Da blir det abort- men for mitt eget beste- ikke hans...

[Anele&Solstråla]

Fornuften har talt, og jeg har nå tenkt hardt i en uke...fått reaksjoner fra typen jeg ikke trodde skulle dukke opp..iallefall ikke på den måten.

Jeg har vært borte fra han noen dager nå, fått andre innspill, men ingen har fortalt meg hva de syns jeg bør gjøre...bare at jeg MÅ tenke på meg selv i denne situasjonen.

Jeg er 25 år og klar for barn, JA! men typen min ville ikke ha barn før om et par år...han sa han ikke ville ha noe meg verken meg eller barnet å gjøre om jeg valgte å beholde...

Jeg har tenkt alle mulige løsninger og utfall av evt. det å beholde et barn som kun er ønsket fra en part...

har selv vokst opp uten en pappa, og vet hvor vondt jeg til tider har hatt det selvom jeg har en strålende familie...

Men her er jeg da i den situasjonen hvor jeg kan avgjøre et liv, en sjebne,,,og jeg vil ikke sitte med samvittigheten ovenfor mitt barn hvor en pappa ikke ønsket det. grusom tanke egentlig...Blir nesten litt egoistisk ovenfor barnet...ingen å dele gleder og sorger med, alene i et svabgerskap...NEI, jeg er for fornuftig til å gjennomgå noe sånt!!!!

 

Da er det time til forundersøkelse på onsdag, og jeg tenkte også jeg skulle prate med en sosionom, selvom jeg nå har bestemt meg...greit med en samtale...støtte fra noen som ikke kjenner en også.

vet ikke om forholdet til typen kan lappes sammen, helt sykt at reaksjoner rundt en uplanlagt ting som har skjedd kan ødelegge så mye, men da tenker jeg - da var vi ikke ment to be...

vet heller ikke om jeg vil ha han lenger...han er uansvarlig, 32 år som jeg ikke syns tar spesielt mye ansvar for sønnen han allerede har...alltid jeg som står opp med han o.l. og vi har han kun annenhver helg.

Som jeg ser det nå lønner det seg å la fornuften tale, da får jeg heller bygge opp et nytt liv med en god, snill og ansvarsfull og ikke minst stabil MANN, som jeg om noen år forhåpentligvis kan få barn med...

Det passet seg ikke nå og da får jeg handle utifra det!!!!!!!!!

Har tatt en abort før, men dette kommer nok til å bli annerledes nå...da var jeg bare 18 og ikke sammen medd barnefaren...

Jeg skal hjem til han i dag og prate, så får vi se...

LIFE GOES ON.....UANSETT:)

[Gjest]

Hei anele

 

Gratulerer med at du klarer å være så sikker på avgjørelsen, da bruker det å gå greit. Det jeg bare må få sagt deg er at du IKKE må kaste bort mer tid på mannen du er sammen med. Han er ikke verdig å være far til barnet ditt spør du meg. Kjenner han selvfølgelig ikke, men når han sier at han ikke vil ha noe med verken deg eller barnet å gjøre hvis du hadde valgt å beholde det, er han en uansvarlig guttevalp. Han er 32 år, siden han ikke har noe ansvarsfølelse nå, får han det ALDRI.

 

Masse lykke til :-)

Skal se du møter en snill og voksen mann å få flotte barn med :-)

[Anele&Solstråla]

Takker for svar:)

Sliter egentlig litt...blir jo ikke en 110% avgjørelse, men jeg kan ikke være så egoistisk å beholde et barn og vite at jeg ikke lot det få en mor og far...syns det er helt råttent, måten han har vært og hva han har sagt...har vært hjemme siden i går, gråter mye, og han trøster meg jo...har sagt at jeg er sint, i allefall for hvordan han har reagert og alt han har sagt, og han har beklagd seg....fikk totalt panikk..men vet ikke om jeg kan leve med han mer...akkurat som følelsene kjølnet veldig i det han sa at han kom til å stikke om jeg beholdt det...

I morgen skal vi på sykehuset...og jeg tror jeg drar hjem til moren min igjen etter det...har ikke sagt det til han enda da...

har nå skrevet ned fordeler og ulemper om jeg hadde beholdt...den eneste fordelen er gleden av å bli mamma...noe jeg ønsker...men fy f... så mange ulemper...tror nok ikke jeg vil ha han som far til mine barn i fremtiden og da er det jo ikke no mer å bygge noe på....!HATER SITUASJONEN JEG ER I:(

[Gjest]

Du er ikke egoistisk i det hele tatt om du beholder barnet. Samfunnet vårt er ikke A4 lenger, samt at du ikke står alene økonomisk som alenemor. Og det mest positive av alt, mennene vi har rundt oss ser ikke mørkt på å gå inn i et forhold med en jente som har barn fra før. Ihvertfall ikke de som er litt voksne og kloke.

Jeg tror du har mer enn nok kjærlighet å gi et barn om du skulle bli alene om omsorgen. Tenk på familiemedlemmene dine, har du noen som kan stille opp litt når du trenger litt fri, har du noen som kan fylle "farsrollen" (din far, bødre ect)spesielt hvis det skulle bli en gutt? Det er mange barn som vokser opp uten en A4-tilværelse, ikke undervurder deg selv når det gjelder å ta vare på et barn, det ligger naturlig i oss.

Kan si litt om min situasjon så jeg ikke er helt fjern for deg. Jeg er gravid i uke 30, holdt på å gå rett i kjelleren da jeg fant ut jeg var gravid. Grunnen til det var at jeg hadde kjent barnefaren i fem mnd, og i fire av dem var han gift uten at jeg visste det. Han har tre barn fra før, alle under 6 år... (det visste jeg, men trodde det var slutt med han og kona). Jeg grublet lenge på hva jeg skulle gjøre. Barnefaren sa han ville stille opp for meg uansett hva jeg valgte, det var godt å høre selv om det var litt vanskelig å være trygg på noe han sa ..... I uke seks spontanaborterte jeg, før jeg hadde funnet ut hva jeg skulle gjøre. Fikk en kraftig reaksjon, og gikk i to døgn før jeg skulle til ultralyd og evt utskrapning. Jeg satte meg i ultralydstolen, forberedt på narkose og utskrapning av rester samme dag. Men vet du, på skjermen vistes et lite nurk, og hjertet slo!!! Jeg hadde mistet en tvilling, var fremdeles gravid. Etter dette var det umulig for meg å ta abort. Jeg tenkte som så at jeg er 25 år, og er fullt i stand til å ta meg av et barn. Barnet vil få det bra uansett hva som skjer med meg og barnefaren.

