Redd fødsel skal føles som et nytt overgrep...

[Anonym bruker]

Jeg er så redd for dette.... Begynner å grine av å tenke på det og gruer meg skikkelig. Så er jeg så redd for at jeg pga dette ikke skal få morsfølelse for babyen. Er så redd for at det skal føles som enda et overgrep. Tenker at jeg vil at de skal gi meg full narkose og ta keisersnitt for at jeg skal slippe å være så pokkers redd... grøss....

[Anonym_her_inne]

Dette burde du ta opp med jordmoren/fastlegen din!!

[Juliemamman]

Hei.

Jeg hadde det akkurat slik. Etter masse kamp mot sykehuset fikk jeg innvilget ks.

Send meg gjerne privat post om du vil vite mer.

[blond]

Har du gått i terapi og jobbet med overgrepene? Hvis du ikke har gjort det anbefaler jeg deg å begynne nå. Hvis du har gått i terapi tidligere anbefaler jeg deg å ta kontakt med denne terapeuten igjen. Høres virkelig ut som om du trenger å prate og bearbeide vonde minner. Også lurt å være åpen med den som følger deg opp i svangerskapet slik at du kan få hjelp og støtte.

 

Jeg tror i utgangspunktet at det ikke er lurt å tenke keisersnitt som løsning på problemet. Det er bedre om du får jobbet med deg selv og redselen din. Da gjør du noe med angsten din.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

jeg ville bare si at jeg har en liten følelse av hvordan du har det. det er ikke enkelt å si hvordan fødselen vil ende om du vil føle noenting eller ingenting. men jeg kan si som så. har opplevd endel ting som gjorde at jeg måtte ta endel valg ganske tidlig i livet mitt, bla sverget jeg på at jeg ikke ville ha barn, ville ikke det som skjedde med meg skulle skje med de. men med ny mann som jeg til slutt klarte å prate om fortiden min med, kom faktisk også ønske om barn. overraskende kan en trygdt si. nå har jeg to fantastiske barn. en på to og ei på ett. jeg grudde meg veldig til nr en skulle komme, var veldig lei meg og redd jeg skulle hate han. fødselen ble vaginal og den gikk forholdsvis greit, følelsen av å mestre og ha kontroll over hva som skjedde gjorde ting veldig mye lettere. valgte å ikke si noe om fortiden hverken til jordmor eller noen andre på føden. når sønnen min endelig kom til verden og lå dær i arm kroken min var jeg i sjokk. jeg følte ingen glede eller kjærlighet, jeg kjente ham ikke og var forvirret over ham. jeg bad om å få være aleine med han slik at de ikke begynte å mase om amme måter eller noen ting før jeg var klar for det. jeg brukte tre timer før forvirringen la seg og jeg begynte å kjenne at jeg var stolt over meg selv. han var så liten og så utrolig avhengig av meg. men det poenget mitt er, vær ikke redd for å kjenne på følelsene dine, det er ikke sikkert du kommer til å føle noen ting på lenge for bebyen din. si det til de som skal hjelpe deg gjennom den første tiden og ikke vær redd for å be om pause fra ungen din. det gjør deg ikke til en dårlig mamma av den grunn. Gradvis over tid flommet kjærligheten over for ungen min, og når nr to ble født var gledestårene og kjærligheten når hun kom til verden. enkelte følelser må bare få lov til å utvikle seg. er anonym siden det er bare min mann som vet om mine år med overgrep fra barn til voksen, og jeg kjenner endel her inne privat. Lykke til og vær stolt av deg selv:))))