10 og 14 dager over..

[♥Rime♥]

Nå har jeg vært her på Bim/Dib i ett par år og elsker å lese fødselshistorier,fant ut at det er på tide jeg forteller om mine også.

 

Fødsel nr1 10 år siden : Jeg var akkuratt fylt 17 år da jeg ble gravid.Jeg bodde sammen med min type på den tida og vi eide en blokkleilighet.

Mine foreldre bodde i en annen by og jeg følte meg vel ganske voksen sånn helt plutselig. Fikk ikke panikk eller noe, dette var jo bare gøy.

Min mor ble ikke noe glad nei, men det hjap ikke noe hva hun sa, dette barnet skulle jeg ha!!

 

Svangerskapet gikk faktisk helt flott og jeg hadde lite plager. Jeg hadde menstermin 2.august.

Tiden gikk og ultralyd sto for tur,der ble terminen flyttet til 15.august. Så kjedelig syntes jeg..

 

Så i uke 35 våknet jeg av rier, vi reiste til sykehuset og jeg ble innlagt og ble gitt bricanyl for å stoppe riene. Jeg hadde da 1 cm åpning.

Lå der i ett døgn så ble jeg sendt hjem med bricanyl tabl. Folk rundt meg sa at jeg helt sikkert kom til å føde før termin. Men neida, ukene gikk og ingen

antydning til rier.

En venninne av meg hadde termin 3 uker etter meg, så på selve termin datoen MIN ringte hun og sa hun hadde fått en liten jente.Jeg var så misunnelig og litt sjalu også!

Dagene sneglet seg avgårde og vi prøvde alt for å få fødselen i gang, ingenting nyttet!

 

Så 23.august våknet jeg på natta og var så kvalm. Jeg humpet meg ut av senga og ut på do. Der satt jeg halve natta og kasta opp og satt på do. Uff det var helt forferdelig husker jeg.

Dette pågikk i to dager, klarte ikke spise eller drikke, husker jeg lå på gulvet i stua å sugde på isklumper med bøtta på sida av meg.

Kl 3 på natta 25. august kjente jeg at Nå var det noe på gang Endelig..

 

Vi reiste ned på føden og kom inn der klokken 4 ,da hadde jeg 3 cm åpning.

Jeg husker ikke så mye detaljer rundt fødselen, bare at jeg var utrolig sliten og ikke hadde noe energi i det hele tatt.

Det jeg husker er at jeg følte meg liten og svak, alle var så sure og strenge.

Følte nesten de var irriterte på meg som var 17 år og ett barn kom inn og skulle føde. Når legen kom og skulle ta vannet gråt jeg i smerte

og legen sa bryskt til meg, "Nå må du slutte og sutre"

Jeg ble så lei meg og redd for jeg følte jeg ikke hadde ett enste vennlig ansikt rundt meg. Typen min satt spak og rolig på en stol.

Jeg prøvde lystgass men det syntes jeg var ekkelt og bablet om ett helikopter som svirra over hodet mitt.

 

Det ble vondere og vondere.

Jeg var sikker på at jeg kom til å revne hele kroppen min. Dette kom ikke til å gå!!!!

Jeg begynte å hyperventilere, og ble helt stiv i kroppen. Klarte ikke bevege meg og fingrene låste seg helt fast,fikk totalt panikk.

Begynte å rope på mamma, for jeg var så sikker på at dette klarer jeg ikke alene. Jordmødrene sa ikke ett trøstende ord, de var bare bestemte og sure.

Jeg fikk petidin underveis og den synes jeg ikke hjalp noenting, jeg ble bare helt i ørska og helt fjern.

 

Klokka 0940 hadde jeg 10 cm åpning og de sa jeg måtte presse. Jeg presset og presset, det føltes som at babyen bare stanget inni meg.

Jeg hylte å skrek og var helt forferdet av hele situasjonen.

Jeg hylte at jeg har ikke mer krefter igjen, men det ville de ikke høre på, de sa bare bestemt:nei nå må du presse!

Så klokka 1130 ,følte jeg som jeg brista helt innvendig og ut kom gutten.

Da var alle smertene som blåst bort og jeg gråt og gråt. Første jeg la merke til var den store kanten

som gikk over hodet hans, liksom nedhykk.

Jeg tenkte at det var derfor jeg følte han stanget i noe inni meg. Jeg vet den dag i dag ikke hva det kom av.

Jeg fikk Nikolai opp på brystet mitt og pappaen fikk klippe navlestrengen (utrolig nok av de umennesklige jordmødrene). Han var 3950 g og 52 lang ,hode var 37 cm.

Dagene etter fødsel var jeg helt ødelagt, jeg mista mye blod både under fødsel og dagene etterpå. De andre som jeg lå på barsel med satt på stoler og vimsa rundt i gangene.

Jeg kunne ikke annet enn å ligge og absolutt ikke spise.

Da jeg reiste hjem kom min mor og var med oss den første helga. Jeg satt på badebalje i 3 uker etterpå.Og følte meg ikke frisk før like lenge.

Da Nikolai var 2 mnd fikk jeg kraftig brystbetennelse som utartet seg til absess (eller hvordan det skrives) Ble lagt inn og operert,lå der i 3 dager med dren i brystet.

Så etter det kunne jeg begynne å kose meg med den skjønne gutten min.

Denne fødselen var ingen god opplevelse og jeg grøsser bare jeg tenker på det,enda det er 10 år siden.

Dette var i Haugesund og det irriterer meg at jeg enda ikke vet detaljer rundt fødselen min.

Hvorfor han hadde dette nedhykket i hodet?Hvorfor jeg var så ødelagt innvendig? Ble jeg klippet? Hvor mye revnet jeg? Hvor mange sting?

