HJEEELP! Det klikker for meg!

[Gjest]

ADVARSEL: Dette er ett syteinnlegg, ikke les det hvis du allerede er i dårlig humør og/eller er dritt lei av at folk klager og syter!

 

Jeg har plutselig fått panikk, før var jeg helt rolig og avslappet og tenkte at siden jeg har så mye støtte fra familien min kommer jeg til å klare å oppdra datteren min helt fint jeg! Men nå klarer jeg ikke å tenke en eneste positiv tanke.. Jeg bare griner og griner og klarer ikke å slutte. Jeg tenker alle mulig slags forferdelige tanker, alla: Baby min kommer til å være dødfødt, jeg kommer ikke til å klare å presse henne ut, jeg kommer til å dø under fødselen osv. En annen ting er at jeg har så utrolig dårlig samvittighet for at hun ikke kommer til å ha noe kontakt med faren sin og jeg driver å innbiler meg selv at hun aldri kommer til å tilgi meg for at jeg ikke tok abort og lot henne leve når hun ikke har noen far. Dessuten har jeg fått en helt utrolig fødselsangst, jeg får nesten ikke puste bare ved tanken på at jeg faktisk skal klare å få denne svæære babyen ut av min bittelille kropp..

Og en ting til, jeg kan spise all maten som er i kjølskapet på under en time og jeg begynner å gråte av ALT! Er alt dette normalt, eller har jeg virkelig klikka totalt og burde oppsøke psykolog eller noe slikt?

 

Beklager all sytinga og takk for at du tok deg tid til å lese det=)

[Gjest]

Det høres ikke ut som om du har det særlig godt nei, jeg skulle først til å svare at vi nok alle lurer på innimellom om vi valgte rett, men jeg ser at dett e nok er ett problem som stikker litt dypere kanskje.

Jeg vil anbefale deg å fortelle dine tanker til jordmor/lege så de evt kan henvise deg til en psykolog eller noen annen som kan hjelpe, det kan virke som en svangerskapsdepresjon og det bør man ta på alvor fortest mulig!!!

 

Håper det ordner seg for deg og lykke til videre:)

[Keiko&Sivert Nikolai<3]

Huff da!

*stor trøsteklem!*

 

Trur ikkje at d e nåkka unormalt me deg nei!

Har selv sånne små panikk annfall av og til, da virker d som at alle hormonene og føleslene samler seg sammen.

Og at vi som skal bli alenemødre må gå å bære på alt d nye som skjer me kroppen våres helt alene, så e d ikkje rart at d blir litt *overload* nån ganga;)

Hadde selvl et raseri/panikkutbrudd i helga og etter på så klarte eg ikkje å slutte å grine fordi eg trudde eg kanskje hadde drept babyen med at eg va så sint, en anna gang når eg va ca 10uke på vei da va eg overbevist om at eg hadde sprengt ungen inne i magen av sinne og frustrasjon:p

*ganske ulogisk ja:)*

 

Men d går jo som regel bra tell slutt:)

Eg e i uke 30 no men dagan går no:)

 

Du blir sikkert verdens beste mor uannsett om du e alenemor eller ikkje!

Da kan du jo rette all oppmerksomheta di tell babyen!

 

Over 40% av alle ektepar blir skilt, synes egentli at d e ganske naivt å ikkje tenke på at d e en sjanse for at man blir alene da.

Åg dessuten så blir jo ikkje babyen å oppleve at far og mor bor ilag, og da blir babyen heller aldri å savne d, siden den ikkje har opplevd d.

D er mer traumatisk for et skilsmisse barn, som mister noe.

Men man kan jo ikke miste en far man aldri har hatt:)

 

Dessuten så blir du jo et kjempe bra forbilde for babyen din, at du klare å være aleina og sjølstendig!

 

Ta å prat me jordmora anngående fødselsangsten din, ågså kan du jo kanskje få keisersnitt:)

 

Uannsett lykke til!

D bli å årdne seg tell slutt!

Stå på!

 

 

[VinterSol+2]

hei vennen!

 

Vet du, det der er helt normalt!

Du har gjort et stort og vanskelig som innebærer et utrolig ansvar, og en total omveltning av livet ditt!

Det er nok til å skremme alle og enhver av oss!

 

MEN, noe av det er nok også hormoner. Det er rart, men vanskeligheter virker enda vanskeligere når hormonene raser i kroppen.

