fikk sett han 1sek da de kom inn med han i teppe. Fikk bare kysset han på kinnet,så sprang de ut med han igjen. Han ble satt på antibiotika i tilfelle smitte av den bakterien, og jeg fikk det samme. Benjamin ble friskmeldt etter 3 dager, og fikk da flytte opp til meg på barselavdelingen. Jeg hadde fått han opp på besøk hver dag.

Benjamin var verdens deiligste gutt. Var 50cm og 3255g.

[tre små:-)]

En uke før termin merket jeg mindre liv, og var til kontroll på sykehuset. Alt var helt bra, og jeg ble strippet - syntes vel hun kunne hjelpe meg litt da;-) Veeel, enden på det var en uke med maserier til og fra.

 

Dagen før termin hadde vi spist en god lang frokost sammen alle fire, og jeg reiste meg opp for å ta av bordet, og popp - der gikk vannet, som var misfarget. Riene kom umiddelbart. Så en rask telefon til sykehuset, og en til min mamma som skulle være barnevakt - og roping til mannen om resten som skulle være med i bagen. Vi reiste hjemmefra et kvarter senere, og bruker i underkant av en halvtime til sykehuset. Vel framme var jeg glad for å kunne komme i rullestol opp på avdelingen ja, og lykkelig over å ha kommet fram... Mannen min fikk ikke lov til å gå ut for å flytte bilen med en gang, før hun fikk sjekket åpning og fosterlyd. Hadde 7 cm åpning, og etter et par rier følte vel jordmor at hun hadde kontroll nok, og sendte mannen ut. Et par rier til, og der startet pressriene. En ting har jeg lært meg etter to fødsler tidligere - sier hun press, ja da presser vi det remmer og tøyler kan holde;-) Kommentaren fra jordmor var "og jeg som sendte pappaen ut.." og jeg tenkte "gi f... i pappaen, ungen skal ut!"

 

Pappaen rakk siste pressrien han, og lillemor kom ut 40 minutter etter ankomst sykehuset! Hun måtte også på nyfødt intensiv grunnet mistanke om infeksjon, men det hele forløp fredelig. Men som en venninne av meg sier - skal du ha en til må du vel sove i telt på utsiden av sykehuset - så jeg stopper med nummer tre jeg;-)

[mummiboy 21.07.06]

Ja her kommer min historie

 

Jeg våknet natt til fredag 21 juli med et rykk i magen, gikk så på toalettet og der så jeg at jeg blødde. Gikk så på stuen for å slå opp i "babyboken", der stod det at blødninger kunne være tegn på fødsel\ forgiftninger osv, så jeg ringte til sykehuset, fikk da beskjed om å komme ned en tur for å se hvordan det lå an.

Da jeg kom dit var klokken rundt 3 på natten, ble undersøkt grundig her og der, og alt så normalt ut, Hadde ikke åpning, så dette kunne ta laaaang tid sa jordmora, vi kunne bare dra hjem og vente til noe hendte. "Ja når skal jeg komme tilbake da"? sa jeg, "når det gjør så vondt at du ikke greier å snakke var beskjeden jeg fikk,, javel tenkte jeg???

Da vi nesten hadde kommet hjem, begynte jeg å kjenne noe rart, menssmerter på en måte, de kom med jevne mellomrom, men det var ikke så veldig vondt( jeg kunne fortsatt snakke), de var bare ubehagelig egentlig.( kl var da 5 )

Da vi kom hjem, la jeg meg på sofaen mens samboer la seg i sengen ( jeg må være alene når jeg har smerter ) Mens jeg lå på sofaene hadde jeg en del sterke menssmerter som jeg kaller det, de kom jevnlig, jeg pustet og stønnet for meg selv laget meg en varmeflaske som jeg la på magen, det hjalp litt. I 7 tiden stod samboer opp, jeg fikk han til å dra å kjøpe paracet på seven11. Da han kom tilbake kom han på at han hadde en øyelege time kl halv 9 ( Guud hvor avslappa disse mannfolka kan være) han lurte på om han kunne dra, jeg var ikke i topp form akkurat, men ante ikke om noe mere skulle skje, sa jeg bare sa "jada det går sikkert fint det" Jeg kavet meg inn på soverommet, og i det samboer skulle ta på seg skoene, hører jeg bare et splæsh!!! "Åjj vannet gikk" ropte jeg. Så da var det bare å hive seg i bilen ( det var lettere sagt enn gjort,,, ondt begynte det å bli, jeg ville presse!! ) men jeg husket å gå i fryseren etter noen boller som vi kunne ha med oss, hehe :=)

Så da kjørte vi nedover til sykehuset, masse fartsdumper hele veien, grusomt fordi fostervannet da plasket nedover beina mine!!

 

Da vi endelig kom på sykehuset var det såvidt jeg kom ut av bilen, masse rier og jeg følte jeg bare måtte presse! I heisen ble det bare verre, jeg pustet og styrte på. I resepsjonen fikk vi beskjed om å VENTE litt,, Hallo!! tenkte jeg,, jeg kan ikke vente!!! Etter langt om lenge fikk jeg endelig hjelp, ble ført inn på et undersøkelses rom, der kledde jeg av meg alle klærne,, Jeg var KLAR liksom!! Damen undersøkte meg ",Åjj !!"her er der full åpning" sier hun, "trur du må på en fødestue jeg" Nei sier du det , tenkte jeg!!

Så da var det å finne noen sykehus klær til meg ( klærne mine var jo klissvåte) og rett inn på ei fødestue. Husker jeg kikket på klokken rett før jeg la hodet ned, kl var da 0900 akkurat. 2 jordmødre og 2 barnepleiere kom inn i rommet, hilste på meg. Det første jeg sa var "kan jeg begynne å presse"?? Om jeg følte for å presse så måtte jeg bare gjøre det, og det gjorde jeg 2 - 3 ganger, så sa jordmora plutselig "her kommer hodet",, og jeg bare "hæ allerede!"!? Da tok det ikke mange minuttene før en liten kropp kom ut. Da var klokken 09.44,, så det hele var over på 44 minutter, en drømmefødsel!! Rakk ikke å få noe bedøvelse heller, jeg som hadde planer om å ta alt jeg fikk, hehe

Niklas gullet var 3170 gram og 49 cm lang :=) Ble på barselhotellet den helgen, var nesten som å være på en Weekend tur, bare at vi kom hjem med et lite nurk

[Gjest]

Min historie er slik:

 

Hadde ventet i 5 uker på denne fødselen siden jeg hadde gått med 5cm åpning så lenge. Vannet gikk kl23 27juli. Ringte sykehuset og kom dit en time senere etter barnevakten hadde kommet.

Hadde rier og 6cm åpning, riene kom med 2min mellomrom. Prøvde å sove litt, men det gikk ikke. Gikk fram og tilbake på rommet, fikk i 6 tiden så vondt at det eneste jeg klarte var å sitte rett opp ned på sengekanten. Hadde enda bare 6cm åpning, rier med 1min mellomrom. Ble vaktbytte, ble bestemt jeg skulle få drypp for å få fortgang på dette.

Fikk drypp fram til kl12, eneste som skjedde var at jeg hadde rier konstant, ingen større åpning. Kl14 gråt jeg fordi jeg hadde det så sinnsykt vondt og var helt utslitt, spurte om keisersnitt, men det kom ikke på tale.

