Depresjoner etter voldelig forhold

[Anonym bruker]

Jeg har levd i et forhold med en mann i 2 år. Det er nå slutt mellom oss.

Han slet mye med angst og hadde en tendens til å drikke vekk problemene sine...

 

Hvr gang han drakk ble han sykelig sjalu, og hvis jeg snakket med en annen mann (naboen, en kamerat, mannen i kassen på butikken) anklaget han meg for å være utro. For å straffe meg skulle han ta livet av seg. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg i fortvilelse har grått, hylt og skreket for å få han til å gi seg, når han har stått der med kniven på pulsåren. Hvor mange ganger jeg har måttet holde ham i bakken og fysisk stoppe ham.

Hvor mange ganger jeg har vært livredd fordi han har drukket.

Hvor mange ganger jeg ikke har turd å snakke med andre folk, fordi han kunne bli sjalu.

 

Litt etter litt brøt han meg ned. Han fortalte meg at det var jeg som var problemet. Det var jeg som ødelagte livet hans. dt var jeg som ikke var verdt en dritt.

 

Ettrhvert begynte han også å bli voldelig mot meg.

Første gangen hanslo meg hadde vi en krangel fordi han mente jeg hadde sett på en forbipasserende mann. Han tok da frem 5 ecstasytabletter (vet ikke hvor han hadde fått de fra) og tvingte disse i meg. Jeg prøvde å spytte dem ut, men han trykket dem inn i munnen min og tvingte meg til å svelge dem. etter en liten stund kom jo rusen av dette da, og man får ganske så mye sterkere sanser når man er påvirket av dette stoffet - alle følelsene blir mye sterkere. Så banket han meg. det var helt forferdelig, og jeg bare lå der og grein og grein mens jeg følte meg helt hjelpesløs pga rusen. Etter at han mente jeg hade "fått nook", drakk han seg dritings og sovnet - som vanlig.

 

Problemene ble større og større, han drakk mer og mer. Angsten hans ble sterkere og sterkere, og det gikk ut over meg. I to år levde jeg i en verden som KUN besto av angst, depresjon og fortvilelse.

Og hele veien trodde jeg at det var min feil at disse tingene skjedde. Det var min feil at han behandlet meg som han gjorde, det var min feil at jeg ble slått og nedbrutt. Det var jo det han fortalte meg. Ikke direkte kanskje, men indirekte så lot han meg få vite at alt var min feil!

 

Hver eneste helg var et helvete. Jeg prøvde alltid å finne på unnskyldninger som gjorde at han ikke skulle drikke. Sa jeg ikke hadde mer penger (han drakk fort opp sine egne penger så det var mine han levde på), planla besøk av familie osv. Men han klarte alltid å ordne seg alkohol. Han drakk i ukedagene også, ihvertfall en flaske med vin eller en sekspakning til dagen. Han påsto han ikke hadde et alkoholproblem, noe han jo selvfølgelig hadde. (faren hans er også alkoholiker, vet ikke om dette er arvelig?)

 

etter to lange år som samboer med denne mannen ble jeg forelsket i en annen mann. Jeg tok endelig mot til meg og flyttet fra han her.

I perioden etter bruddet fikk jeg mye støtte fra min nye flamme, og vi ble etterhvert samboere, ohg venter nå barn sammen.

Men jeg har så utrolig vanskelig for å stole på den nye samboeren min. Bare han sier en liten kommentar gårjeg helt i forsvarsposisjon - jeg er så redd for at han skal være samme greien, og at han skal prøve å få meg brutt ned igjen.

Jeg blir livredd hvis han drikker en øl eller et glass vin, og tåler ikke bråe bevegelser.

Jeg får angstanfall av å se berusede mennesker, også fremmede.

For en stund siden tullekjeftet sambo på meg, og jeg brøt helt sammen i et angstanfall fordi jeg trodde han var sint.

Jeg unnskylder meg for hver eneste lille ting så han ikke skal bli sint.

 

Jeg forstår at det begynner å gå inn på samboeren min at jeg alltid er i forsvarsposisjon, for han har jo ikke gjort noe galt!

Jeg vil at dette forholdet skal vare og at jeg skal lære meg å stole på menn, men det er ikke så enkelt.

 

Det hjalp å få ut historien min her!

Er det noen som har noen råd til hva jeg kan gjøre? Jeg skjønner jo selv at jeg har et tillitsproblem, i tillegg til angst og depresjoner. Jeg vil ikke ha det på denne måten, så hvis noen vet hva jeg kan gjøre så hadde det vært utrolig greit!

 

Tusen takk for all hjelp og alle svar jeg kan få.

 

Signerer med anonym fordi jeg helst ikke vil at folk skal vite hvem jeg er...

[Anonym bruker]

Hei. Tankefeldt terapi har vist veldig god effekt når det kommer til slikt. (traumatiske hendelser, angst, fobi, vold, missbruk etc). Det er absolutt verd å prøve ut. Fæl historie du har. Håper det ordner seg for deg og at du får det bra igjen snart. Utrolig nedbrytende for et menneske å oppleve slikt. Beste ønsker til deg.