 

Et barn trenger kjærlighet og omsorg, det er ikke bare en "kjernefamilie" som kan gi det.

 

Du sier dere skal på sykehuset i morgen, vil det si til samtale eller abort?

[Anele&Solstråla]

Hei igjen,

Skjønner at du har valgt å beholde da..men jeg har jo på en måte fått greia - beholder du barnet så stikker jeg, har spurt han nå i ettertid, og han sier fortsatt at han nesten tror han ville oppført seg sånn...skremmende...elsker han jo fortsatt, og i går satt vi å delte en flaske vin...er det og vettu, har jo drukket en del ganger før jeg fikk positvt svar, pluss et par ganger ( ikke full) etter jeg fikk vite det...så er jo redd for om fosteret kan være skadet...

vet han vil klikke mentalt om jeg beholder det.

Vet også at jeg kan ta vare på et barn, men jeg kan også bestemme dette barnets skjebne ved å unnlate å gi det en start uten en far...det vil gnage på min samvittighet om jeg nå velger å beholde det, for så å vite at pappaen hans/hennes bor ikke langt unna, men allikevel ikke vil ha noe kontakt...fordi jeg valgte det sånn!

Vi skal på forundersøkelse i dag, så da regner jeg med en samtale og...skal bestille en time hos en sosionom også...få klarnet hodet litt...er veldig redd for mine psykiske reaksjoner i forhold til dette...men vil jo nesten være egoistisk å tenke sånn og...vet ikke jeg, er så forvirra!!!

Har folk rundt meg som støtter meg 110% uansett...

Jeg har selv ingen far, han vil ikke ha noe med meg å gjøre ( tror det er mor til hans to andre barn som er vrang der), men han er voksen og må jo ha valgt det selv,har selv prøvd å ta kontakt med han...og blitt så lei meg for at han har avvist meg...så er nesten 10 år siden sist...og har innfunnet meg med det...

Dette er noe jeg også tar med i betraktning...vil ikke at barnet mitt skal oppleve samme skjebne...

Men hadde typen min sagt at, jenta mi, selvom det ikke var helt planlagt nå så gjør vi det beste ut av det - ja, da hadde jeg jo beholdt...

Har heller ikke fast sted å bo (vi leier nå, kontrakten går ut 1.april), går på dagpenger ( siden nyttår)...så er mange faktorer...usikker og lei meg,sint, oppgitt er jeg!!!!!!!!!!

Uff, dette ble langt...mn er så deilig å få ut følelser..og tanker...

Barnefaren hos deg stiller fortsatt opp? har han gått tilbake til kona eller? Blir det dere to tror du?

Har en venninne som ble dumpet i 12.uke...det var et planlagt barn, og hun får nå i mai...xen hennes har sagt han skal stille opp så mye som mulig...lurer på hvordan jeg vil reagere dersom jeg tar aborten- når hun får babyen...gruer meg litt til etterpå reaksjoner...

 

 

[grand danois]

hei=) sjønner at du hed vanskeli.

 

men ej hadde ikje tatt abort hadde ej vore dej. ej he ei venninde som planla en onge,la me samboeren.så blei ho gravid å da frika han ut,å ville ikke ha. ho tok aort å ANGRA som berre d etterpå. no 2 år etterpå fekk dei en gut. ha klarte ikkje å glømme den som ho tok vekk.

 

du fe jo aleinemor støtte.d får du i 3år. ej kjenne ikkje dei,men ej veit at ej ha fått store problem,hadde ej vist at ej jor ditta fordi mannen ikkje ville.da hadde ej heller jort d aleine. d klare du fint=)

 

ej synst mannen din høres ut som en uansvarli dritt. han he en onge fra før som han ikkje klare å ta sei av,korleis skal han da klare å ta sei av deres?

 

ej he sjøl vokse opp uten en far som ikkje he brydd sei noke særli,å d he gnåge på mej masse! derfor he ej vore veldi masete på min samboer (far te barne vårt) at han skal ha et godt forhold te ne..for ej veit kor d e...men d e bedre å ha ej go mor,enn å bo me en mann som e ekkel. vart longt ditta her=)

men ej hekje lyst at du ska ta d vekk. tenk om du angra? ej trur at ditt å typen sitt forhold e ødelagt allerede. tenk etter du he tatt abort da. du kan ikkje bearbeide sorga di me han,for han bryr sei jo ikkje. ej trur du kjeme til å bli veldi ensom=/

 

men ditta va berre mi meining da=)

 

lykke til

[Gjest]

Jeg vil ikke si hva jeg vil gjort i din situasjon for det har jeg ikke grunnlag for. Men har noen tanker rundt det da, hvis du vil høre dem. For det første; så utrolig fornuftig av deg å ha samtaler med fagpersonell, utenforstående med riktig kompetanse kan helt sikkert rydde opp litt i tenkene dine.

Så var det kjæresten din; det er veldig veldig synd at du elsker han, beklager å måtte si det. Han er ikke en omsorgsfull og stabil person som vil gjøre deg lykkelig. Det ser ut som du må møte utfordringer alene hvis du skal være sammen med han, og det er IKKE slik et samliv skal fungere.

Alkohol: Jeg drakk endel vin før jeg fant ut at jeg var gravid, og var rimelig på en snurr begge kveldene før jeg fant ut jeg var gravid likevel. Du har ingen garanti for at fosteret er helt friskt uansett, og noe vin er det veldig mange som drikker før de er klar over graviditeten, og noen tar seg et glass i ny og ne den første tiden, ofte fordi det ikke helt har "gått inn" at de er gravide, og noen fordi ingen skal vite noe...

Leit å høre at du har savnet en far i livet ditt, og forstår veldig godt at du ikke vil at ditt barn skal oppleve det samme. Men jeg lurer på om du har spurt moren din om hun ville tatt abort da hun ble gravid med deg, hvis hun hadde visst at barnefaren sviktet? Jeg er sikker på at hun aldri ville vært deg foruten.

Det virker som at rådene/tankene mine heller i retning av at jeg håper du velger å ikke ta abort. Jeg er nok litt inhabil siden jeg er gravid selv og vet at ungen min vil få det godt om jeg skulle bli aleneforsørger.

Økonomi kan være en stor bekymring i en slik stund, det forstår jeg. Har du tatt utdanning? Bor du i by eller bygd? Som alenemor får du støtte, og enda mer hvis du er under utdanning.

