SLITSOM 9-ÅRING

[mor_til_sinnataggen1]

Jeg har ei datter på 9 år, som er veldig slitsom om dagen. Hun skal bestemme alt, og hører ikke på noen ting. Ba henne rydde rommet sitt i går, og da bare skrek hun til meg. Da vi var på et kjøpesenter for en stund siden, skrek hun til meg der. Da tok jeg henne i armen å leide henne til bilen. Vi kjørte rett hjem. Orket ikke det styret der. Alle sier hun er "slem" mot meg når hun holder på sånn. Hun er vel borskjemt av meg. Syns liksom at hun har opplevd så mye allerede. Faren og jeg er skilt, hun hadde en slem stefar, vi leide et hus som brant, og mistet lekene sine og to undulater som var hennes. Kan si hun har opplevd mye da. Men man oppfører seg ikke sånn allikevel. Er det meg det er noe galt med, eller kan hun ha en form for sykdom som gjør at hun er sånn? Noen som vet her?

[2gutter&2jenter]

Jeg har en gutt på 9 år. Alltid vært en vilter type, som har vært en del i opposisjon. Faren hans og jeg er skilt, han har en stefar som er snill da, en lillebror på 3 og skal få en til. Det er nå forskjell på gutter og jenter, men jeg har erfart at hvis jeg ikke holder en litt stram line, og slakker av på prinsipper og regler, griper han muligheten til å gå rett i opposisjon på alt. Han ser muligheten til å råde over meg/oss, og tar de sjanser som byr seg. Har innført et belønningssystem med ukepenger om han greier å beholde ønsket oppførsel, og det hjelper. Samt det å være svært prinsippfast hele veien. Trenger ikke kjefte og smelle, det blir det ikke bedre av. Vi har enkle, konkrete regler med klare konsekvenser og bonuser om de blir fulgt/ikke fulgt. Dessuten tror jeg mye på å bruke tiden vi har sammen til å snakke åpent om ting, om våre tanker og følelser, hva vi har gjort, hva vi har opplevd osv. Barn trenger konkrete kjøreregler, de trenger å vite hva vi forventer av dem, de trenger en voksen som er klar, tydelig og tilstede. Jeg har ingen fasit til deg, men jeg bare forteller om min erfaring. Hvis du sier hun er bortskjemt av deg, så er hun kanskje det. Å være misforstått snill er å gjøre barna en bjørnetjeneste. Si det som det er til henne: "Jeg vet du har opplevd mye vondt, men vi må behandle hverandre med respekt likevel. Jeg også har hatt det vondt, og jeg blir både sliten og lei meg når du er slik mot meg. Skal det bli bedre mellom oss to, må vi begge prøve å la være å skrike og være sinte på hverandre. Jeg skal prøve å bli klarere og tydeligere, og du får prøve å vise mer respekt. Hvis du klarer det, skal vi gjøre noe fint sammen/ du kan få noe du har ønsket deg lenge e.l. Uansett så vil jeg bli gladere og hyggeligere å være sammen med, jeg også. "

Ikke at dette er oppskriften, men slik har jeg snakket med sønnen min, og merket at det har ført oss sakte, men sikkert fremover. Vi har åpnet oss opp for hverandre, og både jeg og han har lært mer om hverandre underveis.