Så kom min reddende engel, ny jordmor, hun syntes vi måtte prøve noe annet. Hun undersøkte meg ordentlig, fant ut at babyen egentlig var for stor for bekkenet mitt og lå skejvt nedover, men var for sent å gjøre noe annet. Hun ba meg legge meg på siden, støttet bena mine med puter slik at ene benet kom opp. Lå sånn til kl17, da gikk hun for å hente seg en kaffe, hun bare dyttet litt på magen min først for å sjekke om det hjalp. Gikk ut, og da kjente jeg at babyen skled nedover, hylte og da var hodet på vei ut. Jon ble kjempe stressa, ringte etter jordmor som kom løpende inn igjen, la beina mine i støtter siden det er lettere å få ut stor baby da. Kl 1736 var Sofie ute:-)

De tippet vekta hennes før de veide henne, jordmor trodde hun var over 5kg. Hun var 4268gram og 51cm, god og rund jente:-) Var en lang og forferdelig vond fødsel, men absolutt verdt det!

Første jenta kom på under 4 timer, så trodde det skulle gå kjapt denne gangen, men så feil kan man ta:-)

[♥Tiny]

Min historie

 

Vannet gikk på onsdag morgen, rundt kl 7. Jeg hadde våknet litt tidlig og hørte det kneppet

som flere har beskrevet når de har kjent vannet gå, men det kjentes ikke ut som om det fosset, så jeg ble liggende noen minutter før jeg fant ut at jeg skulle sjekke... Kom ikke lenger enn til

soveromsdøra, før det rant mellom beina mine og jeg visste med en gang at det var vann..

Gikk å la meg ned på senga igjen, men stod fort opp for å ringe å si ifra til Torgeir at vannet

hadde gått.. Sa at han ikke skulle skyndte seg hjem for jeg hadde jo ingen rier. Men han kom nå fort hjem fordet da Ringte til føden ca kl 9 og fortalte de om hva som hadde skjedd og ble bedt om å møte opp for en sjekk. Skulle ta det helt med ro og bare spise og dusje før jeg kom. Var vel på føden rundt kl 12 tror jeg, og ble lagt til registrering med en gang. Den viste at babyen hadde det bra, men ingen rieaktivitet.

Så var det inn til legen for en sjekk der også. Først ul, der de bekreftet lite fostervann og målte, og sjekket ut om hun hadde det bra der inne. Hun ble estimert til ca 3500 gram og hadde det kjempebra der inne selv om det var lite fostervann. De tok også en underlivsundersøkelse for å bekrefte enda en gang at det var vannavgang og de tok noen bakterieprøver. Ble sendt hjem etter dette med beskjed om at hvis det skulle starte skulle jeg bare ringe hvis ikke skulle vi komme tilbake imorgen kl 10. Fikk og beskjed om at hvis det ikke startet av seg selv, skulle det hele settes igang på lørdag.

Vi møtte opp neste morgen uten en eneste rie, ble lagt til registrering, men ingen aktivitet der heller.. Ble sendt hjem med beskjed om å komme tilbake kl 10 i morgen om det ikke hadde skjedd noe iløpet av dagen/natta.

Møtte opp kl 10 på fredag også vi  Uten rier enda… Ble lagt til registrering og sendt hjem igjen.. Men med beskjed om at i morgen kl 9 skal du settes i gang. SKUMMELT!!!!!

 

Hadde en rolig ettermiddag og kveld, men før vi skulle legge oss kom det vondter med varierende intervaller. Hadde noen som var mellom 4 og 5 minutter mellom og noen lenger. Fortsatte sånn HELE natta, så jeg sov kanskje noen minutter om gangen før det satte i gang. Stod opp kl 5 for da fikk jeg ikke sove og det var ikke godt å ligge mer. Hang over gymballen min og den var god å ha der og da  Tok tiden på riene og de kom med 5-10 minutter mellom. Ringte føden for å underrette at nå var ting i gang og vi ville komme inn nå. Da var kl rundt 7.

Kom inn kl 8 og ble lagt til registrering. Og endelig viste den dumme maskinen at det var rieaktivitet!!! Ble undersøkt åpning og hadde 2 cm! Jeg slapp å bli satt på modningskur!!!! Den følelsen var herlig. Endelig var vi i gang! Fikk tildelt føderom og ble overlatt til oss selv en stund. Hadde masse rier og fikk endelig i meg noe mat og drikke.

Når klokka nærmet seg 12.30 kom jordmor inn og sa at hun skulle sette drypp. Samtidig skulle hun sette en elektrode på hodet til babyen for å overvåke hvordan hun reagerte på dryppet og riene.

Fra hun satte dryppet, tok en vannhinne og satte elektroden ble det heftig! Merket med en gang at riene ble mer hyppig og vondere! Kl 14 ba Torgeir jordmor komme å sjekke åpningen for nå ville vi ha epidural. Jordmor kom inn og ventet på at en rie skulle gi seg før hun sjekket. Torgeir sa at hun fikk et rart uttrykk i ansiktet og brukte god tid på å sjekke synes jeg. Men plutselig sa hun at her er det full åpning! Da er det vel for seint med epidural da? Spurte Torgeir og det var det jo. Hun sa at jeg kunne få en morfin sprøyte og jeg svarte at om det funker bare gi meg noe  hehe.. skulle jo ha dop, men ble jammen meg snytt.

Fikk ligge litt i senga før jordmor kommanderte meg over i fødesenga. Hadde ikke lyst til å flytte meg, jeg lå jo så godt! Men klarte nå å karre meg over mellom to rier. Endelig over i senga og ligger på siden med håndklær mellom beina, og plutselig begynner kroppen å presse av seg selv (merkelig følelse). Fikk beskjed om å følge kroppen og puste masse. Prøvde å slappe av mellom riene, men de kom ordentlig tett nå. Ble lagt over på ryggen etter en stund og fikk lov å presse med kroppen. Jordmor monterer de bøylene og det var digg. Fikk slappet av i beina samtidig som kroppen jobbet med å presse babyen nedover.

Jordmor sier plutselig at hun håper hun rekker det før vaktskifte og Torgeir spør når det er. Hun sluttet 15.30 og da var klokka 14.55.

Kjente plutselig kjempetrykketrang og kjente at hode beveget seg nedover. Plutselig sier de at de ser hodet og jeg kjenner Torgeir strekker seg frem for å se . Da kommer den sviende følelsen av hodet som står i åpningen og sklir litt tilbake, men en 5-6 press etterpå kom hele hodet ut og i samme ria (på slutten av den) klarte jeg å presse ut begge skuldrene samtidig! Og det var en skikkelig rar følelse og jeg husker jeg sa ”oj, det var rart” Da var klokka 15.12, og jordmor rakk å ta imot den lille jenta vår før hun gikk av vakt!

Hun skrek med en gang og jeg fikk henne opp på brystet med en gang etter at de hadde tørket henne. Torgeir klippet navlestrengen (og fikk jordmor eller barnepleieren til å filme det), etterpå var han med på å stelle og veie henne! 3555 gram og 48 cm og 34 cm rundt hodet, en perfekt liten jente 

Mens de stelte henne kom en annen jordmor inn (vaktskifte) og de begynte å sjekke om jeg hadde revnet noe. Og det hadde jeg jo. Det hadde gått så vanvittig fort at jeg hadde en rift innvendig som antakelig hadde kommet før jenta hadde kommet seg ut. Ble sydd sammen (noe som tok en evighet synes jeg) og lå der og viftet med tærne. Snakket med pappa på telefonen mens jeg lå der også da. Hehe.. Følte meg i kjempe form egentlig.

Da jeg var ferdig sydd fikk jeg rulle meg over i senga mi og endelig slappe litt av. Da var lille jenta kjempeivrig etter pupp ja  Det var hun fra hun kom opp på brystet egentlig. Lå der i senga og ammet henne og fikk inn litt mat og flagg! Det var kjempekoselig å få være der alene! Kl 18 kom en barnepleier inn og jaget meg opp! Måtte komme meg opp og gå og i dusjen. Og det var deilig der!!! Fikk komme tilbake og legge meg igjen og kose oss sammen. Mens jeg var i dusjen fikk den stolte pappaen holde jenta si og koste seg masse!

