3 barn på under 3 år......

[Anonym bruker]

Trenger litt hjelp til å klarne hjernen! Har to skjønne barn på 2 år og 7 månder og er jammen gravid igjen- IKKE!! planlagt, hvordan skal dette gå?

Gruer meg til alle kommentarene om hvordan en orker, og hvordan dette skal gå.... gruer meg til å fortelle det til mamma, klarer ikke tanken på å fortelle det til min beste venninne...ho kommer til å tro jeg er gal! Og arbeidsgiver..herregud, jeg skal liksom begynne å jobbe igjen i mai, men i tidligere svangerskap har jeg vært sykemeldt fra dag en.....huff og uff....I tilegg kan man føye til på lista at sambo ikke er strålende fornøyd heller- han var mer enn ferdig på to, mens jeg var litt usikker...ergo føler jeg at det er min feil!

Alle her inne er jo så happy og klare, men orker jeg et svangerskap til? ikke det at abort er noe tema, å fortelle det til barna når de blir store at de skulle vært tre- nei, det går bare ikke!

Har vært inne og sett to ganger allerede (sporblødning), og den siste legen jeg prata med var skikkelig grei, men kunne jo ikke komme med noe fascit svar......HJELP!!!!!!!!:-):-)

[Lilli :o)]

det viktigste er at du gjør det DU synes er riktig!

mannen din skal ikke bære det nye barnet og amme det, det er det du som skal. bare si ! bare si til din mamma at du ville ha en til, ferdig med det! forall del ikkel egg det frem som"en ukykke" for dablirhunå bruke det mot deg.et barn er en velsignelse- det er ditt barnog du er yndlingsmammaen til det, ingen andre!

 

lykke til!

[Anonym bruker]

Hei du... er i akkurat samme situasjon som deg. En gutt på 2 år og fire mnd, og en på 9 mnd. Er gravid i uke 9 nå. Heller ikke planlagt! Jeg og pappa`n har kommet over sjokket og gleder oss, men har ikke turt å sagt noe til mamma enda. Hun kommer til å dåne.... jaja, sånn er det. Vi hadde lyst på et barn til, men hadde tenkt å vente et år i allefall. Men like greit med tre tette tror jeg:-)

[Gjest]

Hei du!

Ikke bry deg om hva andre kommer til å si, vet det ikke er enkelt, men du er tross alt voksen og kan ta dine egne avgjørelser. Og når det gjelder samboeren din: It takes two to tango..

Det blir nok travelt i starten, men tenk så fint om noen år! Eldstemann kan jo kanskje være i barnehage litt, sånn at du får litt avlastning

Stå på, og lykke til!!

[Anonym bruker]

Hei,

Gjør det som du synes er best!! Ikke bry deg om hva folk sier i det hele tatt!! De snakker alltid!! Bare du kan gjøre noe som du vet du ikke vil angre på i fremtiden så er alt greit!!

 

2,5 år og ei på snart 6 mnd og jeg går bare her og venter å mensen jeg..... er skikkelig klar for nummer tre!!

 

Lykke til med besutningen

[Anonym bruker]

Leste innlegget ditt, og tenkte "nei, det der er jo MEG!", eller var jo meg Hele innlegget ditt tilsier at jeg kunne skrevet det selv - for noen måneder siden vel og merke. Jeg kunne ikke skjønne hvordan vi - og ikke minst jeg og kroppen min - skulle greie å få en til SÅ tett, men å ta abort ble slettes ikke aktuelt - bare tanken, eller å diskutere det, gjorde meg lettere hysterisk.

 

Har også vært sykemeldt store deler av alle svangerskapene - denne gangen ingen unntak, og jeg følte ingen behov for å dele nyheten med noen den første tida. Måtte vente til jeg følte at jeg selv kunne glede meg over det - misforstå meg rett, måtte bare vente til det føltes virkelig og godt å være gravid igjen, før vi kunne fortelle det til folk - for det er utrolig hvordan enkelte mennesker tillater seg å reagere på nyheten om at en tett nummer tre er på vei. =P

 

Blir slettes ingen tett nummer fire når vi har fått årets gullunge - for DET tror jeg ikke kroppen min kommer til å overleve, den sliter allerede under produksjonen av nummer tre! - når kvalmen, svimmelheta og trøttheta gikk over, ble alt mye greiere, og tanken på nummer3 ikke fullt så skremmende...