 

Når det gjelder faren til mitt barn er han separert fra kona og vil være sammen med meg. Jeg er på en måte heldig slik sett, men strever veldig med å stole på han etter alt som har skjedd. Jeg forstår veldig godt utryggheten du føler ved å gå gjennom svangerskap, fødsel ect uten barnefaren. Ingen får si du er feig eller egoistisk om du velger å ta abort, men vær sikker. Vær helt helt sikker på at du ikke vil ha dette barnet.

 

Ønsker deg masse masse lykke til med samtaler og undersøkelser, håper du skriver noen ord om hvordan det går med deg hvis du orker og føler for det.

[Anele&Solstråla]

Hei du,

faktisk før timen i dag valgte jeg å gjøre det slutt med typen...sa jeg følte vi ikke var ment to be lenger og at følelsene mine rett og slett hadde stagnert etter uttalelsene hans...klarte ikke se på han på samme måte...så nå er det mitt valg da...

skal skal ikke....wææææ...

skal bestille time til både sosionom, jordmor og amathea ( en forening for de som er gravide og usikre)

Jeg har fullført 3 årig Videregående, men har jo ikke jobb nå da...men det skaffer jeg fort...håper jeg...er jo uansett NAV som må betale permisjonspenger..så kunne jo fått et oppdrag fra et vikarbyrå, og fortalt om situasjonen...vi får se...får hjelp til å klarne oppi sånne ting ved å prate med profesjonelle.

Nå er jeg lettet for at jeg har tatt valget ved å gå ifra typen,,,er jo litt vemodig og men...

skjønner at du kan ha vanskeligheter for å stole på barenfaren...har hatt litt vanskeligheter med å stole på typen fra dag en, har vært veldig mange tomme løfter for å si det sånn...

Nå virker han litt desperat...skriver meldinger og på msn...slitsomt egentlig!

Prøver å nå underbevisstheten min....få meg på andre tanker uten å si det direkte...

jeg tenker bare at nå er jeg alene om valget...og fikk ikke time til abort før 10.april, var forøvrig i uke 6

så time will show...men tenker at når man bruker så mye krefter og tanker på å overveie noe sånt så har man egentlig svaret rett foran nesa si, er bare redsel og frykt for det meste som dukker opp.

Ha en fin kveld:)

[Gjest]

Tøft gjort av deg å avslutte forholdet! Du har bein i nesa, kjempebra! Han kommer sikkert ikke til å la deg være i fred med det første. Han trenger nok å få vite at du ikke trenger han i ditt liv når han ikke er der for deg på den måten du trenger. Det er så utrolig viktig å velge hvem man omgås med varsomhet. De skal løfte deg opp, ikke trykke deg ned. Men hvem vet, kanskje han kommer på bedre tanker. Hvis han virkelig er glad i deg så kommer han krypende etterhvert uansett.

Jeg er helt sikker på at du kommer til å ta riktig valg siden du har god tid og vil få hjelp fra flere instanser til å få belyst alle sider ved dette. Jobber du seks av de ti siste mnd før fødselen får du permisjon med lønn fra NAV. Det er masse andre stønadsmuligheter også, dette bør du få en god sosionom til å forklare for deg. Skulle du velge å vente med å få barn har de fleste steder gode støtteapparat.

Ha en fin kveld du også :-) Kom deg ut litt, vær sammen med venner, snakk med dine nærmeste, ikke begrav deg i mørke tanker

 

Klem fra meg

[Anele&Solstråla]

Hei du,

La deg til i vennelista mi jeg , maibarn:)

Skal til amathea i morgen...hjelp til de som er gravid og usikker...

heller vel mer på det å beholde det nå...er på en måte det jeg føler..men ingen skal fortelle meg hva jeg bør eller ikke bør..det skal til syvende og sist være mitt valg da...sånn i forhold til innvirkning fra de rundt meg ( barnefaren,hans krets, min krets o.l.)

Gleder meg til å få klarnet hodet litt hos utenforstående...deilig å skrive her inne og.

du blir på en måte ikke dømt...

 

går liksom med en konstant angstfølelse ang. barnefaren - ekkelt og irriterende...har fått noen mld i dag og...gidder ikke svare så mye jeg...er veldig saklig bare...orker ikke forholde meg til han nå!!!

Ha en fin kveld.

 

Klem

 

[tullemor_til_snart_4]

Har du vært på amathea enda? Ville bare ønske deg Lykke Til;)

[Anele&Solstråla]

Var på Amathea i dag, en veldig koselig dame jeg pratet med:=)

Hun sa at sånn som jeg pratet var jeg redd for barnets oppvekst (om det skulle få det bra) og på parforholdet ( det er jo slutt, men hvordan det evt. vil bli når jeg kommer med nyheten om å beholde) som plaget meg, men at det hørtes ut som jeg ville beholde barnet...

vil ikke glede meg for mye, men når hun nevnte abort - følte jeg avsky...vil ikke det....nå skal jeg bare prøve å ikke tenke så mye...er sliten i hode:( rastløs....får samvittighetsmld av xen oxo, savner å ha deg her...for han har sønnen sin i helgen...skrev at han var på vei for å hente han i stad, og savnet kosen vi 3 hadde...åååååå...arg

[grand danois]

he han endra saken me ongen da??

 

du må berre sei ta na at du vill ha ongen å at du ikke vill ha noke me na å jer om han ikkje skifta meining. snu ultimatume til han:) du trenge ikkje å sei te han at du fortsatt tvila. berre snu situasonen litt. slik at han fe bryne haude sitt litt=) ikkje berre du som sitte å slite me tanka. d hadde ej jort hadde ej vore dej. da fe du sjå ka han egentli vill=) vist han da fortsatt sei nei,da veit du kor du he na. da blir d lettare for dej å ikkje elske na lenger.

 

ka slags far dom ikkje vill ha barne sitt da?

 

d virka på dej som om du vill ha ditta bare her. å ej veit du kan klare d uten han=)

 

kos

[Gjest]

La deg til hos meg også :-)

Det er nok ikke dumt av deg å ta en timeout nå å få klarnet hodet.

Det som kanskje kan være lurt er å informere exen din sånn gradvis underveis. Han får bedre mulighet og en sjanse til å reagere på en fornuftig måte hvis han er litt orientert og forberedt på at du kanskje beholder barnet.

Han savner deg tydeligvis, men du gjør nok mest rett i å ikke gi etter for samvittighetsmeldingene hans. Han trenger sikkert litt tid på dette han også. Mannfolk kan være litt vanskelige å forstå, akkurat som at de ikke alltid forstår oss.

