klarer liksom ikke bestemme meg

[-Mariposa-]

I over et år nå har jeg vært sååååå klar for å få barn. Men når sambo nå er så negativ så tror jeg det påvirker meg mer enn jeg var klar over. Jeg prøver jo å få ham til å gå med på å slutte på pilla til høsten. Jeg er jo lei av å proppe i meg hormoner. Men den siste uka har jeg tenkt at hva er vitsen? Pillene fungerer jo veldig bra som prev (nå tenker jeg kun på det at vi ikke blir gravide, ikke på alt det hormonelle som skjer inne i meg). Hvis vi starter på PFC til høsten og den ikke er like sikker som man skal ha det til og jeg faktisk blir gravid, hva da? Jeg ville jo blitt glad, men sambo hadde blitt helt fra seg. Og da tenker jeg at er det verdt risikoen? Jeg vil jo at vi skal få barn når vi begge er klare for det, det er bare så kjipt at han ikke er klar nå. Så jeg tenker at jeg lar temaet (p-piller) ligge en gooood stund og se hva han bestemmer seg for. Jeg vil i alle fall ikke at det skal være min "feil" om vi blir gravide fordi det er jeg som presser på med at vi skal begynne på PFC.

 

Skjønner dere hva jeg mener?

 

Jeg tror jeg er inne i en sånn resignasjonsfase. Jeg har grått og kjefta og prata og alt det der. Nå orker jeg ikke mer på en stund. Vi har jo blitt enige om at vi ikke skal ta opp temaet før uti mai en gang, så det passer jo bra. Jeg skal i alle fall ikke si noe mer om det.

[*dreamer* <3 Mie Linnea]

Så tålmodig du er, veldig imponert. Skjønner hva du mener, til slutt orker man ikke bruke så mye energi på det her. Og det du ønsker er jo at han skal bli klar, ikke at du skal bli gravid og gjøre han vettskremt. Sikkert deilig for dere begge at du klarer å la det ligge til mai. Håper dere bestemmer dere for å prøve da=)

[-Mariposa-]

Jeg er rolig på utsiden, og akkurat nå ganske rolig på innsiden også. Men det bobler nok opp til overflaten om en stund:) For å si det sånn så er det nok ikke snakk om å prøve, men heller å kutte ut p-pillene sånn at når vi endelig er klare til å prøve om et par år (eller 3 år hvis han får det som han vil) så er kroppen min kvitt alle hormonene.

 

Jeg bare orker ikke tanken på at vi skal bli gravide ved et uhell, ikke akkurat nå. Er han ikke klar om 2 år, så kan det godt skje et "uhell", men det tar vi da. Akkurat nå er det kampen om p-pillene som gjelder, men for tida så har jeg ikke energi til å diskutere det. Så da får han det som han vil, he he.

[*dreamer* <3 Mie Linnea]

Hehe, det er han sikkert veldig fornøyd med;) Og når du har føyd deg så lenge etter hva han ønsker, så kan jo han føye seg etter deg snart. Du er fantastisk tålmodig med han, den egenskapen kunne jeg godt trengt litt av;-)

 

Skjønner at du vil ha hormonene ut av kroppen. Er utrolig deilig å kjenne at kroppen blir seg selv igjen. Så lærer du å kjenne kroppen din kjempegodt til dere skal begynne å prøve. Håper han i det minste går med på å droppe pillene da=)

[-Mariposa-]

Ja, det håper jeg og. Men som jeg skrev i en annen post i dag, så klarer jeg ikke helt å bestemme meg om det er bra om vi slutter på pilla eller ikke. For hvis jeg presser ham til å starte med PFC og jeg så blir gravid så er det jo min "skyld" og jeg orker ikke å ha det hengende over meg. Så jeg ligger litt lavt i terrenget nå og så ser jeg hva han selv finner ut av.