[Anonym bruker]

Det er nesten så jeg tror at det fins en der ute med akkurat samme historie som meg... hvis du som skrev siste innlegg som anonym leser dette... ta kontakt med meg... jeg trenger mer av dine tips:-)

 

Jeg har nemlig også vært sykemeldt stort sett hele svangerskapene mine, og denne gangen rekker jeg vel ikke å begynne å jobbe engang.

Har nå fortalt det til mamma, og ho er bekymra for om kroppen min klarer en til så fort, så nå må det spørsmålet besvares av en eller lege:-)

 

Kjente meg veldig igjen i det å bli hysterisk ved tanken av å diskutere abort...det er vranglås hos meg....hehe...

 

Akkurat nå, i dette øyeblikk, er jeg optimistisk....men sitter fast i en berg og dalbane, også er jeg sååååå vannvittig trøtt, og svimmel...men heldigvis ikke kvalm...akkurat nå...hehe

 

TUSEN takk til dere alle for gode råd, og ikke minst massiv støtte. En trenger det når det eneste en tør å nevne denne store tingen for er datamaskina si:-)

[HappyMama :o) *fødeklar*]

Kjenner meg også igjen her, ja. Jeg har en på snart 3 og en på snart 2 år (på dagen 1 år mellom dem) og venter nr tre en mnd før han eldste blir 3 år! Grudde meg og ventet i det lengste med å fortelle det til slekt, venner og kolleger, men når jeg endelig gjorde det fikk jeg heldigvis bare positive kommentarer! Så min erfaring er i hvertfall at når man bare har kommet seg over den kneika det er å fortelle det til alle, er det værste gjort. Da fikk ihvertfall jeg mye støtte og oppmuntring. Tror det er viktig å prøve å tenke positivt og vise at du er stolt istedenfor å være flau!! Da tar andre det lettere også tror jeg. LYKKE TIL!!!!!!!!

[pussycatdoll]

Jeg er i samme situasjon. Jeg venter mitt 4 barn på under seks år. Når fjerdemann kommer i september så har jeg 3 barn på ca 3,5 år. Eldstemann vil da være 6 år. Jeg kom tilbake til jobb igjen i januar og var allerede da gravid igjen. Ved forrige svangerskap var jeg tilbake på jobb i snaut èn måned før jeg ble gravid. Det er ikke til å stikke under en stol at jeg har fått merke 'vreden' av enkelte her på jobb. Jeg har hatt et par tøffe uker etter at jeg slapp bomben. Jeg var gått fra møte til møte for å diskutere min situasjon. Veldig ubehagelig. Enkelte venner har kommet med kommentarer som "herregud, du må tenke på deg selv..."

 

Jeg sier det bare som det er...du må være forberedt på motgang og sure miner. Men, det er verdt det. Sure miner går over når folk får roet seg litt. Når sjefene ser at det går an å løse kabalen, osv.

 

Jeg tror jeg kommer til å takle den nye tiværelsen som 4 barns mamma helt utmerket. Slitsomt til tider, javel. Hektisk, ok. Det er likevel en fase i livet som bare må 'settes av' til dette formålet.

 

Slapp av. Drit i andres holdninger. Hev deg over det:)

[Anonym bruker]

Heisann igjen!

 

Hvordan går det med deg nå? Har hatt en forferdelig hektisk uke med flytting, men nå begynner jeg heldigvis å se en ende på det! Er forferdelig sliten i kroppen, men det er utrolig hvor langt man kan presse seg på ren viljestyrke.. Nå skal jeg ihvertfall bare slappe av, ta livet med ro og gjøre bare det som må gjøres!

 

Har ikke akkurat et vell av tips, av og til er jeg ikke engang helt sikker på om jeg selv skjønner at jeg er gravid igjen - det føles nesten som en "vane" nå, og det er jo litt synd - man vil jo gjerne at det skal føles som fyrverkeri og stjerner hver gang