Ut fra det du skriver skal det mye til at du ikke velger å gjennomføre dette svangerskapet. Jeg kan tenke meg at tankene dine er litt overalt og vanskelige å sortere, men du har kommet langt siden første innlegget jeg leste. Tror du kommer til å vokse og komme sterkere ut av dette.

Ønsker deg en riktig god helg, prøv å slapp av og ro ned tankevirksomheten. Lett for meg å si ja........

 

Stooor klem fra meg

[Anele&Solstråla]

koselig...hvordan er det med deg og barnefaren da?

er dere sammen om dagen eller?

Savner X'en egentlig...kjipe saker...sitter og tripper og kjeder meg med engang jeg er alene...som nå...wæææ...og legger jeg meg nå så våkner jeg vel så tidlig i morgen, og da er det ikkeno å finne på...hehe...må jo le litt av meg selv da.

Prøver å ikke tenke på noe, men det er jo lett...not:)

Vil iallefall ikke si no før vi er ute av leiligheten...tror jeg gjør lurt i det...

 

Klem

[Anele&Solstråla]

Hei Saltpute:)

Han har ikke endret mening, men ba meg forde komme hjem da...mente han ikke skulle mase mer på meg...han hadde sagt sitt og fikk ikke sagt mer...han sitter vel med en følelse om at jeg ikke beholder, men jeg vet jeg kan klare det...med eller uten han...har vært en prosess for meg dette - og det er det jo fortsatt...slitsomt....

Så på profilen din...vil ikke typen din ha fler barn eller?

 

klem

[Gjest]

Det er litt av en overgang å bli alene igjen etter å ha vært i et forhold, litt tøft å komme gjennom den overgangen der. Spesielt når man egentlig ønsker å være i hans selskap. Virker som du egentlig vil det, men følelsene er motstridende siden han ikke forholder seg til deg og situasjonen som han skal akkurat nå.

Jeg og barnefaren er sammen, det går egentlig over all forventning. Håper det fortsetter sånn lenge lenge lenge.

Jeg synes egentlig ikke du skal avskrive eksen din helt enda, han kan kanskje forandre mening/holdning. Mener ikke at du skal ta han tilbake uten videre, men kanskje prøve å beholde han i livet ditt og finne en måte å forholde dere til hverandre på som er behagelig for begge. Velger du å beholde så er det veldig sannsynlig at han ikke klarer å kutte kontakten med deg. Du bærer tross alt barnet hans og han er tydeligvis glad i deg. Strever kanskje litt med å vise det bare.

Ja, hva gjør man for å få tiden til å gå og tankene over på andre ting.... Les en bok, se en film, legg deg tidlig og stå opp tidlig i morgen, spis en god frokost og bruk lørdagen til noe du liker. Dra i svømmehallen, gå en tur et sted du trives, besøk noen du ikke har besøkt på lenge osv osv.

 

Klem

[Anonym bruker]

Jeg ville så gjerne skrive til deg før ikveld da jeg leste innleggene dine, men fikk ikke logget meg inn. Fikk det endelig til nå

 

Jeg kjent meg igjen i det du skriver. For nesten 4 år siden, ble jeg og samboeren min gravide. Vi hadde pratet og ønsket oss barn sammen i 2 år, før det endelig skjedde. Vi hadde prøvd i over 1 år uten å lykkes, og da vi slo tanken fra oss, og bestemte oss for å avvente noen år til med å få arn skjedde det med engang. Før jeg hadde rukket å begynne med p-pillen igjen. (jeg hadde jo sluttet å bruke prevensjon den perioden vi prøvde) Jeg ble vedlig glad, men det var også litt "uventet", siden at jeg hadde akkurat fått vite at jeg hadde fått skoleplass osv. Og vi hadde akkurat slått fra oss tanken. Og han ble ganske glad først. men etter noen uker skiftet han helt mening. Nei, han ville absolutt ikke ha barnet. Han ville at jeg skulle ta abort, og jeg syntes tanken var grusom. Jeg hadde vent meg til tanken på å få en bay i huset, og jeg var redd det snart hadde gått 12 uker. Han begynte å mase skikkelig, å sa at jeg kunne ikke "drite" i hva han følte ang.saken. Han ville IKKE ha barnet, og mente jeg var en stor egoist hvis jeg beholdte babyen osv. Prvde å gi meg dårlig samvittighet, og det fungerte. Jeg gråt mye og hadde det mildt sagt forferdelig. En formidag kjørte jeg til jordmoren min (jeg hadde allerede vært på 1 kontroll) og jeg fikk komme inn med engang da de skjønte noe var galt. Jeg brast ut i tårer og spurte om det var for sent for meg å ta abort. Hun ble litt målløs, fordi hun visste hvor glad os stolt jeg var over å være gravid. Jeg fortalte henne nesten hele historien. Og hun ringte legen min å bestilte en time, så jeg og samboeren min kunne dra å prate med henne om det. Hun sa mange menn ble veldig redde helt plutselig, og de kunne få litt panikk. Så hun håpet at legen vår kunne snakke litt fornuft med samboeren min. Da jeg kom hjem å fortalte han at vi hadde time, ble han rasende. Han mente jeg gikk til dem for å få sympati og skrek og spilte offer. Slik at de skulle tenke vondt om han. (han var vel klar over va han egentlig gjrde mot meg, og var redd andre skull se hva han drev med) Han nektet først å dra, men ble med til slutt. Jeg sa han måtte være med, fordi legen måtte finne ut hvor langt jeg var på vei, for det kunne hende det var for sent for meg å ta abort.

Da vi kom dit, skjønte legen at han prøvde å presse meg til å ta abort. han var veldig bestemt og kvass, og sa i fra klart at han ville absolutt ikke ha barnet. Hun fortalte han at mange menn fikk "panikk" under svangerskapene. Spesielt under første, at det var helt normalt, og at han måte gi det litt tid. Nei! Det han kjente seg selv, og visste at det var ikke i hans tilfelle, han ville bare ikke ha babyen. Legen undersøkte meg, og sat at det kjentes ut som jeg var 14-15 uke rpå vei. Og da var det allerede for sent. Hu så hvor lei meg jeg var, tårene trillet hele tiden. Hun bestilte ultralyd-time på sykehuset, og vi skulle møte opp alllerede dagen etter.