Fikk ligge på føderommet frem til klokka ble 19. For de hadde så mye å gjøre og da ble jeg ”kastet” på gangen. De trengte å få vasket føderommet og få inn en ny  Mens jeg lå på gangen kom mamma og pappa  Kjempe kos å få besøk på føden da. Hehe.. De ble med ned på barsel også før de gikk igjen!

 

[fjolla]

Torsdag morgen, fire dager over termin ante jeg at noe var på gang. Gikk og murret i magen hele dagen, og utpå ettermiddagen begynte jeg å få veer. Prøvde å sove litt på ettermiddagen for liksom å samle krefter, men fikk det ikke til. Siden dette var første gang og vi var helt "grønne", satt pappa med stoppeklokke mellom veene og førte nøye regnskap på det hele, måtte le litt av han )

Klokken 21 gikk slimproppen. Jeg tok meg da en dusj, og ringte sykehuset. Det var ganske tett mellom riene, men jeg syntes ikke jeg hadde sååå vondt, så de rådet oss til å vente litt til før vi dro, er jo så kjipt å bli sendt hjem igjen. Kl 02 bestemte vi oss for å dra. Må si det var en spesiell følelse å sette seg i bilen å dra avsted til sykehuset, og da vi kom frem meg bagen i hånden og ringte på hos vakta, nei den følelsen tror jeg aldri jeg kommer til å glemme. Jeg hadde 2 cm åpning, så vi ble lagt inne på et rom hvor vi lå og slappet av etter beste evne. Etter ca 2 timer hadde jeg 4 cm, og da begynte vi å gå rundt i gangen for å få litt fortgang. Merket etterhvert at det begynte å presse veldig ned, så da tuslet vi inn på fødestuen. Så lå vi der da og presset og holdt på. Mot slutten hørte jeg jordmor og barnepleier sa til hverandre at ja denne fødselen rakk de å bli ferdige med før de gikk av vakt kl 8, jeg kikket på klokken på veggen og ble meget glad for å se at den var 07.25... puh, heldigvis ikke så lenge igjen. Samboer som satt og fulgte med på hjertefrekvensen til lille snupp, så at den gikk ned mellom hver rie, og jeg fikk beskjed om å puste oksygen mellom hver. Jeg skjønte vel egentlig at det var på tide at hun kom ut, og på de siste rie satte barnepleieren seg opp i senga mi og presset på magen min... AU!.., men det hjalp, kl 07.42 kom vesle snuppa ut, skvaldrene som en fisk over bord, kommer aldri til å glemme den følelsen heller ). Hun hadde navlestrengen rundt halsen, men var ikke spesielt blå og begynte å gråte med en gang.

 

Selve fødselen synes jeg gikk veldig greit, klart det var stritt og vondt, men hadde ikke regnet med noe annet akkurat.

Det som var litt kjipt var at når morkaka skulle ut, begynte jeg å blø så masse, så det ble en del styr rundt det. Merket at jeg svimte av når jeg lå helt stille i sengen, så det var litt ekkelt. Mistet over 2,5 liter blod, så jeg var litt slapp kan man si. Samboer ble litt forskrekket også, ikke nok med at han var blitt far for første gang, men han så mor ligge der hvit som et laken med pleiere som gikk ut og inn hele tiden. I det ene øyeblikket sa de at alt så bra ut, så presset de litt på magen min så blodspruten stod i veggen, så nei, da var kanskje ikke alt så bra likevel og de snakket om operasjon. Sånn holdt de på litt frem og tilbake i over en time, og jeg husker samboeren min sa til meg, "nå må du ikke dø fra meg da..." uff, stakkar, han var litt trøtt også oppi det hele. Men gikk bra da, slapp operasjon heldigvis. Men en ting som nesten var værre enn selve fødselen var når kl ble 16 og ny jordmor kom på vakt, så ønsket hun å undersøke tingene litt nøyere for å være helt sikker på at alt var bra. Ble da trillet inn på fødestua igjen og gynekolog ble tilkalt. Et underliv som hadde gjennomgått en fødsel 8 timer tidligere, blitt sydd og var rimelig "sliten", skulle undersøkes igjen. Det var altså noe av det jæ.... jeg har opplevd, fy så vondt det var. Heldigvis var alt ok da... Blodprosenten var på 7.5 da jeg dro fra sykehuset, men på 6 ukers kontrollen var den nesten normal igjen, så ting bedret seg raskt.

 

Alt i alt hadde jeg en fin fødselsopplevelse, og jeg kommer helt sikkert til å gjøre det igjen hvis sjansen byr seg )

[Gjest]

Jeg startet med det som minte om menssmerter torsdag kvelden den 06. Jeg sa ingenting til mannen min når vi gikk å la oss, for tenkte han skulle få sove til det skjedde noe mer. Midt på natten gikk slimproppen og riene kom med alt fra 3/4 minutters mellomrom til 10 minutters mellomrom hele natten gjennom. Jeg stod opp en gang på natten og gikk litt rundt oppe - fortsatt hadde jeg ikke vekket mannen - for de var ikke regelmessige og ikke hadde vannet gått heller. Om morgenen når mannen stod opp for å dra på jobb sa jeg ifra at det kanskje kom til å skje noe snart. Jeg ringte på sykehuset og de ville jeg skulle komme inn på en sjekk.

 

Jeg hadde usle 1-2 cm åpning og fikk beskjed om å dra hjem og heller komme tilbake når riene var tettere. Vi dro på sykehuset for en ny sjekk på fredagskvelden, men jeg hadde fortsatt bare 2 cm åpning. Riene var vonde som bare det og de kom jevnt. Men jeg var fortsatt ikke i aktiv fødsel. Natt til lørdag, i 2-3 tida, ble de bare vondere og vondere og jeg ringte igjen til sykehuset. Jeg skulle komme inn til en sjekk. Jeg ble skrevet inn og fikk smertestillende slik at jeg skulle klare å sove. Men nei, sov ikke ett minutt den natten heller, lå konstant med rier med jevne mellomrom.

 

Jeg spurte om vi kunne få dra hjem og lufte hunden og få gå litt, kanskje det ville hjelpe på. Så vi dro hjem, gikk en tur med hunden og var tilbake på sykehuset etter en time. Fortsatt hadde jeg bare noen cm åpning, hadde vel kommet opp i 4 cm da. Det begynte å bli vondt og ikke mist slitsomt så jeg fikk akupunktur. Da ble riene vonde da! Jeg prøvde lystgass men jeg ble kvalm og hadde ingen effekt. Jeg ba om å få epidural og det fikk jeg. Men i etterkant tror jeg ikke den hjalp noe. Iallefall - det varte å rakk. I følge det skjemaet jordmødrene førte, skulle Maja ha vært født i 17-18 tiden. I 20-tiden begynte de å snakke om keisersnitt, jeg hadde 6-7 cm åpning som jeg også hadde hatt kl. 18. De ville prøve og se litt til, siden Maja hadde det helt fint i magen. Klokken ble 21, de ville fortsatt vente å se om jeg fikk mer åpning. Klokken ble 22, de diskuterte fortsatt om de skulle vente å se om jeg fikk mer åpning... Da begynte jeg rett og slett og gråte og sa at jeg ikke hadde mer krefter igjen. Da hadde jeg hatt konstante rier de siste 2-3 timene og de var sterke!

 

De bestemte seg heldigvis for å ta henne med keisersnitt (selv om jeg enda noen timer tidligere hadde grått for muligheten at det ble keisersnitt, var jeg glad jeg skulle få dette overstått!) og de stoppet riene. De tok seg god tid da :-) Maja var ikke ute før kl. 23.50 lørdag 08.juli.

