Dødsangst...

[Anonym bruker]

Jeg er 29 uker på vei,så fødselen begynner å nærme seg.Jeg har to barn fra før og det gjør dette så utrolig mye verre.Jeg er så redd for å dø under fødselen,at jeg ikke får se min nyfødte datter og at jeg skal dø fra mine to andre barn.Er begynt å gå til psykolog og håper det kan hjelpe meg til å få det bedre før fødselen.Angsten er så ond at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre lenger.Er det flere her inne som har det slik?Føler meg så "unormal".Det overskygger gleden over det å få et barn til.HJELP!!!!Blir glad for alle svar.

[Nickie_og_GuttaBoyZ]

Jeg er ikke i samme situasjon, og har heller aldri vært det, men jeg har hatt dødsangst. det er helt jævelig.. for å si det mildt. jeg hadde det i ca 2 år, hver natt, hver dag, værst om nettene når jeg skulle sove... redd for alt... kometer, hjertestans, innbrudd.. you name it...Jeg tenkte alle mulige tanker, og hadde så mye mareritt at jeg ble utslitt. jeg tenkte... hva er det jeg egentlig er redd for? jeg kom frem til at jeg ikke var redd for å dø, men for det som skjedde etterpå. (i ditt tilfelle, vil jo dette kanskje være barna dine, mannen din... jeg vet ikke) jeg tenkte grundig igjennom hvorfor jeg var redd, og hva jeg kunne gjøre for å unngå å føle det slik. jeg vil ikke oppleve total stillhet. jeg vil ikke at det skal være ingenting... MEN jo mer jeg tenkte på det, jo mer fredfylt ble jeg.... tenkte på at å være dø, er kanskje som å sove? og jeg elsker jo å sove.... totalt stille. hvile.. jeg vet ikke.

du kan jo ta noen forhåndsregler, om du har mulighet til det... er du redd de ikke klarer seg økonomisk? skaff en bankforsikring som gjør at gjelden blir slettet HVIS du dør (noe du ikke gjør, men for å få deg til å slappe av) skaff deg en forsikring som sørger for å forsikre deg slik at de får utbetalt 1000000 hvis du dør.... forsikringene er ikke så dyre, og du trenger jo ikke ha dem lengre enn til etter du har født. skriv et brev... til barna. skriv ned alt du vil fortelle dem, prat med mannen din om hva du vil fortelle han, og ta alle forhåndsregler! det er IKKE FORDI DET KOMMER TIL Å SKJE! men fordi DU vil føle deg tryggere av det!!!!! da vil du også kunne slappe mer av!!!! finn grunnen til at du er redd for alt, å bearbeid det...

 

håper du fant litt hjelp i dette :-) lykke til :-)

[Gjest]

til deg nickie ønsker spire: skjønner ikke hvordan du klarte å finne den freden, sliter selv med dødsangst , har slitt med det siden jeg var seksten år, får panikkangst anfall noen ganger, innimellom veldig kraftige, selv om jeg ofte klarer å skyve bort tankene så ligger de i bakhodet og samles opp helt til jeg får ett angstanfall.. jeg hater å gå å være redd for noe jeg vet ikke kan unngås en dag.. er så redd for det å ikke eksistere, prøvde du lenge før du fant roen?? har du noen gode tips på hvordan å tenke seg fram til den freden utover det du skrev hær?

[Anonym bruker]

Hei Nickie!

Takk for svaret.Jeg gjør slike ting,prøver å gjøre alt klart for mann og barn.Men føler ikke det hjelper meg så veldig.Det jeg er mest redd for er at jeg ikke kan være der for mine barn når de trenger en mamma,at de skal tro at jeg forlater dem for noe de har gjort og at de skal glemme meg.Jeg holder på å bli gal av disse tankene.Får slike angst anfall av og til at det går utover det sosiale.Min mann er forståelsefull,men det sliter på ham også.Det er ikke noe han kan gjøre og det gjør ham frustrert.Prøver å finne den egentlige årsaken til det som skjer men det er ikke lett.Tror det er mye forskjellig,dramatisk fødsel sist,ble veldig syk forrige svangerskap,redsel for å svikte mine barn osv....Det hjelper å høre andre som har vert gjennom noe lignende og klart å komme seg gjennom det.Takk.