Vi fikk se den lille babyen på skjermen, og da smeltet hjerte mitt enda mer. Jeg visste at en abort ville jeg aldri klare å gjennomføre etter jeg så den lille sutte på totten sin osv. Og jeg kunne se at uttrykket i ansiktet hans ble forandret etter det øyeblikket han fikk se sitt eget barn på tv-skjermen. Legen mente jeg var 15 uker på vei eter hun målte fosteret. Jeg ble overlykkelig over å høre det. For da visste jeg at nå kunne han ikke overtale meg til å ta abort! Nå kunne jeg beholde abyen med god samvittighet:-) Han var ikke helt overbevist, men ganske da vi kjørte fra sykehuset. I bilen begynte han å snakke om at det var ganske spesielt å se den lille bevege seg. det ble mer virkelig. Vi dro rett på kjøpesentret i nærheten og shoppet litt bayklær. Vi begynte å glede oss til neste UL, for vi var enige om at vi ville vite kjønnet på abbyen. han ønsket seg ei pie. Vi dro tilbake 4 uker etter, og vi fikk beksjed om at jeg var kun 15 uker på vei, så de kunne desverre ikke se kjønnet på babyen. De sa vi måtte komme tilbake 1 mnd senere. Samboeren min ble litt sint, forsdi han mente de hadde lurt han forrige gang vi hadde vært der. Bare for å beskytte meg fra å ta abort. Og helt ærlig, så tror jeg faktisk at denne legen som utførte den første ul vi var på, gjorde akkurat det. For hun visket til meg når vi var der: Det er DITT valg, ikke hans. Og det virket som hun ville hjelpe meg ut av den situasjonen jeg hadde havnet i. For de merket vel at jeg ikke var sterk nok til å stå i mot han. de var redde jeg ville gjøre det for hans skyld. Og da hadde jeg kanskej tatt stor skade av det selv.

 

Men ihvertfall, han ble litt sint. Men han hadde begynt å aktiskt glede seg. Så han kom over det. Og den dagen han fikk vite at det faktsik var ei pie vi ventet, strålte han av lykke. Og fra og med den dagen hun kom til verden , har han vært hodestupsforelsket henne. Hun er virkelig pappas lille øyesten:-) Vi har nå 2 barn sammen. " jenter på 3 og snart 2 år. Og han er en fantastisk far:-) Han snakker til og med om at han gjerne vil ha en til etterhvert, prøve å få en gutt:-)

Jeg har nemlig ei jente fra før av, så vi er 4 jenter i huset, hehe. Så han vil ha e på sin side 8spøker han:)

 

Grunnen til at jeg skrev hele historien min er at, sånn som maibarn skrev til deg. Så er menn annerledes enn oss. De trenger ofte lengere tid enn oss til å fordøye sånt. Spesielt hvis det ikke er helt planlagt. jeg unne ramset opp flere historier til deg som startet slik, faren nektet å ha noe med barnet å gjøre. Men etterhvert som magen vokste, så vokser følelsene deres også som regel Og med mine venninner har det også endt opp bra:-)

 

 

 

Ps. Vi fant ut vi var gravide igjen for 1 uke siden...Jeg tok abort på tirsdagen, fordi jeg er under utdanning, vi har verken plass eller økonomi til å ha flere barn akkurat nå osv osv...men jeg har det helt forferdelig akkurat nå. Gråter for den minste ting.

Det er så utrolig vidunderlig å være mamma, og jeg er velsignet med tre nydelige jenter. Så jeg er helt klart fornøyd med det jeg har, men jeg tror jeg alltid vil lure hvem jeg kunne fått...At jeg kunne hatt 4 vidunderlige barn. Siste dagene har jeg kun sittet med en stor klump i magen og halsen, en stor angerfølelse jeg håper jeg blir kvitt med tiden...En ting er sikkert for min del, jeg tar aldri abort igjen...Angrer dypt på det nå...Føler meg skyldig og skammer meg litt og...

 

 

Så mitt råd til deg, er å gi alt litt tid. det virker som det rette for deg er å beholde babyen...Og jeg tror du vil bli en fantastisk mor, med eller uten han. Og som andre også har nevnt til deg, så kan du få økonomisk støtte fra Nav, så det må du ikke bekymre deg for. Jeg har vært brukerkontakt for enslige forsørgere, og du vil få overgangstønad, støtte til barnetilsyn, du kan få støtte til utdanning (hvis du ikke har utdanning) Du kan få bostøtte, barnebidrag osv. Så du vil uansett klare deg. Jeg ønsker deg masse lykke til! Og håper alt ordner seg til det beste for dere:-)

 

Stor varm klem fra meg,

vivi

 

 

[Anele&Solstråla]

Hei du.

Takk for historien din:)

Håper alt vil ordne seg med deg da, at du ikke tenker for mye på aborten...du er jo heldig og har tre jenter...gutten kan jo komme når du har gjort deg ferdig med utdanningen:) Selvom en abort ikke er en lett ting enten man har 0 eller 5 barn, er noe rart som skjer med en kvinne.Tror det er lurt å prate med noen som står deg nær om det, det hjalp meg den gangen jeg tok abort. # trøsteklem #

hvor gammel er du forresten?

Jeg vet ærlig talt ikke hva barnefaren føler, tror han savner meg veldig, men har en liten følelse om at han vil prøve å manipulere meg på en måte...han er jo trossalt 32 år, og har jo alt et barn...mente jo til meg at neste gang han skulle bli far ville han det skulle være planlagt, og at vi skulle ha et fundament en grunnmur som var rede for en til med i bildet...og det mener han at det ikke er nå....vi har jo bare vært sammen siden julen 2005, men allikevel, når slike ting kommer uplanlagt så må man ta konsekvensene der og da. Og da blir det kanskje ikke alltid slik man har tenkt...

I helgen har han sønnen sin på snart 10, og han sendte meg en mld i går om at sønnen hadde spurt etter meg...trist å høre da:(

Tror nok ikke han har fortalt at det er slutt, for han har vel et håp om at jeg skal "komme til fornuft", og ta abort og komme hjem igjen...

Men jeg orker ikke tenke den tanken en gang!

Han skrev jo til meg i forigårs at : det er jo bare å komme hjem, skal ikke pese deg mer, men DU vet hva JEG mener.

Så han har ikke forandret mening, og tror heller ikke han vil gjøre det...han er et stabeist uten like...men man skal jo heller aldri si aldri...er klar over det, men som jeg føler det akkurat nå så trenger jeg avstand fra han...

Selvom han sender X antall meldinger hver dag da...tenker jo på han, men ikke på samme måte lenger, følelsene mine for han er ikke de samme...hadde vel kanskje forandret seg hadde jeg fått høre at han ville være med på dette..!Var jo det jeg ville høre i 1. omg.