[Anonym bruker]

Takk for svar! Har lest litt om dette , kanskje jeg skal prøve det ut. Syns på en måte det er lettere enn å f.eks snakke med fastlegen min... Takk igjen:) Hilsen HI

[Nickie_og_GuttaBoyZ]

for en grusom historie. en person skal aldri gjøre noe slikt mot et annet menneske. Jeg kan godt forstå du er redd, i forhold til samboeren din. jeg hadde nok også vært redd. du får forsøke gradvis å finne de store forskjellene med han du er med nå, og han du var med før. ettervert vil du nok innse at de er to forskjellige personer, og at denne du er sammen med nå, ikke vil skade deg! tillitt kommer over tid, å det tror jeg han vil ha forståelse for. han vet vell hvordan du har hatt det, og virker som en god mann som vil støtte deg fult ut. du sa du visste ikke om alkoholisme er arvelig? jo... det er veldig arvelig.... man er ekstremt utsatt jo lengre leddene har gått. Jeg håper du klarer å legge dette bakover, å se frem til et flott liv med et nydelig barn, og en flott mann. Du fortjente ikke det som skjedde mot deg. ingen fortjener slik behandling.

 

ønsker deg lykke til med livet ditt :-)

[Anonym bruker]

Tusen takk skal du ha:) det hjelper å få høre sånt...

[Anonym bruker]

Hei, jeg vet ikke om jeg har så gode råd til deg, kan si jeg har opplevd noe av det samme engang, var sammen med en mann som var 13 år eldre enn meg. Til å begynne med var han snill og omtenksom, men så slo rusproblematikken hans plutselig opp, han drakk samtidig som han tok piller og narkotiske stoffer, og skulle selvfølgelig ta livet av seg hver gang. Han slo meg gul og blå, og i frykt turte jeg ikke flytte. Han sa til meg: " at forsvinner du, så finner jeg deg og da dreper jeg deg".Jeg var bare 18 år den gangen. En gang i frustrasjon svelget jeg 11 sovetabletter rett foran han, og da ringte han ambulanse, som igjen førte til at jeg måtte til samtale for å høre om jeg var suisidal. Det var jeg jo ikke.

En dag fikk jeg nok, da han tok meg skikkelig på en resturant i full offentlighet på "hos Thea" Pappa hentet meg dagen etter. Jeg anmeldte han, og hadde han etter meg i flere år, selv om jeg fikk ny samboer. En dag hørte jeg at han hadde hoppet fra en bru og var død, og endelig så kan jeg slappe av.

 

Skjønner hva du mener med å være redd for brå bevegelser. Det vil du nok være lenge, men det min samboer har gjort er bare helt utrolig. Han tok meg alltid til brystet hvis jeg ble redd eller huket meg. Uff, får helt vondt av tanken på å ha vært så redd engang.

 

Håper han x-en din holder seg unna, og at du ikke er redd for å møte han på gata? Du må la samboeren din få ta del i dine tanker og følelser. La han hjelpe deg da du faller rett og slett. Han kan ikke vite hvordan du har det, hvis du ikke sier noe. Det er ikke mange menn som slår. Han her ønsker deg godt. Ikke ødelegg ved å ikke involvere han da du har det vanskelig. Jeg ønsker også å være anonym for denne gang.

 

Har det faktisk veldig bra i dag 9 år senere. Gir deg en stor klem. En forferdelig historie du har

[Anonym bruker]

tusen takk for svar!

X'en ringer meg innimellom da, en stund etter bruddet ringte han og sa at hvis jeg ikke ble sammen med han skulle han drepe både meg og den nye kjæresten min. han visste hvor jeg bodde, og jeg ble livredd fordi dette var noe han absolutt kunne funnet på å gjøre. Jeg låste alle dører og ringte til psykriatisk klinikk og spurte om det ikke gikk an å få han innlagt. men neida, det gikk ikke hvis ikke han ville det selv.Hallo? trodde de kunne tvangsinnlegge han hvis han var en trussel mot seg selv eller andre?

 

Jeg har ikke snakket så mye med han senere, men må snart opp til den gamle leiligheten for å hente tingene mine. Jeg gruer meg veldig, men både pappa og sambo skal være med, så jeg slipper å være alene med han.Jeg vet x'en min har respekt for min far, så da gjør han nok ikke noe.

 

Sakl snakke med samboeren min og prøve å finne ut av dette her... jeg begynner å bli bedre, men noen dager er jeg bare så utrolig langt nede.

Det er som om jeg nesten vil lage problemer selv. Jeg forstår ikke hvor jeg har dette fra og hvorfor jeg vil det, men... Uff, jeg er ikke meg selv for tiden.

 

Tusen takk for svar!

 

Hilsen HI