Da lille Eira kom til verden (fødehistorie). ( 1 gangsfødene og noe dramatisk.)

[Linni PuseGal]

Da lille Eira kom til verden (fødehistorie).

( 1 gangsfødene og noe dramatisk.)

 

Det hele startet fredag 02.03 kl 05:30, våknet opp med mensenmurringer og forsto at noe var på gang. Satte meg på PC’en litt med ei brød skive og notatblokk for å sjekke om dette var regelmessig, og det var det men med ca 20-15 min mellomrom fikk jeg konstantert at dette var det ”Real thing”. Gikk og la meg igjen og da klokken var 18:00 på kvelden så var riene så vonde og med 4-5 min mellomrom at vi bestemte oss for å dra inn på fødeloftet på SUS.

 

Da jeg kom inn fikk jeg vite at jeg hadde 3cm åpning, jeg fikk etterhvert slappet av i badekar og det var herlig og ikke minst funket på smertene. Men etter 3 kvarter var det opp igjen. Kl 2135 ble jeg sjekket på ny og da hadde jeg 8cm åpning, og med en så rask fremgang regnet jeg med å ha født lillejenta før midnatt. Nå ble også vannet tatt etter at jordmor synes blæren sto veldig på spreng, dette lettet smertene mine noe men nå fant vi ut at jenta lå ca 4-5 cm oppe ifra bekkenbunnen.

 

Kl 23:45 fikk jeg meg et sjokk fortsatt 8 cm åpning og jeg begynte å føle meg utslitt. Fikk beskjed av jordmor om at jeg ville bli flyttet ned til føden pga sen fremgang og pga hun mente jeg måtte ha noe smertestillende ellers ville jeg ikke ha krefter igjen til å føde den lille. Kom ned på føden der jeg først fikk beskjed om at jeg ikke kunne få epidural pga nå hadde jeg kommet til 9cm åpning, nå var det også snakk om at hvis jenta ikke kom seg lengre ned i bekkene så måtte det bli haste ks-snitt. Fikk satt på måler på hode til lille jenta.

 

Kl 01:00 hadde fortsatt 9cm åpning så fikk jeg epidural, jenta hadde synket noe så ks-snitt ble lagt til side. Synes epiduralen var smertefritt selv om de ikke traff før på 3 forsøk og det hjalp på smertene. Nå fikk jeg beskjed om å stå for å prøve å få småen helt ned i bekkene men med en gang jeg reise meg opp på to ben så sank hjerterytmen til det halve så det kunne jeg ikke stå/ heller ikke sitte på knærne med krummet rygg.

 

Kl 03:30 Lå nå med drypp på 500 og 6 rier pr 10 min, følte jeg aldri fikk fred og riene haglet litt uten stopp. Hadde fortsatt en liten kant igjen til full åpning og igjen ble ks-snitt bragt på banen, det ble prøvd mye rart men kanten virket ikke til å ville rikke seg. Men så i siste min fikk de skjøvet kanten vekk. I mellom alt hadde det nå samlet seg 3 leger og 3-4 jordmødre inne på stua og mye skjedde.

 

Kl 0430 Jenta var endelig nede ved bekken bunnen og det var herlig å kunne presse på. Men nå etter så mange timer hadde kroppen min begynt å gi opp, jeg hadde mistet følelsen i min venstre side ifra livet nedover foten og rier inkl press rier var veldig svake så nå ble det å presse på ren vilje styrke. Etter noen HERLIGE press fikk jeg høre noen ord som ga meg all styrke tilbake, ”Vi ser hode, Vi ser hode” min mann var helt i hundre og ropte litt til nå så er hun her. Men det skjedde aldri, etter 1 time pressing ble vakum tatt frem. Mannen var noe bekymret da han så alt utstyret som ble trillet inn.

 

Kl 0530 Vakum var festet på hode til lille jenta, jeg var så mørbanket og utslitt at jeg ikke kjente vakumet ble satt på plass noe legen ble veldig overrasket over...

Ei jordmor kom for å ”ligge på magen” som det ble så fint forklart, for å hjelpe å presse lille jenta ut. En lege skulle trekke i vakum dingsten mens jeg presset, og idet jeg får beskjed om å presse å kjører jordmoren albuen med all sin kraft ned i mellomgulvet mitt og jeg trodde jeg skulle dø!. Så fort jeg var ferdig med å presse den ene gangen fikk jeg kastet jordmoren vekk før hun hev seg over meg igjen... Det der var jo verre en hele fødselen.... Vi prøvde noen ganger til men hode sto ikke til å rikke, så fikk jeg bekjeden jeg ikke ønsket ”Nå blir det haste ks-snitt”.

 

Kl 0615 Det ble fart i folk, mannen fikk bare bekjed ifra den ene jordmoren ”Du blir med meg !!” og han stakkar fikk gått å tatt på seg klær til operasjons salen. Jeg ble kjørt inn og dopet godt ned.. Mannen fikk komme inn og satt seg ved hode mitt og da var han ikke særlig høy i hatten.

 

03.03.2007 Kl06:28 Ei nydelig jente kom til verden og etter mange harde timer var det utsolig å kunne høre gråten til min første fødet... Det viste seg at hun lå ”stjernekikkert” ( så opp mot himmelen istenden for ned mot jorden) i tillegg til at hode sto litt skjev så hun hadde aldri kunnet komme ut på normal måte.

 

I ettertid så har jeg ikke noe angst eller har vonde tanker ifra hendelses forløpet men jeg kjenner at det tynger meg noe utrolig å ha vært så nærme å kunne føde henne selv og de ordene som en gang var en befielse å høre ” Vi ser hode, Vi ser hode” har nå blitt vonde ord som kviner i hode mitt og gjør meg trist. MEN på den positive siden har jeg mere lyst en noen gang før på flere barn slik at jeg forhåpentlig vis kan få oppleve å få ”føde” henne selv. Jeg må også si at jeg ikke forstår jenter som aldri har født før at de ønsker/krangler seg til ks-snitt uten grunn, det er utrolig deprimerende og være helt umobil det første døgnet mens du har en liten som trenger deg. NÆ håper jeg aldri må ta ks-snitt igjen og er ikke i TVIL om at å føde normalt er mye bedre så samt ikke no annet tilsier det.

 

Dette ble en lang historie, men godt å få ut 

 

[m@rie82]

hei!

gratulerer så mye med jenten! en utrolig lang og hard fødsel for deg. det var en gripende fødselshistorie. tårene satt løst i øyekroken... men du skal vite at du har vært utrolig flink!! du jobbet jo hele tiden, og det var ingen nederlag at det endte med haste-ks.

men som du selv sier er det nok noe annet å oppleve å føde barnet selv. jeg har selv født en gang før, vanlig. det var ikke langt unna ks. så jeg forstår deg godt.

uansett Linni, gratulerer så MASSE!! kos dere nå!!