Alene med mine tanker....

[Anonym bruker]

Virker som om ingen her inne føler det jeg føler. Alle virker som om de er redde for å bæsje på seg, revne, miste kontroll etc.

 

Jeg er kun redd for smertene! Har vært gjennom det 2 ganger før, og smertene er uforglemmelige (ikke på en positiv måte..)

 

Jeg hater å hyle og skrike mens fremmede står å ser på, men hva kan jeg gjøre? Det kommer til å gjøre vondt som fy, og da må jeg bare gi lyd fra meg... gruer gruer gruer meg...finnes ingen utvei heller. Sist skrek jeg på epidural, men jordmora bare smilte og sa: dette greier du, nå har vi ikke tid til epidural. UUUUUUUUUUUUæææææææææææææ holder på å dø.

[Guldamedgull]

Hei hei!

Trist å høre om hvordan du har det.

Jeg vil si at jeg er ikke redd for å revne, bæsje eller noe sånt!

Jeg synes det høres ekkelt ut så klart men er ikke redd for det.

 

Jeg er livende redd for smertene og jeg har aldri født før. Jeg er redd for at jeg ikke takler dem og at jeg ikke får smertestillende. Men jeg er redd for å miste kontroll over kroppen min. Miste kontrollen for at smertene er for sterke og ikke vite hva som skal skje.

 

Vi er forskjellige når det gjelder fødselsangst. sånn er det bare. Men jeg skal love deg at det er noen som kjenner følelsen din. Kanskje ikke alle men noen av dem.

 

Det er en utvei, ks, det blir min utvei iallefall.

 

Lykke til!!

 

[Anonym bruker]

Hei!

 

Nei, du er ikke alene. Tror det er en del damer som er redde for smertene!! Som Hetti sier, så har vi alle forskjellig angst. Smertene er en del av det jeg også er redd for, men langt ifra alt!

 

Vil bare gi deg en link til en tråd på et annet forum her:

http://www.barnimagen.com/forum/thread/8449946

Ganske langt ned på tråden er det snakk om 'epidural som nødløsning', og om tre leger som har gått ut og sagt at epidural ikke er farlig, og ikke forlenger fødselen nevneverdig. Du må få henvisning til samtale med fødselslege på sykehuset, med dette i bakhodet, og forlange skriftlig avtale om at du får epidural så snart det er mulig. Høres kanskje drastisk ut, men jeg er tilhenger av skriftlige avtaler. Da kan man slappe av litt mer frem mot fødselen, fordi man er tryggere på hva man går til.

 

Klem fra ei som skal ha ks.

 

Bambi

[Anonym bruker]

Har du med din mann? Da la han sørge for at du får epidural. At du skriker etter og jm sier bare at du klarer det, da må han gripe inn!!! Herlighet, mannen skal støtte deg og hvis du får motgang av en dum jordmor, som tror hun kjenner deg og din smerteterskel bedre enn du selv og mannen din, da er det hans oppgave å sette henne på plass.

 

Helst skrik etter epidural når du kommer inn i døra. Ikke la deg avvise med "vi får se åssen det går". Som 3.gangs kan det hele skje fort, så ikke noe vits i å vente i timesvis. Stå på ditt!

[Gjest Antarctica]

Kjenner meg igjen, jeg.

 

Er heller ikke så bekymret for å miste kontrollen. Og de andre tingene ser jeg på som sekundære problemer. Har revnet to ganger før, og det ble sydd, piece of cake, og det regner jeg med det blir neste gang også. Fikk også klyster i god tid begge ganger, og det fungerte helt fint. Hadde heller ikke tid til epidural, dvs først gikk fødselen for sakte, så gikk den for fort...forstå det den som kan; og med det neste barnet fikk jeg andre komplikasjoner som umuliggjorde epidural.

 

Men kan du ikke ta det opp med avdelingen på forhånd? Jeg fikk som erstatning masser av lystgass og var herlig omtåket gjennom det hele. Syns det var en brukbar løsning. Fikk "vepsestikk" også, som var bare en pest og en plage. Men andre sier at de har syntes det hjalp. En gang fikk jeg akupunktur også, humbug spør du meg, men igjen, noen syns det hjelper.

 

En ting som "dagens kvinner" ser ut til å ha glemt i dette med fødsel er at alt som sies og gjøres inne på fødestua, blir der inne, dersom ikke mor selv bringer det videre. Alle ukvemsord som hagler over ektemannen, all hyling og banning, alt vrøvlete lystgassprat: det er HELT GODTATT. Det er og har vært en uskreven regel at hva en fødekvinne foretar seg, sier eller gjør mens hun er i fødsel, er greitt. Hun utfører sitt livs tyngste arbeidsøkt, og er i smerter - må man regne med - og ingen har noen rett til å sette seg til doms over hennes atferd. Fødekvinna gjør det hun må gjøre. Skriker hun, så er det fordi hun må.

 

Jeg håper det beste for deg.

[Anonym bruker]

Selvfølgelig tenker jeg også på smertene men er mer redd for det andre, vi er forskjellige slik er det bare...

Nå ser det ut som du har vært ekstra uheldig i forhold til smertene under fødsel, min stemor har født 4 ganger, hun sier det er vondt ja, men ikke så vondt at jeg ikke ville ha gjort det igjen...

Jeg tror på at hver eneste fødsel er induviduelt, jeg er også en av de som tror at smerteterskelen hos oss levende er forskjellige fra menneske til menneske...

 

Dette kan kanskje være til hjelp for noen å tenke på mens for andre blir det bare hel teit og si det, jeg sier det i håp om at det kan være en bitte liten trørt.. Man må si til seg selv, igjentatte ganger, kvinner er faktisk bygd for å klare en fødsel tross smerten, slik som du HI har alt født 2 ganger og overlevd, det er kjempebra gjort.... og du har jo blitt gravid igjen... Tenk på det her da jenter, en av de tingene som deler toppen over det vanligste her i livet er en fødsel...

[Anonym bruker]

Jeg har innlegge over her, glemte å fullføre den ene tingen ang at du har født 2 ganger før, du klarte det, vær stolt av det. Det sies at den type smerte som kvinnen føler under en fødsel, en slik smerte hadde ikke en mann klart seg igjennom... Mannen kan være sterk å tåle mye fysisk smerte, men den typen smerte som foregår under en fødsel hadde de rett å slett dødd av... (vet ikke om det er fakta eller mye, men det kan jo være en trøst for noen av oss å vite at vi kan tåle mer enn gutta på det området...

[Anonym bruker]

Tror nok det er en forskjell på damer som har født før og damer som ikke har født. Damer som har født, og hadde en dårlig opplevelsesist, er naturlig nok redd for smertene.

 

Jeg tror mange av oss på dette forumet aldri har født før - så smertene vet vi jo ikke hva er.

 

Personlig er jeg redd for smertene, men også alle "følgende" av smertene: at jeg skal miste kontrollen pga smertene, at jeg skal hyle og skrike pga smertene, at jeg vil bli liggende og mase om epidural pga smertene - uten å få det.

 

Men det jeg tenker mest på er dette med å miste kontrollen over meg selv - det har jeg aldri gjort før. jeg tenker også mye på frykten for å bli møtt uten respekt av helsevesenet. Har hørt så utrolig mange historier om damer som får elendig behandling når de føder.

 

Jeg kommer til å be om ks selv. Har dårlige erfaringer med leger, og stoler ikke et sekund på helsevesenet, heller ikke jordmødre som jeg synes virker helt hjernedøde.