Vi får se, må nok bare ta tiden til hjelp.

Avfeier han ikke helt, da jeg svarer på meldinger og slikt...men han er ikke vant til at det er så stille fra meg, vi har på en måte bytta roller, for det pleier å være meg som sender meldinger og ringer, jeg som er den ydmyke...om det oppstår konflikter oss i mellom!

Han er nok både redd og usikker nå, og det er jo jeg også...

Vil vente til vi er ute av leiligheten før jeg setter meg ned å prater med han. Redd han kan finne på noe dumt ( jeg som står for depositumet o.l.)

Koselig med så mange hyggelige og saklike tilbakemeldinger, hjelper meg veldig å få synspunkter fra utenforstående i en tid som denne-TAKK:)

God Lørdag.

 

Klem

 

[Vivi80]

Hei igjen:-)

 

Jeg forstår godt hva du føler..Jeg mistet mye av respekten og følelsene da han drev å presset meg til å ta abort. Han holdte vel på 1 uke, men det føltes ut som en evighet...

Jeg er 26 år gammel, var bare 18 da jeg fikk min første:) 23 da jeg fikk nr 2, og 24 da jeg fikk nr.3.

 

Det jeg glemte å fortelle er at jeg tok en abort ifjor også...Dette fordi jeg slet mye med bekkenløsning etter de to siste svangerskapene. Og da jeg ble gravid på nytt, sviktet både ryggen og føttene. Jeg måtte krype rundt omkring i huset, klarte verken å stå oppreist eller sitte. Jeg måtte ligge hele tiden. Jeg er en treningsnarkoman, og trente mye på den tiden også. Men det bare kom over natten. Jeg gikk på minipillen, så jeg tenkte ikke på at jeg kunne være gravid igjen...Jeg dro til legen for å finne ut av bekkenløsningen som plutselig hadde kommet tilbake, og verre enn noensinne. Jeg var der over en time, han undersøkte meg nøye. På slutten av timen, sa han. Vi kan ta en graviditetstest for sikkerhets skyld. da den viste seg å være positiv, braste jeg i tårer. Dette var noe jeg absolutt ikke hadde planlagt. Og jeg som er rastløs og liker å gjøre masse forskjellig hele tiden, hadde plutselig blitt nesten invalid. Kunne ikke kjøre bil, ikke gå, ingenting. Måtte slepe meg selv på do de verste dagene. Det var helt forferdelig...jeg var sikker på at jeg aldri ville ta abort. Men denne gangen følte jeg at jeg måtte...Jeg var redd det ville bli verre og verre utover svangerskapet, og ende opp i rullestol. Da ville jeg ikke kunne tilby mine andre tre barn det samme, og jeg følte at det beste for alle var å ta det bort. Jeg skrek mye de dagene rundt aborten. Jeg var vel 8 uker på vei da jeg tok abort. Men jeg taklet det ganske greit. Jeg lovte meg selv at dette ville jeg ikke gå gjennom en gang til. Og jeg vurderte sterilisering i etterkant, men legen mener jeg er for ung til å ta en slik avgjørelse.Og jeg er for såvidt enig, for jeg elsker barn. Og tanken på en til er ikke helt fjernt...

Jeg har trent mye etter forrige aborten. Og klarte å bli i ganske bra form igjen, men det tok lang tid. Tok over et halvår før jeg ble nesten helt bra. Jeg har nesten alltid litt vondt i korsryggen. Men siste måneden har jeg merket at jeg har så vondt når jeg sitter på skolen. Klarer nesten ikke å komme meg opp fra stolen igjen når jeg har sittet ei stund. Jeg ble salinstruktør i høst, da formen min ble ganske bra. Og etter jul har jeg 3 egne timer i sal, og er ellers vikar. Så jeg har opptil 5 timer i uken. har trenet mye stabiliseringsmuskler og mage/rygg. Men straks jeg ble gravid denne gangen også, ble jeg dårlig. Men ikke like dårlig som ifjor...Men jeg får ikke til å bøye meg. Og jeg frykter hvordan jeg vil bli etter timen min i helga. Merker at for hver gang blir det verre å ha timer. Har droppet alle timene jeg selv drar på, for å unngå å bli like dårlig som ifjor. For det var seriøst det verste jeg noengang har opplevd. Jeg ble deprimert den tiden der. Følte meg fengslet. Og samboern min hadde to prolapser denne tiden, så vi måtte bite sammen tennene og vi fikk ting til å gå rundt. Såvidt...Min mor var i utlandet denne tiden, så hun kunne desverre ikke hjelpe oss så mye.

 

Nå er det ikke gått ei uke engang siden aborten jeg tok nå, men jeg merker at denne gangen er skyldsfølelsen større, skammen er større. Jeg tror det er fordi jeg hadde på en måte ikke hadde noe valg forrige gang, jeg kunne risikert å blitt meget meget dårlig. Og det fins ingen garantier mot å bli bli bra igjen. Men denne gangen har jeg ikke like vondt, jeg har vondt, men klarer å gå, jeg fungerer fint. Jeg klarer ikke fulle dager på skolen. Etter 4 timer er smertene så store at jeg må gå hjem. Men jeg kan ihvertfall GÅ..Det kan hende jeg har blitt dårligere etter hvert, siden jeg bare var 5 uker da jeg tok det bort denne gangen. Men tanken vil plage meg lenge, kanskje for alltid..Samboeren min har vært utrolig støttende begge disse gangene. Han ville beholde mer enn å ta det bort, men hans skjønte han også ifjor at det ville skade meg, og det ville gå utover oss, og barna vi allerede har.

 

I din situasjon virker det som samboeren din er redd for å havne i samme situasjon igjen, i og med at han har en sønn fra før av. vet han hvordan det er å være deltidspappa, å kun se barnet annenhver helg og en dag i uken, er ganske lite...De får ikke samme forholdet til barnet sitt som hvis de hadde bodd sammen med barnet hele tiden.

Har dere hatt et litt ustabilt forhold siden dere ble sammen? eller har alt bare vært perfekt?

I vårt tilfelle har vi alltid hatt et litt "ustabilt" forhold. har hefitige diskusjoner til tider, og det var en av tingene som gjorde samboern min så bestemt på at vi ikke kunne ha barn sammen akkurat da det skjedde. Men jeg sa den gangen til han, at hvis han tvang meg til ta det bort. Ville jeg aldri se han igjen. Jeg ville ikke klare å se han i øynene igjen, og ville ikke klare å være sammen med han.