[Nickie_og_GuttaBoyZ]

Hei anonym.... Og Louise. skal forsøke å svare så godt jeg kan... :-)

 

først til anonym.

 

Du sier du har forberedt deg, men har du faktisk skrevet brev? det hjelper masse! skriv et for hver tenkelig situasjon som du vet de vil trenge deg i (de største) og informer mannen din om hva du synes i hver situasjon du kommer på. så han VET at du er "med" selv om du ikke skulle være det. jeg har hatt en lang samtale med min mann, om "hva hvis jeg dør" der jeg fortalte hva jeg forventet at han gjorde med sitt liv, og hva jeg forventet at han gjorde for sønnen min. Jeg er veldig redd for å bli glemt, men jeg stoler på mannen min. han lovde at hvis det hadde skjedd, hadde han sørget for at sønnen min hadde fått vite hvem jeg var, og "alt" jeg ville fortalte han.. jeg sløste heller ikke med dagene, og gjorde det som fikk meg til å føle meg som en god mamma, for å kunne slappe av når natta kom.selv om jeg da som regel var redd. du må finne ut hva som vil gi deg fred. hva som er viktig for at du skal kunne være trygg selv hvis du skulle dø. (noe du ikke gjør, men tror du forstår hva jeg mener)

 

til louise:

den freden... joa, jeg måtte lete %¤%&¤ lenge. det er sikkert. Jeg har vell hatt dødsangst mer eller mindre hele tiden fra jeg var lita, men den ble først intens da jeg var 19. da hadde jeg to "helvetes år" som jeg kaller dem. jeg var så redd, gikk til psykriater (som ikke klarte å hjelpe meg med problemet, men hjalp meg med mye annet da..) jeg hadde mareritt 4-5 ganger i uken, og sov veldig redusert. jeg var livredd mørket, og tenkte på alle mulige fæle måter jeg kunne dø på. så forsøkte jeg slik som deg. å skyve det bort, glemme det, undergrave det. det funket ikke i det hele tatt. jeg ble om så, enda værre. så jeg bestemte meg for å "konfrontere" frykten. jeg "så den i øynene" og tenkte på de tingene som gjorde meg mest redd. etter jeg hadde mareritt, forsøkte jeg å legge meg ned å drømme dem videre (slik jeg før hadde unngått) og det gjorde at jeg som regel aldri fortsatte å drømme dem. jeg gikk til de "mørkeste stedene" i redselen min... altså redselen for "ingenting" på en måte. redd for å ikke føle... Jeg kjente på følelsen MASSE. jeg var veldig redd i den perioden. men jeg tenkte på det så mye, at jeg fant ut at det ikke var døden i seg selv jeg var redd for, men det etterpå. Jeg fant ut at når jeg dør, så dør jeg. og da er det ikke "å dø" jeg er redd for. når jeg er borte, har jeg ingen kontroll likevell, MEN en ting som for meg er sikkert, er at ingenting er sikkert når jeg dør! KANSKJE jeg kommer til et fint sted. kanskje jeg gjenfødes.. KANSKJE det ikke er noen ting.og HVIS det ikke er noen ting, så forsøkte jeg å forestille meg hvordan ingenting ville føles... og kom frem til at ingenting, ikke føles i det hele tatt, ergo, ingenting å være redd for! jeg jeg var altså redd for noe jeg aldri ville oppleve! så da trakk frykten seg tilbake, og jeg har aldri mareritt om å dø lengre. jeg har vært fryktfri i omlag 2 år nå, og det er en så vanvittig stor lettelse.... OG HUSK AT DET ER MULIG Å IKKE VÆRE REDD FOR Å DØ!!! jeg er ikke redd i det hele tatt :-) men det betyr ikke at jeg ikke vil leve til jeg er 80 fordetom ;-)

 

du må bare spørre så mye du vil louise, det var dette som funket for meg... :-) lykke til. vet så grusomt godt hva du går igjennom!

 

klem

[Anonym bruker]

Kjære hovedinnlegger, og andre som sliter med dødsangs (been there, done that). Vet om mange som har fått enorm hjelp av tankefeltterapi. På tft.no finnes mer info.