Noen som kan hjelpe?!

[MammaTilToTette + spire]

Er det noen som har noen råd til meg om hvordan jeg fortest mulig kan komme over denne sorgen.....Da mener jeg andre ting enn å snakke med profesjonelle om det....Jeg hadde en MA i uke 11...Det er nå gått snart 2 uker siden jeg fikk den ut...Men sliter veldig med tanker og depresjon...Barnefaren bor langt unna og er ikke intressert i å snakke med meg i det heletatt...Blir så frustrert...Fikk ikke avsluttet forholdet på en god måte,og har ikke snakket skikkelig med hverandre på over 2 mnd...Kjenner at dette er noe jeg tenker mye på også og føler lissom at jeg ikke kommer meg videre før vi har fått snakket ut om alt som er skjedd,men det nytter jo ikke....

[Hege & lille Hannah <3]

Jeg føler meg deg, lille venn. Jeg hadde MA i uke 20. Det er snart en måned siden, men har fortsatt like vondt. Synes barnefaren virker umoden hvis han vet hva som har skjedd, og fortsatt ikke vil snakke med deg om det. Jeg har selv en samboer jeg har prøvd å snakke med, men tror rett og slett ikke at han vil snakke. Han er hele tiden på jobb, og har vel ikke tid til å tenke på det engang.

 

Uansett, synes veldig synd i deg, for jeg vet at dette må være fryktelig vanskelig å må takle alene. Hvis du vil kan du godt skrive til meg, så kan vi jo prate sammen om det. Uansett må du huske at du ikke er alene om dette. Det er nok flere enn vi tror som opplever dette, selv om det ikke akkurat legger demper på sorgen. Dette er en fryktelig vond tid, og hvis du vil ha noen å prate med, skal du bare skrive til meg.

 

Trøsteklem fra meg

[Kaosmamma' n]

Har du ikke en god venninne evt.nær familie som bare kan lytte til deg og tankene dine? Jeg har mistet i SA, MA og fått ett dødfødt barn, og følte mange ganger at en nær vennninne som kun lyttet var den beste hjelp. Menn skal jo ofte "holde maska" og ikke vise følelser, føler kanskje at de blottlegger seg litt hvis de forteller om sine innerste tanker. Du kan jo også kontakte meg hvis du vil via postkassa mi.

Klem fra meg.

[togutter-08og10]

Menn.. sier jeg bare, de skjønner ikke alltid det psikiske i det å miste. I ditt tilfelle er han kanskje veldig ung og umoden, tror av signaturen din at du er 86 modell og da er kanskje barnefaren like ung? Har du ikke en mamma eller tante, venninner som du kan snakke med. Jeg mistet i xu lørdag ogdet har hjulpet meg masse å snakke med venninner og familie. Jeg har oppdaget at å miste er vedlig vanlig og hvis du åpner deg finner du sikkert kjente i samme situasjon. I 2007 er det ikke tabu å miste mener jeg. Jeg er i 30 årene og har mange venner som har opplevd det samme og telefonregningen min har nok steget betraktelig denne uken. Men det har hjulpet meg. Kjæresten min prøver så godt han kan, men han skjønner mest den fysiske delen og ikke helt den psykiske. Synd at forholdet ditt til barnefaren er så dårlig, men når han oppfører seg slik så tenk at du sikket møter en mye bedre en neste gang.

Lykke til