Men han ville på en måte teste ut forholdet vårt lengere før vi fikk barn, fordi han ville ikke være deltidspappa. Når han først skulle bli pappa, villa han det skulle vare.Man har selvføgelig ingen garantier, men han ville fle seg mer sikker på forholdet enn det han var da. Jeg vet ikke om noen av oss noen gang vil være 100% sikker på forholdet vårt. Skrangler mye i perioder, men vi kommer oss alltid gjennom ting...Og er det noen som egentlig har det helt perfekt hele tiden?

Fleste venninnene mine har slike forhold som mitt. Men et par venninner sier de aldri krangler, at de har det bare bra hele tiden...Er dette ønsketenking? Eller er de virkelige så heldige? Jeg tenker mye på innimellom...Ville jeg beholdt dette barnet hvis vi hadde det perfekt? har vi hatt en større leilighet enn en tre-roms leilighet, tror jeg vi ville ha beholdt babyen. Jeg har to venninner som nettopp har funnet ut at de er gravide, og de skal begge beholde. De har to barn fra før av...Og jeg misunner dem litt, er veldig glad på deres vegne. Og kunne ønske jeg også hadde hatt et stabilt og perfekt forhold, hatt litt bedre økonomi og større leilighet. Da er det ingen tvil om hva jeg ville gjort.

Jeg har 4 år igjen av utdanningen min. Ingen fast jobb, 3 barn, hund, og ville aldri ha fått mer boliglån. Nå som renten har steget sånn, så ville vi ikke klart å betalt mer enn det vi allerede gjør...Nok om meg.

 

Hva med dere.

Har dere sagt opp leiligheten dere leide sammen? Er det kommet så langt at dere har flyttet fra hverandre? Eller har du bare flyttet ut for en periode?

 

Du bør si til han, at du har bestemt deg for å beholde babyen, med eller uten hans støtte Du har uansett nok kjærlighet å gi barnet. Og du vet dere vil klare dere fint. Virk veldig bestemt og sikker når du sier det, fordi hvis han merker tvil i stemmen din, vil han føle det enda ikke er for sent å få deg til å ombestemme deg..Da vil han kanskje gå å tenke litt på det, og kanskje det går opp et lys for han. Det gjør som regel det til slutt, men noen menn bruker lengre tid enn andre. Og som du sier, så føler du ikke det samme for han akkurat nå. Men det kan oså forandre seg hvis han forandrer mening og gjør alt for å få deg/dere tilbake igjen...Hvem vet? Men du virker som ei fornuftig og godhjertet person, så du vil klare deg fint uansett:-) Oppdater meg gjerne:-) Jeg vil tenke masse på deg/dere...

 

Lykketil klem

 

Vivi

 

(Ble langt igjen dette...)

 

[Anele&Solstråla]

Hei igjen,

Da fikk jeg litt mer input...så du er så ung ja, heldig som har tre vakre jenter da, du har jo fortsatt plenty av tid til evnt. fjerdemann. Skjønner at abort ble valget når du hadde så mye vondt. Man skal jo ikke la et svangerskap gå ut over en selv på den måten, da var det nok ikke ment to be den gangen. Og som du sier nå var det jo mye praktiske grunner som gjorde at du tok valget du gjorde nå...Er jo ingen som kan si noe om hvordan man skal tenke føle, det kommer jo bare...Bra du har en mann som støtter deg,som er der og tre døtre som du kan se smile hver dag, som trenger mamman sin...må være en herlig følelse:)

Og nei, ingenting er perfekt.

Vi har vel hatt et ustabilt forhold fra dagen vi ble ordentlig trygge på hverandre ( og tok jo ikke mange mnd. det:) ) Han har vel vinglet litt helt fra starten, og jeg har kanskje skjønt at dette forholdet ville bli preget mye av vingling, uansvarlighet og uøonomiske holdninger fra hans side...har vist meg nye (mest negative) sider lenge. Men så god som jeg ville være da, og følelsene mine deretter ble jeg ved hans side...for selvom vi har hatt kjipe perioder til tider, så har vi jo hatt det mye bra og. Han er den som har fått meg til å le, smile, lyse opp...men på den andre siden det motsatte og...men det er jo tegn på mye følelser inni bilde...

Må si jeg har savnet tryggheten og det å ha et ordentlig stabilt forhold, men de gangene jeg har hatt det har jeg gått lei, og kjedet meg...rart det der...noen jenter som bare er sånn- og jeg er tydeligvis en av dem:)

 

Vi har leid i 6 mnd sammen, og det var bare kortidsleie der kontrakten går ut nå...så vi må ut 1. april. Så det var jo veldig greit...

Jeg gjorde det jo slutt på onsdag, og da tok jeg jo til og med opp hvordan vi skulle gjøre det med leiligheten rent praktisk osv.

Men utifra meldinger i dag, så virket det ikke som om han skjønte at jeg hade gjort det slutt, og da ble den vennlige, savner deg -tonen han har brukt et par dager gjort om. Da var det brått at han ikke hadde mer og si til meg, og at jeg hadde valgt å ikke ha noen fremtid med han og sønnen...har jo sagt jeg ikke har bestemt meg for hva jeg vil gjøre med tanke på spiren...

Vet ikke om han febrilsk prøver å få meg på bedre tanker, manipulere meg, få meg til å få dårlig samvittighet, MEN jeg velger å se bort i fra det han skriver...hehe...så langt det lar seg gjøre..Han vingler jo så veldig...uansett utfall så må han jo skjønne at jeg ikke orker å bo hjemme sammen med han...skriver at jeg er en umoden jente som løper hjem til mamman sin....ARG...blir sint fordi han er som han er nå og...akkurat som han ikke forstår meg, blir frustrert!

Han kan jo nesten speile seg i uttalelsene han kommer med til meg...

Nei, er lettere sagt oppgitt over hele situasjonen, kunne ønske jeg kunne sovnet og våknet igjen- vips- alt var et mareritt...

Savner de gode stundene med X'en jeg....

 

Klem

 

 

[Vivi80]

Hver gang du skriver, kjenner jeg meg igjen i det du sier:-) Mye vingling er det her også...Forsatt...Det er ingen tvil om det er lidenskap i forholdet vårt, slik som deres;-) Når man har det ra, har man det supert. Og når man har det dårlig, er det virkelig dårlig...Så godt å høre at du forstår hvorfor jeg tok abort...Jeg har så vonde tanker hele tiden. og gikk inn på debatten her for å finne trøst, men det er så amnge som skriver dømmende og sårende innlegg. Som oppnår det de vil de sårer de som er sårbare...e sparker de som allerede er langt nede. Dårlig gjort synes jeg. De kunne heller lagt inn innleggene sine på en annen side. På et annet forum. Og ihvertfall vært modig nok til å la nicket stå...Provoserende altså...