Har liksom 1000 spørsmål, har fått ut fødejournalen, men det står ingenting der.

Men uannsett- Det er alltid verdt det og jeg hadde gått gjennom det samme for å få sønnen min. Jeg elsker deg Nikolai!

 

 

 

 

 

Fødsel nr2, 5 år siden:Jeg flyttet tilbake til Stavanger som er min hjemby da det ble slutt mellom meg og pappaen til Nikolai.

Noen år senere fant jeg Mr Right på nattbussen : ) Dette er mannen jeg er gift med i dag. Vi var så forelsket og det gikk ikke lang tid før jeg ble gravid.

Vi kjøpte leilighet og gledet oss til å bli foreldre sammen.

 

Men etter ett par mnd kom angsten snikende og til lenger uti svangerskapet jeg kom jo sterkere ble angsten.

Vi gikk på samtale på sykehuset og jeg bønnfalte om de kunne love meg epidural, men nei det kunne de ikke love. Hun sa jeg hadde valgt dette selv.

Jeg gråt og mannen min prøvde å trøste. Jeg fikk ihvertfall skrevet i papirene mine at jeg skulle ha full oversikt,

over hva de gjorde til enhver td og minst mulig undersøkelse nedentil.Og sterkt ønske om epidural.

 

På UL sa de jeg hadde lavtliggende morkake og jeg jublet innvendig da de sa hvis den ikke flyttet seg oppover måtte de ta keisersnitt.

Så vi gikk på mange ul undersøkelser,og til slutt hadde morkaka trukket seg opp og jeg var så skuffet.men turte ikke si det til noen.

 

Jeg ble også flyttet to uker frem på ordinær ultralyd. Da tenkte jeg, å nei ikke denne gang også. Jaja jeg føder sikkert før denne gang.

Men neida, 13 dag over ul termin var jeg å fikk modningsakupentur på sykehuset.

Natta etter våknet jeg klokka fem av rier.

 

Vi ringte føden og fikk beskjed om å komme opp når riene var litt mer egelmessige.

Klokka halv åtte følte jeg vi måtte opp, men jeg hadde ikke så vondt. Så jeg var innom bensinstasjonen og kjøpte noen boller vi kunne spise.

Da jeg kom inn på føden hadde jeg 5 cm åpning, da tenkte jeg, hæ?? halveis og jeg har nesten ikke vondt, juhu

Men så stoppet riene opp og vi fikk beskjed om å gå oss en tur inne på sykehuset.

En stund senere var det i gang igjen og vi ble tildelt fødestue.

Det begynte å gjøre veldig vondt og da kom det jordmor inn med en student i hælene Studenten kom å presenterte seg og sa hun skulle være med oss på fødselen.

Jeg ble helt paff for vi hadde også skrevet det i papirene mine at vi ikke ønsket dette. Jeg ville ikke ha noen til å lære på meg nei!! Jeg ville bli tatt vare på av folk som hadde erfaring!

Så jeg sa forsiktig at vi hadde blitt enige om dette på forhånd og at dette sto i papirene. Det var flaut for både meg og henne stakkars. Men min angst kom først!

Timene gikk..

Det ble vondere og vondere og jeg spurte om å få epidural, ja det kunne jeg få sa de!! Jeg trodde jeg drømte!! Legen kom og satt epiduralen, jeg var ikke redd i det hele tatt, bare utrolig lykkelig

De fortalt hele tiden hva de gjorde og spurte om det var greit. Det var så flott. Jeg følte jeg hadde full kontroll hele tiden. Da pressriene kom klarte jeg ikke presse for epiduralen virket tom

Jeg sa jeg klarer ikke presse mer, da må dere fylle på litt. Jeg blir nemlig helt stiv jeg, Fatter ikke de som sier de MÅ presse. Hehe..Jeg er helt omvendt. De skulle fylle på hvis jeg lovet å presse alt jeg kunne.

JA!!!! det lover jeg!! hylte jeg..Mannen min sto med hodet sitt inntil mitt og jeg tok tak i hodet hans og presset til jeg trodde jeg skulle knuse det stakkars hodet!

Så var hun plutselig ute. klokka 1630 6.mai og hun var det vakreste jeg hadde sett.Jeg var helt i sjokk over at det var over allerede. Jenta mi var 3330 g,50 cm lang og hode var 33.

For en nydelig fødsel!! Jeg revnet ingenting! Ikke ett eneste sting,og jeg nærmest sprang rundt gangene og reiste hjem dagen etterpå full av energi! Deilig!!

 

Jeg fikk henne opp på brystet og lå bare i en lykkerus og tenkte på hvor gøy dette hadde vært. Og dette hadde jeg gruet meg til i ni mnd!!? Jeg er også helt overbevist om at det som hjalp mer er mannen min og gode snille jordmødre som behandlet meg med respekt!

Så jeg er evig takknemlig til de alle!

 

Nå er jeg gravid med 3.mann og helt ærlig så gruer jeg meg, er så redd å få en lik fødsel som med nr 1. Hadde jeg bare visst på forhånd om jeg kunne få en slik som med nr 2 så hadde jeg bare kost meg og gledet meg!

 

Mvh Rime 16.aug

 

[♥Rime♥]

Det skulle stå, badering! Ikke badebalje. Hehe. Hvem sitter på en badebalje

[♥ msBehavin ♥]

Flotte historier!

Syns at det var så kjipt for deg under den første fødselen. Helsepersonellet rundt deg da opptrådte meeeget uprofft spør du meg.

Huff.

Men det går helt sikkert fint neste gang. Lykke til, og takk for en fin historie!

[♥Rime♥]

Tusen takk skal du ha!!