 

Keisersnittet var så som så. Jeg hadde jo epiduralbedøvelse, så jeg var våken under hele inngrepet. I tillegg så skjærte legen hull i urinblæra mi, så jeg måtte ligge i 3 timer for å sy...våken! Jeg fikk såvidt hilst på Maja før de gikk ut med henne. Alt i alt - ikke den mest fantastiske opplevelsen - men alt er jo bra nå, så Maja blir ikke alenebarn :-) Men jeg har trangt bekken (fikk ta røntgen i ettertid) så det har vel litt av skylden. Ikke meningen å høres negativ ut :-)

[*Patrick*e blitt storebror]

jeg elsker å lese andres fødselshistorier )

 

Her er min:

 

Der hele begynnte den 11.juli. Dagen startet helt vanlig,ingen tegn til noe fødsel. Men i 3 tiden gikk plutselig vannet med ett stort plask,midt på kjøøen gulvet. Det var en merkelig følelse,tok noen sekunder før jeg faktisk skjønte hva som hadde skjedd. Var alene hjemme,så hev meg på tlf til sambo,som var hos huseier noen hus bortfor oss,og tok seg en dusj.(var uten bad pga av en vannlekasje)

Ringte og ringte,men han tok ikke tlf. Og når han endelig ringer opp så sier han ganske irritert "hva er det du vil,du vet jo at jeg er i dusjen". Hehe,det var noen som ble stresset når jeg sa at vannet var gått ja )

 

Hadde ingen rier eller noe,men måtte komme på sykhuset til kontroll kl 18.00 uansett. Er en halvtimes kjøring. Kom på sykhuset og dem sjekket at alt sto bra til med barnet,og så var det bare å dra hjem igjen siden det ikke var noe rieaktivitet.

Kan tenkte dere noen som var skuffet da. jeg trodde at når vannet var gått,så sku det skje ting,men nei!

 

Fikk beskjed om å dra hjem å slappe av og prøve å sove litt,for det ble mest sannsynlig å begynne å skje ting i løpet av natten. Men måtte komme tilbake kl 12.00 dagen etter uansett.

 

Våknet kl 08.00 og kjente tegn til rier,kl 10.30 kjørte vi på sykhuset igjen,da var det 10 min mellom riene,men de syntes ikke de var vonde. Kom på sykhuset,og fikk på meg måleutstyr,joda,nå begynnte det endelig å skje ting. Men der tok vi feil igjen....kl 14 var det stopp på riene! Var på sykhuset til i 17 tiden,men da var jeg lei av å være der uten at det skjedde noe som helst,så vi kjørte hjem igjen!

 

Så endelig,i 20 tiden på kvelden begynnte jeg så vidt å kjenne noe aktivitet. I 11.30 tiden var det ca 5 min mellom riene,og de begynnte å bli vonde. Hehe,men jeg var så lei av å kjøre at og fram fra sykhuset,så denne gangen sku jeg være heilt sikker på at det virkelig var noe på gang før vi dro. Men når kl var 12 ble jeg jaget av gårde til sykhuset av sambo og venninen min,da ble det plutselig 2 min mellom riene,og det gjorde virkelig vondt.

 

Kom på inn på føden kl 12.30 med 6 cm åpning,3 kvarter senere hadde jeg 10 cm åpning å fikk beskjed om å presse. Å for en lettelse det var å få begynne å presse,men det tok mye lengre tid enn jeg hadde trodd.(hadde selvfølgelig forhørt meg med mine venninner som allerede har barn om fødselen deres,og fått beskjed om at jeg fikk presse,så var det bare 4-5 press og så var det over!) Men det stemmte ikke for meg,mistet tellingen på 15 og skjønnte ingenting..hehe:)

Så kl 01.53 kom endelig verdens vakreste gutt til verden. (som egentlig sku være ne jente i følge ul,så sambo ble litt satt ut når han så det var en gutt:) Patrick var 52 cm lang og 3600g.

[Bussi]

Her er fødselshistorisn som jeg la ut på bim etter at lillegutt var kommet:

 

Jeg hadde termin 20. august, men natt til onsdag 19. juli våknet jeg plutselig av at det fosset ut vann av meg. Jeg løp inn på do mens mannen min fikk ringt føden, og vi fikk beskjed om å komme nedover på en sjekk. Da vi kom dit ble jeg lagt til ctg-registrering i en halvtime, og alt så bra ut men det var ingen rier. Vi fikk beskjed om å komme tilbake på ny sjekk dagen etter, og at fødselen ville bli igangsatt iløpet av 72 timer dersom den ikke startet av seg selv. Du kan tro vi var litt nervøse når vi kom hjem den natten, hadde jo forventet en måned til med venting, så nå fikk vi det travelt med å få alt ferdig! Dagen etter, etter å ha vært på kontroll pp sykehuset med ny ctg, hadde jeg fortsatt ikke fått rier, så vi dro en tur på besøk til svigermor. Mens vi var der merket jeg noen svake tak i magen, men ikke mer enn at vi bestemte oss for å dra på shopping og håpe på at det satte ting igang. Etter å ha gått rundt i butikker i noen timer kjente jeg at magen strammet seg mer og mer, og jeg ble småkvalm, så vi dro hjem igjen i god tro om at ting var iferd med å skje. La meg ganske tidlig den kvelden for å være uthvilt i tilfelle det ble fødsel iløpet av natten, men da jeg våknet neste morgen hadde jeg ikke noe vondt lenger. På nu sjekk på sykehuset ble det fortsatt ikke påvist noe særlig rieaktivitet, og i fikk beskjed om å komme tilbake klokken 09.00 dagen etter for innleggelse og igangsetting dersom det ikke skjedde noe mer, noe det heller ikke gjorde. Hadde noen små mensmurringer med jevne mellomrom om kvelden, men som tidligere gav det seg med en gang jeg la meg. Den kvelden ble ganske merkelig, da vi hadde masse å få gjort, men samtidig visste at det var siste kvelden før vi skulle bli foreldre. Dagen etter, 21. juli klokken 09.00, møtte vi opp på sykehuset og fikk tildelt fødestue. Jeg ble igjen lagt til ctg i en halvtime, og heller ikke denne gangen vistes det noen rier. Klokken 11.00 kom legen for å undersøke meg, og det viste seg at jeg ikke var moden så jeg måtte få modningspille. Etter at modningspillen var satt måtte jeg ligge i en time, og jeg ble giejn koblet til ctg-maskinen. Etter å ha ligget i ro en time fikk vi lov å dra en tur ut i påvente av neste legesjekk i 5-tiden. Vi dro en liten tur hjem og innom et kjøpesenter for å skaffe nattdrakt til meg, før jeg merket at jeg begynte å få vondt så vi dro tilbake til sykehuset. I 5-tiden kom legen tilbake og satte en ny modningspille, og jeg måtte igjen ligge i ro i en time mens riene ble registrert. Nå begynte jeg for alvor å merke at ting var igang, men riene var fortsatt ikke så veldig vonde. Rundt midnatt ble den siste modningspillen satt, og riene kom nå med 2-3 minutters mellomrom og begynte å gjøre mer og mer vondt, så jeg fikk en varm rispose til å legge på magen. I 3-tiden hadde jeg så vondt at jordmor tappet i badekaret for meg, noe som hjalp veldig for å få slappet av bedre mellom riene. Jeg satt i badekaret i omtrent en time, og da jeg kom opp sjekket jordmor åpningen som var på 3-4 cm. Jordmoren bestemte da at jeg skulle få drypp på grunn av at riene var for korte, og det skal jeg love dere at fikk fart på sakene! Riene kom med bare noen minutters mellomrom og varte i over ett minutt. Jeg ba om lystgass, og det hjalp godt en liten stund. Lystgassen hjalp meg til å konsentrere meg om pusten, tok bort toppen av smerten, og gjorde meg litt småsvimmel, noe som førte til at jeg kjente meg litt full og bare lå og lo i noen minutter. Men etter en stund var riene blitt så ille at lystgassen ikke hjalp lenger, og jeg følte at jeg mistet kontrollen og ”forsvant” litt hver gang det kom en rie. Mannen min og jordmoren klarte da å overtale meg til å ta imot epidural, til tross for at jeg var så livredd for å få sprøyte i ryggen. Anestesi-legen kom i 5-tiden, og jeg hadde da fortsatt bare 4 cm. Epiduralen var langt fra så ille å sette som jeg hadde forestilt meg, men siden den ble satt under en rie fikk nok legen seg litt kjeft uansett ;-) 15 minutters tid etter begynte jeg å kjenne virkningen av epiduralen, som tok bort det verste av smertene, men jeg kjente fortsatt godt at babyen presset seg nedover. Mellom 6 og halv 7 om morgenen kjente jeg trykketrang, men åpningen ble målt til 9 cm, så jeg fikk streng beskjed om ikke å presse. Jordmoren forsvant ut en liten stund, men ble raskt hentet tilbake av mannen min da jeg noen minutter etter ikke klarte å holde igjen mer, men bare måtte presse. Jordmor sjekket åpningen, og det gjenstod bare en liten kant så jeg fikk lov til å begynne å presse forsiktig. Jeg stod da bøyd over en sacco-sekk på alle fire i sengen, men ble snudd over på rygg før jeg skulle ta til å presse skikkelig. Omtrent klokken 06.45 startet jeg å presse, og 5 pressrier senere, klokken 07.10 den 22. juli så lille Robin Andreas dagens lys. Det var en herlig følelse da jeg endelig fikk han opp på brystet, all smerten var borte og glemt med en gang! Jeg hadde revnet litt, så jeg fikk noen få sting, men det la jeg nesten ikke merke til siden jeg hadde min skjønne lille gutt i armene. Han var 2650 gram, 47 cm lang og 34 cm rundt hodet. Og jeg skal love dere, han er verdens nydeligste!