 

Ikke gi opp x-en din helt...Virker som du kan angre på det...La det synke inn for han. det tar som regel mye lengere tid for dem, enn det gjør for oss. for det er vår kropp som går gjennom alle forandringene, ikke deres...Vi merker magen vokse, i kjenner babysparkene, vi merker alle hormonene rase i kroppen osv. De står ganske utanfor på en måte...Kanskje dere kan prøve mekling? Samtale med jordmor? helsesøster? Eller dra ut å spise og snakk om det. foretell han at du vil beholde og håper på hans støtte en dag..Så får du se hvor lang tid det tar før han kanskje kommer krypenes og ber om tilgivelse? Vi får håpe at det ordner seg. Det virkr som du er klar ihvertfall:-)

 

ha ne kjempefin kveld Anele:)

 

God klem fra meg

[Anele&Solstråla]

Er faktisk ikke alltid det passer å få et barn, og da velger man den veien...er vel bedre det enn å sitte der etter ni mnd. å føle at du ikke har nok å tilby!!!!Se bort i fra støtende innlegg...skjønner ikke hva de gjør her på forumet...her skal man støtte og bygge opp under folk som har det tungt og vanskelig...ikke rakke ned...

 

Hvor kommer du fra forresten?

Er selv fra Oslo.

 

Vet du, at jeg tviler på mekling og alt annet- tror ikke der fungerer for oss...han er så sta så sta...og jeg må si jeg tviler på at han vil stille opp om jeg beholder...veldig trirst å si det,,,blir nok ikke som typen min uansett, er for mye med han som ikke er bra - på nåværende tidspunkt, tror han kunne trengt litt tid alene jeg...bo litt for seg selv, kjenne på ansvarsfølelsen, egen økonomi - ikke ha noen å støtte seg til hele tidne, om du skjønner?

Har vært mye av det...jeg har inntatt en slags morsrolle for han vet du...

Vil ikke det.

Han har hatt dame/samboer i alle år...jeg er vel den 4 seriøse, vet jo ikke hvordan de andre har vært, men jeg kunne anse meg selv som en hvilepute for han noen ganger...Jamen, jeg order jo opp...ja, på den måten...

trenger en MANN, hjelper ikke at han er god i senga da altså...hehe...må jo bevare humoren oppi alt dette...

Hadde jeg vært 18-20 hadde jeg nok sett på han som perfekt, men merker at jeg begynner å strebe etter det trygge og stabile...men må jo seff være spenning der og:)

 

COnFuSed...Jeg-eh...JA:)

 

*trØsteklemmer* fra Meg:)

 

[grand danois]

hei:)

 

nei han vill ikkje ha fleire no:( så ej blir lei mej kvar gang ej fe mensen. gråter å he d ikke bra:/ men no e d dej d handla om=)

 

ej håpe virkeli d ordna sei for dej=)

 

klem

[Vivi80]

God kveld:-)

 

Så bra at du vet at du vil ha mer og vil kreve mer. Samboeren min mener jeg krever mer og mer av han. Til å begynne med tok jeg meg av nesten alt, og itillegg fikk han sex når han ville, vi hadde sex nesten hver dag. Men etter 2 barn til, så klarer jeg ikke å ta meg av alle, itillegg te husabeid og div.Og jeg orker ikke å ha sex like ofte som før. Og jeg krever mye mere av han nå. Som du sier, man modner med alderen, og man søker mer trygghet, stabilitet og en som hjelper til, som stiller opp når man trenger.det. Det kan være veldig bra for deg/dere at du har funnet ut at det er mer du vil ha, og så tidlig som nå. For i dagens samfunn er det ikke lenger et problem å være alene mamma. De fleste menn, ihvertfall ordentlige snille menn synes det bare er koselig med et stebarn:-) Så at man har et barn er ingen hinder i å finne drømmemannen:) Når man får barn, blir man gjerne kresnere, for da tenker vi på barna, på at den mannen du møter faktisk skal være et forbilde og omsorgsperson for barnet ditt. Og da krever man mere av mannen:-)

 

Jeg lurte på selv om jeg skulle gå fra samboeren den gangen vi ventet vår første jente sammen. Ikke bare fordi han hadde nesten klart å overtale meg til å ta abort. Men også fordi han ikke var til å stole på...Fant av og til meldinger fra andre damer på mobilen hans..Og i ettertid har jeg ønsket mange ganger at jeg hadde gått fra han den gangen..For det blir bare vanskeligere med tiden. Og nå har vi 2 barn sammen, og datteren jeg hadde fra før av var bare såvidt 2 år gammel da jeg traff han. Så han har vært en farsfigur for henne nesten hele livet hennes. Så vi har jo på en måte 3 barn sammen...Jeg stoler forsatt ikke 100% på han...Og det plager meg litt innimellom. Men jeg er ganske svak for han...Klarer ikke å gå fra han. Og jeg vil det beste for mine barn, de kommer foran min lykke.Hmm...Jeg vet ikke helt.Vi har det veldig bra av og til, men så har vi slike perioder som nå, at vi krangler mye. Og vi tenker ofte at vi kanskje egentlig bør gå fra hverandre, for at det er kanskje sunnere for barna å være 1 uke hos han, og ei uke hos meg. Enn at de lever oppi kranglingen vår. Vi prøver å ikke diskutere foran barna selvfølgelig, men det er ikke alltid vi klarer å holde oss. Og jeg er så redd for at det skal skade dem mer enn det gjør dem godt at vi lever sammen...Hvis du skjønner hva jeg mener?

Synd vi ikke bor i samme by, du er så utrolig trivelig å prate med:-) Virker som vi forstår hverandre godt:-)

 

Tror det vil bli godt for deg å bo alene og få han på avstand ja. det høres sånn ut:-) Hvis han virkelig vil ha deg..og kanskje senere dere. Så får du bare la han kjempe litt for dere hvis du forsatt har følelser for han senere. Men det er viktig at han først viser at han klarer seg selv, at han skjerper seg. Syns du er kjempetøff! :-)

 

Og ang innleggene ja, så er jeg enig med deg. De har ingen ting å gjøre på dette forumet. Det er ondskapsfullt å skrive slike ting til de som er sårbare...

 

Klem