Orker ikke mer... vil at alt skal ta slutt

[piapolis]

Hva skal jeg gjøre???!!! Jeg sliter med tanker omå ta livet av megselv flere ganger i uka, og nå har jeg begynt med tanker om å ta livet av samboeren min også.

 

Vi har hatt et vanskelig forhold i 1 1/2 fra begynnelsen av, men har det veldig bra når vi først har det bra. I sommer bestemte vi oss for å beholde jenta jeg var blitt gravid med. Nå er jeg i 35. uke og har hatt det kjipeste halvåret noen sinne. Vi har kranglet mange ganger i uka, og jeg har blitt så sint at jeg har dyttet og slått han ved noen anledninger. Det ender alltid med at jeg blir så sint at jeg legger meg i andre etasje, hvor jeg blir liggende å grine hysterisk og blir desperat etter å ta livet av meg, eller han. Jeg får også sinnsykt lyst til å drikke meg drita full og har prøvd på dette noen ganger, men klarer ikke pga jenta mi inni meg.

 

Situasjonen min er så håpløs, jeg ville flyttet fra han for lenge siden hvis jeg hadde økonomisk mulighet. Har grusomt dårlig samvittighet for at jenta mi må ligge inni meg når jeg går igjennom en så sinnsyk depresjon.

 

Orker ikke å gå ut omtrent, er ikke så "stolt av magen" min som man liksom skal være. Gleder meg til å få ut jenta så jeg kan drukne sorgene mine i masse sprit... jeg trenger seriøst hjelp, hvis ikke går dette riktig galt..... fins det steder det er mulighet for innleggelse når det er fare for livet mitt og jenta mi sitt...?

[Gjest]

Kjære piapolis,

 

Jeg synes du umiddelbart skal ringe til legen din å si at du har akutt behov for en time. Husk at legen har taushetsplikt og at du kan snakke ut med legen om alt. Det finnes hjelp for depresjon. Dette er ikke tanker du trenger å slite med alene.

 

Du må ikke gi opp, lov meg at du oppsøker hjelp så raskt som mulig!

Du har allerede tatt det 1.skrittet ved å fortelle din historie her.

[Kaosmamma' n]

Ikke gi opp! Det er som regel "lys i tunnelen", tenk på hvor heldig du er som snart skal sette liv til verden. Prøv også å tenk på at det alltids er noen som har det verre enn deg. Vet dette kan være vanskelig, men gi ikke opp. Bruk den lille som et lyspunkt i tilværelsen din, ting vil nok gå seg til etterhvert. Sjekk også om det finnes noen terapigrupper der du bor med likesinnede, dette bør jordmor evt. vite om. Skulle ikke dette finnes prøv og få time hos en psykolog/psykiater for å få "ryddet" opp i tankene dine. Du trenger krefter fremover mot fødselen. Lykke til, og hør gjerne fra deg igjen, jeg føler med deg. Har selv opplevd fødselsdepresjon, og vet hvordan du muligens har det.

[tullemor_til_snart_4]

Hei, hvis jeg var deg ville jeg reist på legevakten og forkart hvordan du har det, og krevd å få en akutt innleggelse på psykriatisk. Det høres voldsomt ut, men det er en åpen post, med folk du kan prate med døgnet rundt. Og du kan skrive deg ut når du vil.

 

Var på psykriatisk selv for noen år siden, og det er det beste som har skjedd meg. Fikk masse god hjelp, og var som et nytt menneske når jeg kom ut siste gangen (var der 3 ganger på 4mnd, skrev megselv ut for tidlig).

 

Du kan også få hjelp med det praktiske angående å flytte fra samoeren din. Norge er faktisk lagt opp slik, med sosial stønader og "alene-mor" støtte, at du skal kunne klare deg økonomisk.

 

Lykke til:)

[piapolis]

Ville bare si at nå har jeg det mye bedre. Hadde det så vanskelig at jeg faktisk dro på legevakta og ble lagt inn på akutt-psykiatrisk samme kveld jeg skrev innlegget. Fått snakket med leger og psykologer som skal henvise meg til videre oppfølging samt skrive brev til jordmor på helsestasjon så jeg får den støtten jeg trenger fremover..

 

Denne opplevelsen har hittil vært den vondeste jeg noensinne har hatt og det skyldes nok graviditetshormoner. Fint at man blir tatt på alvor i en slik vanskelig periode! Tusen takk for gode råd og støtte.

[tullemor_til_snart_4]

Det er godt å høre du får støtten du trenger:) Håper du får det lettere fremover. Vil bare nevne at det er ikke alle "behandlere" man har god kjemi med, og hvis du føler at den du prater med rett og slett ikke er den "rette" for deg, så ikke nøl med å si ifra, så du får bytte. Var så "dum" selv å fortsette med en behandler som jeg ikke hadde kjemi med i nesten ett år før jeg byttet, ble faktisk bare dårligre i form, men nå har jeg "verdens beset" psykolog;)

-----------------------------------------------------------------------------------------------------

Litt før og etter:

 

*Før ble jeg sint i timene...

*Nå blir jeg grublende

 

*Før ble jeg sliten etter timene.

*Nå spretter jeg ut fra kontoret, og føler meg lett som en sommerfugl.

 

*Før følte jeg den gamle behandleren min ikke forstod meg.

*Han jeg har nå forsøker ihvertfall etter beste evne å forstå og sette seg inn i min situasjon.

-------------------------------------------------------------------------------------------------------

 

De første timene kan være vanskelig, men etter ca 3-4 gangen skal du føle deg bedre når du går ut enn når du gikk inn til samtalen;)

 

Lykke til piapolis, og håper du holder oss litt informert;) (om ikke i åpent forum, så send meg priv post)

[Kaosmamma' n]

Så flott at du har fått hjelp og føler at du blir hørt. Lykke til videre!