[esmase]

Jeg hadde termin 2/7. Satt her og bimmet på kvelden 30.juni.

I ni-tida begynte jeg å få regelmessige tak i magen,men hadde ikke enda sett noe til slimproppen,så jeg regna med at det bare var nok en runde med maserier..

En halv time senere begynte de å ta seg opp,og det ble 5 min imellom.Tok en dusj,men de var der fortsatt,så da var det vel noe igjære..

Litt før kl 23 dro vi til føden i Harstad for å sjekke.Var ikke vonde rier,så jeg regna med at det kun var etpar cm åpning,og hjemsendelse,men der tok jeg feil gitt.. 4-5 cm!!!!

Jeg hadde på forhånd høylytt proklamert at jeg skulle ha epidural,men trengte det jo ikke enda,siden jeg ikke hadde vondt.

Skulle sjekkes igjen kl 02.30.Jordmora sa at det kunne ikke være effektive rier siden jeg var så avslappet,men sjekka allikevel.8cm!!

Da ble det rett i fødesenga..

Kl 0500 hadde jeg kun 0,5 cm igjen,og da begynte noen svake pressrier.Da ble vannet tatt.Holdt på å prøvde å presse,men det var ikke enkelt,siden pressriene fortsatt bare føltes som halvveis.

Måtte derfor presse selv,uten at kroppen egentlig ville det. Måtte få oksygen sånn at babyen fikk litt ekstra,og det var faktisk det eneste jeg fikk under hele fødselen.

Etter en times pressing kom endelig Sebastian ut kl 06.12.

Måtte sy 3 sting,men det glemmes fort.

Han var 4090g og 52 cm lang.Hodeomkretsen var på 36cm.

 

 

 

Så nå er jeg en takknemlig mamma til 3 perfekte gutter!

[Gjest]

Min fødselshistorieJ

 

13 dager på overtid ble jeg sendt på overtidskontroll på sykehuset. Lå til registrering, alt så fint ut og lillegutt koste seg visst. De tok ultralyd og det var også nok fostervann. Jeg hadde blitt moden (Noe jeg ikke var på lørdagen da jeg var inne på en kontroll p.g.a lite liv) så legen strippa meg. I bilen på vei hjem begynte det å skje noe. Jeg er førstegangsfødende så jeg visste ikke hvordan det skulle kjennes ut, men dette var da svake rier som varte kort og hadde lite mellomrom. Jeg reiste hjem, samboeren min reiste på jobb. Jeg og mamma reiste en tur til byen for å handle litt. Mamma ville spise jordbær og is, men det greide jeg ikke. Riene var så vonde at jeg måtte bare hjem, legge meg ned og slappe av…(Det skal mye til når jeg takker nei til jordbær og is altsåJ)

 

I to tiden på dagen begynte vi å ta tiden på riene. De varte i 40.sek, 50 sek, 1 min og hadde et mellomrom på rundt 3-7 min..altså ikke regelmessige i det hele tatt, men sinnsykt vondt var det. Vi fikk lagd litt middag, men jeg greide ikke å få i meg noe. På dette tidspunktet måtte jeg puste meg gjennom rie og følte at det var på tide å ringe føden. Jordmor sa det var på tide å komme nedover så vi dro da sambo fikk tatt seg en dusj. Og det er definitivt den verste og lengste bilturen jeg har hatt på lenge..fyflate, bare lå i baksetet og vrei meg.

 

Vel fremme på føden ble jeg lagt til registrering i 30 min. Da hun sjekket åpning var det, til min fortvilelse, bare SÅ VIDT 1 CENTIMETER!!!!! De sa at babyen hadde det bra og vi kunne velge om vi ville dra hjem til riene ble litt mer regelmessige eller om jeg ville at hun skulle sette klyster på meg. Jeg valgte da ikke en forferdelig biltur hjem for så og reise ned igjen. Tar ca 45 min å kjøre til sykehuset. Så jeg fikk klyster. Kom meg helskinna gjennom den økten!

 

Så var det tid for badekar. Så hyggelig jordmor som gjorde det så koslig for oss. Hun tente lys og fyllte i karet og jeg ”hoppet” oppi!Lå der vel ca en tre kvarters tid. Syns ikke det hjalp spes på smertene så etter hvert ble jeg utolmodig. Jordmor målte så hjerterytmen på bebisen og denne var da noe uregelmessig, enda jeg ikke var varm eller noe. Så jeg ble lagt i en seng inn på et lite rom, 2 leger ble tilkalt og de besluttet seg for å ta forstervannet og så sette en elektrode på babyens hodet. Fostervannet var misfarget. Dette var i 8 tiden på kvelden og det ble snakk om å sette drypp i elve tiden. Jeg lå og pustet meg gjennom riene, så langt helt greit. Etter hvert ble riene sterkere, vondere og sikkert også mer regelmessige. Ved vaktskifte i ni tiden ble det gjort i stand en fødestue til oss og jeg ble trillet inn der.

 

Ny jordmor, ikke noe stas!!!Sur og ikke spes behjelpelig.Fatter ikke at de velger yrket. Men det er nå så!Fikk sjekket åpning igjen i ti tiden og da var det HELE 4 !!Yes nå kunne jeg få epidural!Men smerten var fortsatt overkommelig så jeg ville vente litt å se før de satt epidural. Mente å huske at jeg hadde lest at det var de første cm som tok lengst tid!

