Nå trenger jeg litt støtte, jenter!

[go'matræva og lillegutt]

Okei, vi får ta det helt fra begynnelsen: Jeg er ei jente på 20 år, og rett før nyttår så fant jeg ut av at jeg var gravid.. Der og da kom det som et sjokk på meg og samboer, men vi bestemte oss fort at vi ville beholde barnet.. Men, dette var da begynnelsen på en tid med masse krangling og diskusjoner og abort ble diskutert ganske ofte. Men - ting ordnet seg liksom igjen, og vi bestemte oss rett før tolv ukers-grensa for at vi skulle få forholdet til å fungere og beholde babyen, og jeg er i dag 14+4. Men etter å ha hatt ei helg med bare krangling og rett og slett faenskap, ble vi i går enige om at vi må nødt til å gjøre det slutt. Det er noe vi begge har sett komme i lang tid, men ingen har villet innse det, men i går ble vi enige om at han skal flytte ut, og at vi funker best som bare venner. Ringte i dag for å bestille legetime for å diskutere muligheten for å få abort etter de 12 første ukene, dette er vi også enige om. Skal til legen på onsdag.. Ingen av oss har lyst til å la et barn vokse opp uten å ha foreldre som har et stabilt forhold og som kan klare å oppdra et barn sammen. Jeg vet selv at jeg ikke kan klare å oppdra et barn selv, selvfølgelig kan alle mate og kle et barn, men jeg vet at jeg ikke kan gi det barnet den oppveksten det fortjener og som alle barn bør få. Jeg er bare 20 år, studerer, og har da ingen utdannelse ennå, og jeg kan ikke klare det alene..

 

Er det noen som har vært gjennom noe av det samme som kan fortelle meg at alt går greit, og at man faktisk kan klare å slutte å gråte og komme seg videre i livet?

[Anonym bruker]

Hei, jeg også en jente på 20... Da jeg var 16 år tok jeg abort.. Dette var da en senabort som ble gjort etter uke 14.. Jeg skal ikke si noe med sikkerhet, da det er en stund siden og jeg ikke husker detaljer så veldig godt. Men slik jeg forstod det så skulle man ha en veldig godt grunn for å få utført et slikt inngrep.. Jeg fikk innvilget senaborten pga min unge alder og siden graviditeten var et resultat av overgrep..

 

For å gå tilbake til det du egentli spør om:)

 

ja, livet går videre! Det er nok veldig individuelt hvordan man opplever en slik abort. Jeg for min del slet en del med dette i ettertid, og jeg kan enda huske ALT om hvordan aborten var, og jeg tenker også ofte på den lille jeg kunne hatt.. Men jeg vet nå at det valget jeg tok da, var det rette! Men som sagt. Det er jo veldig individuelt hvordan en vil reagere! Så lenge du er sikker på at det er dette du vil, så ordner det seg nok skal du se:)

[Anele&Solstråla]

Hei jenta,

uff...er vel i så og si samme situasjon bortsett fra at jeg fikk ultimatumet...abort ellers stikker jeg...ikke noen hyggelige ord fra den du elsker...nå skranter forholdet veldig...

Les et par innlegg nedenfor...jeg tar abort-for mitt beste - ikke for han...eller hva det nå var jeg brukte som overskrift...har også skrevet...han gir meg ultimatumet...hva gjør jeg...

er veldig enig med deg, ikke noe vits å få et barn når man vet man kan avverge det...da i forhold til den trygge oppveksten jeg mener man bøør tilby et barn..at det vil få en mor og far...at man deler gledene ved det å få et barn sammen...

dette blir min andre abort, sist var jeg 18, nå 25 ...men jeg har fortsatt mange år igjen...og bruker min fornuft nå.

gråter en del, men det er jo selvfølgelig en helt menneskelig reaksjon...og tunge tinder kommer i etterkant, men da får man bare være sterk, tenkte at det vil komme en annen mann som man vil ha det så mye bedre med...og planlegge et barn med...som er asnvarsfull, lite kranglete...krangla my med typen de siste tre mnd jeg og, dette kom som toppen av kransekaka...og med hans reaksjoner på det hele ser det litt mørkt ut...

Lykke til på sykehuset...du vil bli en god mor- men det var kanskje ikke meningen akkurat nå...

 

trøsteklem

[Anonym bruker]

svake menneske!!!!! herreggud!!! ej va sjøl 17 når ej vart mamma... d e faktisk ikkje så vanskeli å ha en onge!! tenk at dokkke kan ta så lett på d,berre ta abort fordi typen ikkje e klar. hekje dokke egne meininga??? d e din kropp!! du jer som du vill me den. ka slags svake jente dokke e da som blir manupilert so JÆVLI ta mannfolka?? herregud. du anele kjeme aldri te å få et bra forhold te manne din. han tvinga dei faktisk til å velge mellom han å d beste son kjeme til å sje dej!! han kan stikke han om 1,2,3 år å da sitte du ijenn me ingenting!! tenk om du da sitte me en onge som bettyr ALT for dej? dokke vekje ka dokke går glipp ta!!!

 

ver uavhengie jente!!! ikkje la en mann bestemme over dej!! ALDRI!!!

[Anele&Solstråla]

har nå gjort det slutt med typen og står ovenfor valget alene,...og ja, har begynt å tvile sterkt på hva jeg skal gjøre...

hadde det nå skjedd at jeg hadde blitt gravid etter et one night stand eller no så hadde nok saken vært klar...men nå er jeg usikker...heller mer mot å beholde enn ikke...

time will show...har alt time til abort, men fikk beskjed om at jeg ikke trengte å møte opp...selvfølgelig...

[skjotta]

nettopp!!!!! det er hennes kropp, ikke din!!!

 

dette er ett sted man skal gi stötte og rad, ikke komme med slike kommentarer.

 

a ta en abort er ett vanskelig valg du ikke kan forsta med mindre du har vært gjennom det. jeg tok en abort nar jeg var 21, og faren visste ikke om det engang. jeg tok valget sammen med en fantastisk fastlege, og selv om jeg aldri vil glemme hva jeg gjorde, sa vil jeg heller aldri angre pa det!

 

Til HI..

 

som sagt angrer jeg ikke avgjörelsen jeg tok da jeg var i en lignende situasjon. mannen min var voldelig, og jeg var pa vei ut av forholdet nar jeg fant ut jeg var gravid. det kom ikke pa tale for meg a gi ham ett barn. ikke ville jeg være bundet til denne mannen resten av mitt liv, og ikke ville jeg föde ett barn som matte leve med denne mannen som far.

 

a ta en abort er bare en annen mate a ta ansvar pa. tror ikke folk som bestemer seg for a beholde barnet angrer heller, men man ma alikevel velge det som föles rett for begge foreldrene. jeg synes barn skal bli födt inn i ett liv som i det minste har en sjangse til a være tilnærmet normalt familieliv. med en mamma og en pappa som elsker hverandre.

 

lykke til med valget ditt, samme hva det er, og husk at livet gar videre etterpa. jeg sitter na pa ett sted jeg ikke ville vært om jeg hadde beholdt det förste barnet mitt. jeg er samboer med en mann jeg aldri ville mött (og som jeg elsker og som elsker meg) og jeg er gravid med ett barn jeg ikke ville fatt, og som jeg föler intet annet enn glede og kjærlighet ovenfor.

 

jeg er ikke sikker pa om jeg tror pa sjebnen eller ikke, men dersom der er en plan med alt, sa er jeg glad for at planen med livet mitt lot meg ga gjennom det jeg gikk gjennom, fordi det styrte meg i denne retningen!!!