 

Men nå skal jeg si noe;

 

Det er HELT GREIT å være redd

det er HELT GREIT å føle at du ikke fikser alt hele tiden!

det er HELT GREIT å be om hjelp!

 

Når det gjelder fødselsangst, så er det også noe mange opplever. selv voksne damer som har født før, kan plutselig få panikk.

Men husk at det at du er i stand til å få barn, betyr at kroppen din er klar for det. Selvom du er liten av vekst, betyr ikke det at du skal ha en vanskeligere fødsel enn andre! Faktisk, så sjekker de ofte de som er små av vekst ekstra nøye for å forsikre seg om at fødselen skal gå fint!

 

Snakk med jordmor om dette, så skal du se hun kan hjelpe deg! De er vant til å hjelpe folk som frykter fødselen.

Vet du, jeg tror du klarer å komme gjennom dette også!

 

Forrige natta hadde jeg forferdelig vondt i ryggen, og da begynte jeg nesten å gråte; "hvis jeg ikke takler dette, hvordan skal jeg da takle en fødsel??" men de har jo massevis av smertestillende, og om det er nødvendig, så gir de deg så mye at du ikke kjenner noe, faktisk!

 

Du og jeg skal jo føde samtidig, må ikke glemme det:) snakk med noen om dette, gjerne med moren din, hun virker jo som et fornuftig menneske, -det hjelper å få det ut!

 

 

*gi stor klem til*

 

 

[Gjest]

Tusen takk for svar jenter!

Jeg tror at det som egentlig startet alt det her var at jeg hadde en skikkelig krangel med barnefaren som nok en gang oppførte seg som en idiot + at jeg er sykelig sjalu (Noe jeg legger all skyld på hormonene for)

Jeg blir sjalu på alt og alle, det er utrolig slitsomt.. Jeg kan kjenne ett glødene hat mot en tilfeldig dame på gata fordi hun har så fin barnevogn, det er akkurat som om det er en annen person som har tatt over kroppen min. Den gamle Sara ville gått bort og hilst på og snakket med henne, mens den nye Sara skuler stygt på henne og håper hun glir å faller på isen..

Det er helt sykt hvor mange stygge tanker som kan gå igjennom hodet mitt i løpet av en dag, dette går da spesielt utover storebroren min og kjæresten hans siden de skal ha en baby SAMMEN, mens jeg skal ha en baby ALENE. Selv om mamma gir meg den daglige peptalken og sier at "Nei Sara, du skal ikke ha baby alene. Vi skal klare dette sammen." Så er det bare stygge ekle tanker som går igjennom hodet mitt hele tiden..

Og det som gjør meg enda sintere er at jeg VET at det er fordi jeg er så utrolig sint at jeg kranglet meg barnefaren og jeg VET at det var jeg som var en idiot, ikke han..

Åhh, dette her plager meg altså! Jeg vil jo ikke være sint, ekkel og nebbete mot alle, men den stygge delen av meg svare frekt før den snille delen av meg rekker å tenke ut ett hyggelig svar!

 

Også er det fødselsangsten da.. Det begynte med at jeg måtte måle meg (en sånn derre rutine greie i 10. klasse) Og jeg fant ut at jeg bare var 1,60, 5cm høy også begynte jeg å tenke " Tenk om jeg rett og slett er for liten til å føde babyen min! Tenk om jeg kommer inn på føden rier og hele pakka og blir babyen min sittende fast fordi jeg er en pygmee. Tenk om babyen min dør fordi jeg absolutt skulle være tøff og stå for mine feil?" Og sånn kan jeg sitte og tenke lenge og vel og til slutt ender jeg opp med å gråte meg i søvn, våkne mitt på natta og være dødssulten og ende opp med og steke pannekaker klokka 04.00..

 

Syk jeg? Jaaaa! Håper det her er en forbipasserende periode..

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

[Gjest]

Uff, vanskelig dette her!

Men det høres ut som om du har begynt å få svangerskapsdepresjon .(Ikka at jeg har noe kompetanse til å stille diagnoser, men...)

Uansett burde du ta kontakt med noen som kan hjelpe deg. Du er oppi en vanskelig situasjon nå, og du trenger ikke være redd for å innrømme at du trenger litt hjelp. Dette kommer du til å klare kjempefint , du trenger bare litt støtte nå!