 

Jeg rakk aldri å få epidural!Nærmere 22.30 gikk hjerterytmen til lillegutt betraktelig ned (118 slag i minuttet) og ble der. Leger ble tilkalt og det ble besluttet at han måtte tas med keisersnitt. Maskinen som registrerte hjerterytmen hans ga en melding om at han måtte ut innen 20 min! Det er sikkert den verste opplevelsen i mitt liv. Visste at jeg fikk full narkose, samboeren min bare sto igjen og jeg trodde aldri jeg skulle få se han igjen. Alt gikk så fort og det var så dramatisk! Det tok ikke mer enn 5 min fra jeg ble trillet ut til vår lille prins var ute. En liten gutt på 3340g, 51 cm og 35cm i hodeomkrets.

 

Min kjære samboer ble tatt veldig godt hånd om. Han fikk lov å komme inn med en gang han var ute. Fikk lov til å se han og alt før de vasket og stelte han. Så kom han i pappas armerJ Så det jeg gikk glipp av fikk heldigvis han oppleve!

 

En og en halv time etterpå våknet jeg sakte men sikkert. Ble trillet på overvåking og ikkelenge etterpå fikk jeg han på brystet. Det var ikke så lett å få han til å ta puppen, ikke noe mel med det første og ganske slapp. Måtte ligge uten han hele natten, fikk ikke se han igjen før formiddagen etter! Alt ble veldig dramatisk, men man glemmer fort når man ser hva man har fått!!!

 

[tæssejenta]

Natt til søndag 23. juli begynte jeg å få veer. På morgenkvisten var det fire min i mellom, så da bar det av sted til sykehuset. Men jeg jeg hadde bare 1 -2 cm åpning, så da ble jeg sendt hjem igjen, med beskjed om å ta meg et par paracet og sove litt. Så det gjordejeg. Natt til mandag begynte det igjen, rundt kl 24. Denne gangen hadde jeg enda mer vondt, og når vi dro på sykehuset igjen i seks-tiden, fikk vi beskjed om at nå ble det fødsel.

Men tiden dro ut, og kl 14 var det enda ikke mer enn 3-4 cm åpning. Jeg begynte da å bli sliten, så de satte meg på drypp. Jordmoren mente også at det var best å sette epidural også, siden heg hadde så vondt fra før av. Å sette epiduralen er noe av det vondeste jeg har vært med på tror jeg. HAn bommet flere ganger, men til slutt satt den. Og det er som de sier, som å komme til himmelen. Jeg klarte til og med og sove et par timer.

Når jeg våknet hadde det endelig skjedd saker og ting: 7 cm åpning! Og før vi visste ordet av det, var det full åpning!

Men da pressriene kom, ble jordmoren usikker på hvordan Albert hadde lagt seg. Hun fikk derfor hjelp av 2 leger til å finne det ut, og det viste seg at han var en stjernekikker. Han med ansiktet opp, og jeg ville aldri klare å få han ut på egenhånd, og de ville ikke bruke vakum, så da bar det i vei til operasjonsstua. Skal si pappa´n ble nervøs ja! Jeg var så sliten, så jeg var bare glad det hele snart var over! Pappa´n fikk også være med inn på operasjonssalen, Og kl 19.06 fikk vi se lillegutt for første gang! Det var så deilig å endelig få se han, og ikke minst høre han gråte.

 

Nå skulle jeg sys igjen og få hvile litt, så da dro Pappa´n og Albert ned på fødestuen så lenge. Stakkars Pål måtte sitte der alene i 2 timer alene, uten å vite hvordan det gikk med meg, eller hva han skulle gjøre. Heldigvis hadde Albert vært snill som et lam, og svigermor hadde tatt en liten tur innom.

Etter ca 2 timer fikk jeg endelig se guttene mine igjen, og det var deilig!

[Made in Japan]

Gøy med fødselshistorier, men kjenner jeg nesten begynner å gråte når jeg leser noen, det er en veldig sterk opplevelse.

 

Jeg var veldig heldig og hadde en drømmefødsel, men svangerskapet var ille med kvalme, bekkenløsning og 30 kg. +!

 

Det hadde gått 6 dager på overtid, så jeg var rett og slett veldig lei og trodde aldri Per skulle komme. Svogeren min var på besøk, så jeg sendte ham og mannen min ut for å ta noen øl, det trengte mannen min, frynsete i kantene av venting.

0830 dagen etter reiste jeg meg i senga for å gå på do for n'te gang den morgenen, og da kjente jeg noe varmt kom ut, det var vannet som gikk. Jippi! Jeg vekte mannen min og sa fra, også gikk jeg på do og så det var blod i vannet, så da ringte jeg sykehuset med en gang. Jeg fikk beskjed om å følge med og ringe igjen om en time hvis det fremdeles kom vann. Det gjorde det, så jeg ringte og fikk time på Ullvål kl. 1730 for CTG.

Under sjekken hadde jeg litt rier, og sa au og lo litt, også sa jeg til mannen min at dette gjorde egentlig litt vondt. Da vi gikk gjennom papirene med JM etterpå, så vi at jeg hadde en rie-% på 30, da sa jeg "Hehe, den blir vel ikke 100%, liksom, for det blir jo for vondt?". "Det behøver vi ikke snakke så mye om, sa JM". Luringa.

Vi måtte opp på føden og registrere oss, og jeg husker at jeg fikk en ri i heisen, au! På føden fikk jeg beskjed om at vi hadde time til 9 dagen etter. Jeg bare "hæ, men når kan jeg komme hvis jeg har rier?", mens jeg kjente jeg fikk en ri til, "når det er 5 min ml hver", sa en litt streng JM.

Jeg sa til mannen min at vi stikker og kjøper pizza og leier film, for det sa JM at var greit å slappe av med mens man ventet på at riene tok seg opp. I bilen mens vi venter på pizzaen har jeg så vondt at jeg må gå ut litt og sette meg i gresset under et tre, og da nynna mannen min på en Marit Larsen-sang, så hver gang jeg hører den tenker jeg på fødselen. Mens mannen min stikker for å leie video, har jeg så vondt at jeg må holde meg fast i dørkarmen mens jeg biter tennene sammen, og det var vanskelig å komme seg opp trappene hjemme, men pizza og film skulle jeg ha!

Mannen min spiser pizza mens jeg løper mellom soverommet og badet og spyr og griner og prøver å dusje for å lindre smertene, og biter i buksa for å ikke skrike høyt. Mannen min ringer til sykehuset, og blir spurt om han kan ringe opp om noen minutter. He, ja. Vi tar tiden på riene imens og det viser seg å være 3 min. mellom. "Nå må jeg visst på sykehuset", sa jeg. Au ned trappene og i bilen, det tar bare 5 min. opp, men jeg husker jeg hadde 3 rier på den bilturen.

Vanskelig å komme seg inn på sykehuset, og opp heisen møter vi ei JM som sier "Alle kvinner tror de kommer til å dø av å føde, men det gjør man altså ikke, det er bare veldig vondt". Jeg prøver å nikke og smile mens jeg tenker i mitt stille sinn at jeg kommer til å dø.

Når vi er oppe på føden blir vi sendt til en annen fødeavd., inn i heisen igjen, men når vi kommer ut møter vi fantastiske Bettina som sier at "Jeg tror vi går rett på fødestua". Jeg husker at jeg måtte på do på veien, og ser da andre fødende som liksom ligger i kø og leser bøker og hører på musikk, og jeg tenker at jeg har nok en lav smerteterskel; pokker heller!

Inne på fødestua står jeg med en prekestol og auer, og JM sier "Hva? 7 cm. åpning!", da blei jeg så glad. Jeg står litt til og får lystgass som prikker på leppene, også kjenner jeg at jeg liksom vil krøke meg sammen og presse litt. Da sier JM: "Presser du allerede?", "Jeg tror det", sier jeg. Niks, det er for tidlig, ned på senga. Det er vondt å legge seg ned, men godt når beina er opp i bøylen. JM sjekker åpningen, og nå er den 10 cm. Mannen min er tilbake etter å ha parkert, og jeg sier at han må gi meg noe å drikke. Snakker om treiging, han får ikke gitt meg før jeg er i neste ri, og da blir jeg forbanna og slår ham i mellomgulvet. Litt lei for det etterpå, men vi måtte le litt av det også.

Vi var på sykehuset 1915, og 2008 var Per ute. Det sa splæsj, også lå han der og sa "Nei". Hørtes sånn ut. Jeg fikk ham opp på magen, kikket ned på ham og syntes han ikke lignet babyen i magen min. Så rar følelse. Lå lenge og ikke kom helt over smertene, men etter en dusj og litt mat (fikk jo aldri spist den pizzaen), la vi Per til puppen, og da kjente jeg den deilige morsfølelsen.

Jeg husker han sov hele natta, og at jeg sneik han opp i senga mi, selv om JM sa jeg skulle la han ligge og sove.

Fantastisk fint. Han var tynn og lang; 3340 og 54 lang, 34,5 rundt hodet.

Jeg har det de kaller styrtfødsel, så neste gang må jeg på sykehuset med en gang det gjør vondt. Heldig med det, synes jeg selv.

[Vildes Mamma]

Hadde veldig få merkbare kynnere i svangerskapet, så mot slutten fikk jeg skikkelig følelsen av at ingenting kom til å skje. Termindatoen 12. juli kom og gikk uten tegn til at fødsel var i gang. 18. juli var jeg til kontroll hos JM om morgenen, var skikkelig lei av å være gravid i juliheten. Hodet hadde ikke festet seg. Da jeg kom hjem gikk slimproppen og noen timer senere om ettermiddagen begynte riene. De kom tett fra første stund, men var fortsatt utholdelige. Husker godt det var tirsdag og at jeg så Grey's anatomy mens smertene kom jevnt. Var jo 1. gangs og bor 3 minutter fra sykehuset i Tønsberg så var fast bestemt på å vente lengst mulig før jeg dro opp dit. Holdt ut hele natten, men morgenen den 19.juli dro sambo meg med til sykehuset. Kastet opp flere ganger av smertene, noe jeg også gjør når jeg har menssmerter. Lå da m CTG registrering en stund, alt så bra ut. Ble så undersøkt av en skikkelig utrivelig JM, hadde etter alle de timene kun 3 cm åpning. Ettersom jeg bor så nær fikk jeg beskjed om å dra hjem og komme tilbake om ettermiddagen. Gjorde som jeg fikk beskjed om og klarte heldigvis å vente til etter vaktskifte slik at jeg unngikk å måtte møte frk sur og bitter igjen. JM som møtte meg da var kjempekoselig og jeg hadde heldigvis da 5 cm åpning og fikk komme inn på en fødestue. Tok et bad og prøvde å slappe av. JM tok vannet mitt da på et eller annet tidspunkt for å forsøke å få fortgang på sakene. Riene tok seg nå etterhvert opp og ble konstante og svært smertefulle, fikk ingen pause mellom dem lenger. Prøvde lystgassen uten at jeg likte den i det hele tatt. Ny undersøkelse og nå hadde det stoppet opp, fortsatt 5 cm. Smertene var nå uutholdelige og JM foreslo epidural, noe jeg takknemlig bukket og takket for. Var som å komme til himmelen, hadde kjempeeffekt av epiduralen, lå nå bare og koste meg og ventet. Det hele gikk langsomt, og fikk nå vite grunnen: Snuppa var en occiput/stjernekikker. Fikk med meg enda et vaktskifte kl 22.00 og JM var igjen kjempeflink. Fikk etterhvert full åpning, hun snudde seg heldigvis til rett posisjon på sin vei ned bekkenet og fikk da til slutt beskjed om å presse. Epiduralen ble skrudd av, men ulempen var at den ikke rakk å avta nok til at jeg kjente pressriene, så måtte bare stole på JM, var litt ubehagelig akkurat det. Til slutt kom Vilde klokken 23.15 19. juli, lå der og blunket og var helt fin i huden og pustet fint fra 1. stund så fikk henne rett opp på brystet. Hun var 3565 cm og 50 cm. Og verdens vakreste ofcourse!

[vekten81]

Her er min historie

 

Gikk nesten 2 uker over tiden og dagene gikk saakte. Men ingen tegn på at det ville skje noe. Hadde mye kynnere på slutten av svangerskapet så var litt usikker på når jeg begynnte med veer, men natt til fredag 7 Juli fikk jeg ikke sove så da regnet jeg med det var veer på gang..hehe. Fredagen gikk og likeså lørdag med veer med jevne mellomrom.. Bor nært sykehuset så fikk beskjed om å vær hjemme lengst mulig. Nå hadde jeg sikkert blitt så vant med veene at jeg merket ikke at det hadde økt i styrke hehe..

La oss tidlig lørdag kveld, men ikke snakk om jeg klarte å sove. Ringte til sykehuset ca 01.00 for å høre hva de sa. Har du rier ofte spurte jordmor? Ja, nå mens vi prater sa jeg.. Klarer du å prate så har du nok lenge igjen sa hun. OK, tenkte jeg. Litt før klokken tre ville jeg ikke vær alene lenger å vekkte samboeren min. Når han kom inn på stuen sto jeg på alle fire på sofaen å hele kroppen ristet.. hehe..da bar det rett på sykehuset. Tror ikke han overholdt fartsgrensen den kvelden

Når vi så kom fram var der kjempestress å vi fikk beskjed om å vente. Jeg måtte så vanvittig på do, men når jeg kom inn så følte jeg at det var så rart.. tørte ikke å gå alikevel.. hehe.. så var det på tide å sjekke åpningen min... la meg på benken... å der står en sjokkert jormor. "herregud, du føde no jente" sa ho.. hehe.. da såg hun hodet på hannah. Så da ble det å komme seg fortest mulig inn på en fødestue. Ti minutter etter var snuppa ute.. Hadde aldri hatt en så rask førstegangsfødende sa jormor og var helt sjokkert... hehe... Gjett om sambo var sint for jeg ikke hadde vekket han tidligere da?

 

[gullungene 01 og 06]

jeg våknet i 4 tiden natt til 17 juli og kjennte jeg hadde litt vondt i magen, sto opp og gikk på do og la meg igjen men klarte ikke sove. fant ut at jeg fikk gå inn i stua og prøve og legge meg der så jeg ikke vekket mann og eldste datter. forstod fort at det var rier jeg hadde, kom hvert 10 min. men tenkte at dette kommer til og ta tid siden jeg lå i 3 døgn med den eldste.

i 8 tiden stod de andre opp og vi spiste frokost og reiste en tur til kjøpesenteret og handlet. var innom min mor som sa at eldste måtte nok sove der om natten, når vi kom hjem i 6 tiden,så kom min mor hit for og hente eldste og da gikk vi tur på 1 time i skogen. hadde fortsatt rier men nå kom de med ca 7 min mellomrom, ikke så veldig vonde heller. satte meg til og se akutten kl 2130, med en mann som maste om vi måtte kjøre til sykehuset, men jeg måtte se ferdig tv jeg hoppet i dusjen i 23 tiden, å det var deilig.

mannen maste fortsatt på at vi måtte reise, å jeg fant ut at det sikkert var lurest.

ankom sus i 24 tiden, ble tatt i mot av en ok jordmor som hadde det veldig travelt,så jeg ble liggende med registrering til kl 1, da kom hun inn og sa hun måtte gå og finne papirene mine, kom tilbaker 10 min senere og da måtte vi begynne og fylle ut de.

kl 2 fikk jeg endelig fødestue, nå skulle jeg oppi karet, men da kom jordmor på at hun måtte se om jeg hadde åpning, 6 cm.