 

Angående fødselsangst er dette noe du absolutt burde ta opp med jordmor. På de fleste sykehus har de opplegg for de med fødselsangst. Da får du ekstra timer til å snakke med veldig flinke, snille og erfarne jordmødre som har spesialisert seg i fødselsangst. Disse er der for å hjelpe deg med dine tanker og det du er redd for. Sammen med disse vil du kunne få være med å "planlegge" fødselen din på forhånd. Dere snakker om hva du vil og ikke vil (smertestillende, stillinger, vann/ikke vann osv) og de prøver sitt aller beste å tilpasse alt sånn som du vil ha det. Ofte blir disse jordmødrene med på fødselen også, så da kjenner du jo jordmoren fra før av, og har fått tid til å begynne å stole på henne!

 

sykehuspersonalet vil alltid gjøre det som er best for deg og barnet ditt, og dersom det at du er liten av vekst forhindrer eller vanskeliggjør fødselen din på noen måte, vil ALLE hensyn bli tatt. Dette kommer til å gå kjempebra, men ta kontakt med dem og fortell hvordan du har det!

 

Håper alt blir bedre for deg, du er en sterk og flink jente. Du kommer til å bli en fantastisk mor, men akkurat nå har du lov til å tenke litt på deg selv!

 

Lykke til videre, håper jeg ga deg noen råd som hjalp!

 

Stor klem fra

[Gjest]

Jeg får nok ringe og få tak i jordmor på mandag!

Tusen takk for at dere tok dere tid til å høre på klagingen min og for alle de gode rådene og de støttende ordene.

Det her med at jeg er så sint går nok over etterhvert, jeg gir det noen dager og hvis ikke det er bedre, ringer jeg nok til noen jeg kan snakke med det om. Og fødselsangsten skal jeg få snakket med jordmor om så da blir det nok bedre får jeg håpe!

 

Igjen: Tuuuusen millioner takk jenter! Jeg kjenner at jeg allerede er litt blidere takket være dere!

 

Mange klemmer fra Sara og vesle Luna=)

 

 

 

[VinterSol+2]

hehehe

 

vet du hva jeg kjenner meg så godt igjen i noe av det du sier;

det at en blir så inmari sint, og så enda mer sint, fordi en vet at det egentlig er hormonene som snakker, og derfor blir sint fordi en selv er så urimelig.. men en vil ikke gi seg!!

 

Godt om du får en snakk med jordmor, men vet du hva..

om du er 160cm høy, så er du ti cm lavere enne meg bare. og jeg blir sett på som ganske høy!

 

De som blir undersøkt for om de er for små til å føde normalt, er de som er under 140 så vidt jeg husker (for min mor var "akkurat stor nok" og hun er litt over 140)

uansett så sjekker de om du er stor nok, så det skal ikke komme som noen ond overraskelse under fødsel!

 

Jeg mener det er noe en kan gjøre for å komme i litt bedre humør når det gjelder hormoner, husker ikke helt hva det er, men skal prøve å undersøke litt.. tror det handler om å trene litt (feks i vann, ikke mye, bare få rørt på seg) spise faste måltider med sunn mat, og få nok søvn.

Om du står opp fordi du er sulten midt på natta, er dette helt normalt, men da bør du prøve å sove et par timer på dagen også. (feks etter skolen)

Er du trøtt og sliten, klikker du lettere også.

 

Og vet du hva? du blir en kjempeflink mamma!

Ikke bry deg om han barnefaren du. Ikke snakk med han med mindre han snakker med deg først, og så kan det kanskje være en ide om noen forklarer han hva hormoner går ut på, så er han litt mer forberedt!!

 

 

[Mejselv]

Stakkars deg Ruskesara:( men d går nok bra når babyen er ute skal du se:) D går bra!

[Vibeke&gullguttene:)]

vettu hva? dette klarer du helt bra... hadde nesten vært rart å ikke ha sånne tanker;) men det kan være godt å snakke med noen...

[Christina&Odin André]

Må nok si meg enig med resten av gjengen... dette er noe du absolutt bør få hjelp med... ikke godt å slite med sånt.. og du kan jo ikke noe for d selv... sånne ting kan ramme ALLE!! bare å komme igang og få prata med en psykolog, både om angsten for fødsel og d andre.. de har bestandi ordninger slik at du får hjelp fort... blir ikke noe lang ventelistetid på deg eller noe.. ettersom at du er gravid og sliter i forbindelse med svangerskapet..