å nå begynnte det og gjøre skikkelig vondt, kom meg oppi karet og fikk lystgassen. det hjalp veldig. lå sånn til kl ble halv 4, ville da opp og i seng. vaar så trøtt og hadde så vondt.

plutselig kjennte jeg at jeg må presse, men nei en liten kant igjen, så jeg lå der og sugde på lystgassen. så endelig kvart på 4 kan jeg begynne og presse( det vondeste med hele fødselen) tenkte at nå dør jeg,

men etter 3 min med pressing er klumpen min ute. herligt når jeg hører at han gråter og blir lakt oppå meg.

revna ingenting så jeg slapp og bli sydd denne gang også.

min lille klump var 3600g50 cm og 34 cm i hode.

[-carina-]

Åååå, så masse fine historier å lese! )

Her kommer historien om min fødsel...

 

Klokka 1500 (ca) den 19/7-06 fikk jeg telefon fra min søster. Mens jeg pratet med henne kjente jeg at det ble så vått, så jeg gikk på do. Jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke ville si noe om at fødselen var i gang, så jeg pratet med henne i 40 minutter mens jeg satt på do og lurte på om jeg hadde tisset på meg eller om vannet hadde gått...

 

Hun bor nordpå, men skulle da reise sørover via Oslo på ferie dagen etter. Skulle hjem igjen nordpå 8 august, da også via Oslo. Så det siste hun sier før hun legger på er at jeg værsågod har å føde før 8 august, for hun vil hilse på Karsten (navnet var allerede bestemt) før hun måtte hjem. Joda, jeg skulle prøve på det, sa jeg! (Men sa selvfølgelig ingenting om at vannet var gått...)

 

Når hun "endelig" fikk lagt på, så ringte jeg Sten og sa at vannet var gått. Men jeg hadde jo ingen rier, så det hastet ikke, han kunne godt reise innom og handle de flisene vi hadde snakket om...

 

Ca 1700 begynte riene, 1715 kom Sten hjem... Jeg var nå litt usikker på om det var rier, så vondt var det jo ikke, men ringte Ullevål og snakket med dem. Joda, jeg kunne vente til det var fem minutter mellom, så kunne jeg ringe tilbake. Når klokka var ca 1800 så ringte jeg og sa det var fem minutter mellom og riene varte i ett minutt. Vent en time og ring igjen, sa de... Etter 40 minutter så var det to minutter mellom riene, så jeg ringte og spurte om jeg fikk komme. Følte liksom at det skulle gå fort... Ja vel da, jeg kunne nå komme, så skulle de se på meg. Turen ned gikk greit, men hadde en rie som var vond, så mannen min mente at vi fikk bulk i taket, sånn presset jeg imot... )

 

1930 var vi på Ullevål, men jordmoren klarte ikke å kjenne åpningen. Ble plassert i dusjen inne på et venterom mens de gjorde klar en fødestue. Så mistet jeg litt begrepet om tiden, men kom vel inn på fødestue i 2030 tiden, da hadde jeg 10 cm åpning. Det gjorde ikke sååå vondt, men jeg fikk nå litt lystgass og det var gooodt... Ruset, ja! :oD

 

Hadde 1 1/2 time med pressrier, Karsten kom nemlig med panna først, så han satt fast inni der. Pressriene var akkurat litt for korte til at jeg klarte å presse ham ut. Den siste halve timen var jeg satt på drypp, som de økte på sakte og sikkert... Jeg var litt sliten på slutten der og spurte jordmora om de ikke kunne hjelpe til med tang. Men det ville hun visst ikke gitt. Men endelig klokka 00.30 20/7 kom verdens kjekkeste kar ut! (Selv om han hadde svelget endel fostervann, så han lå og gulpet stakkars liten).

 

Det verste med min fødsel var vel at jeg hadde hørt at det skulle være så fryktelig vondt å føde. Og så syntes jeg jo at det gjorde litt vondt... Men hvis det gjorde litt vondt nå, hvor vondt skulle det liksom bli når det skulle bli ordentlig vondt. Men så var liksom fødselen over før det rakk å bli så vondt... Ble klippet bittelitt og sydde noen sting, ellers helt ukomplisert! )

 

Karsten var 2815 gram og 48 cm. Og takknemlige 33 cm rundt hodet, hadde han ikke skullet komme med panna først... )

[-carina-]

Dette var en så koselig tråd, så jeg dytter den til toppen igjen, dersom noen skulle ha lyst til å komme med flere historier! )

[*Patrick*e blitt storebror]

dytter )

[2prinsesserogbim]

hei her er min fødselshistorie...

 

i veke 35 fekk eg masse rier som gjorde vond og kom me 5 - 10 min mellomrom, holdt på sånn ein time og ringte da sjukehuset. me kom ned der seint på kvelden, og målte rie aktivitet og de fant ut at eg måtte bli sendt i ambulanse til haugesund sjukehus. kom til haugesund og låg der over natta, men ingenting skjedde vidare.

 

i veke 38 skulle eg på kontroll hos jordmor og hadde ein del vonde og skarpe rier med 3 min mellomrom mens eg var hos ho, ho undersøkte meg og sa at nå eg fødselen din i gang, så ringte ho sjukehuset og sa me kom seinare på dagen. gjett om eg var glad for eg va sinnsjukt stor og hadde masse plager. me for på sjukehuset seinare men der stoppa riene og eg blei sendt heim igjen, seinare på kvelden kom de igjen og me for på sjukehuset ein gang til, men riene stoppa igjen. hadde 2 cm åpning og hode hadde ikkje festa seg.

gjekk 4 veker til me rier litt nå og då, men ikkje nåke framgang.

 

fredag 7. juli våkna eg og trudde eg lekte fostervatn, ringte sjukehuset og de ba oss komme for å sjekke, der var eg vel og lenge og de fant ut at da hadde berre lekt urin. men under middagen på sjukehuset fekk eg et slags anfall, der eg blei svimmel, kvalm og vanskeli for å puste. de tok masse prøver på svangerskapsforgiftning, men prøvane var bra. de ville ha meg der over natta for å følge med meg.

lørdagsmorgen den 8. juli kom jordmor og gynekologen inn og bestemte seg for at siden eg var liten i høgd, ungen var stor, eg hadde svangerskapsdiabetes og sambo har diabetes så var da best for meg å komme til haugesund blant spesialister(låg på stord sjukehus). så me kjørte til haugesund. snakka dei me meg og tok ultralyd og sa at ungen var ca 4750 gram, dei var sinte for at ingen hadde gjort nåke med meg før for eg har hatt svangerskapsdiabetes uten oppfølging og med sv.diabetes skal ungen tas på termin. ho undersøkte meg og eg hadde då 3 cm åpning, ho gjekk så og snakka me kolegaene sine og dei blei enige om å ta keisersnitt kl halv sju på kvelden, endeli 10 dager på overtid skulle da endeli skje. eg hadde vert lei lenge på grunn av størrelsen på magen. me satt på rommet me fekk utdelt og venta på å bli gjort klar til keisersnitt, då jormor kom blei eg glad, men ho sa eg måtte venta til kl halv 10 for da var komt ein unge inn med blindtarmbettenelse. jaja så måtte me venta litt til. de kom å henta meg halv ti og gjor alt klart til snittet. den store jenta mi kom me eit hyl kl 22.04.. for ein glede og lettelse. Alexandra var 53 cm og 5088 gram då ho var født..