Hei alle sammen =)

[Anonym bruker]

Jeg er en prøver som har prøvd en stund nå... SKriver under som anonym idag.

 

Jeg og mannen min har noen opp og nedturer i forholdet, og han er den som ønsker seg barn mest av oss, fordi han er endel år eldre enn meg. Han er litt sjalu av seg, så det gjør at vi krangler endel. Og slik vil jeg ikke at barnet vårt skal vokse opp i. Men jeg ELSKER ham sååå

 

Jeg har studert 1 år på høgskole nå, og trives ikke helt, så jeg skal ta meg noen år fri. Og da passer det jo godt for oss å få barn. Mannen min tjener så veldig godt, slik at jeg kan være hjemme med barna så lenge jeg vil...meeen: Jeg er liksom så usikker. Jeg vil liksom rase litt fra meg. Vil ha han mannen jeg har nå, men skulle ønske vi kunne ha en liten pause, før vi ble skikkelig sammen igjen. Men blir jeg gravid snart så vil vi jo bare bli lykkelige... KJEMPElykkelige! Ikke noen abort her i gården... er bare at jeg vil rase litt, men da truer mannen min med at vi aldri kan bli sammen igjen. Og det skjønner jeg...

[*sommerbris*]

Hva legger du i "rase litt fra meg"...??

[Anonym bruker]

Feste litt mer enn det jeg gjør nå... snakk om 1 fest i måneden liksom... mens han fester så mye som han vil

 

Rote litt med noen andre gutter kanskje... ikke noe sex. Men bare kjenne den bekreftelsen at noen andre liker meg på en måte. Ha noen guttevenner. Men bare hvis jeg og mannen min tar litt pause.

[Anonym bruker]

Dere trenger litt likestilling i forholdet! Hvis han vil ha barn, så må også han roe litt ned med festingen! Kanskje du enda ikke har møtt den rette for deg, ettersom du føler at du trenger å møte andre...? D er kanskje noe du trenger fra partneren din som han ikke gir deg..? Selvsagt skal du ikke være utro!!! Du velger- enten finner dere en middelvei som dere begge er enige i, eller så går dere hver til sitt så du kan feste og han kan gjøre det han vil. Pause tror jeg ikke noe på... Når man VIRKELIG elsker noen, trenger man ikke andre=)

Jeg kan jo også si det at jeg skjønner deg på en måte.. Jeg var ganske rolig av meg frem til jeg ble 18. Så fikk jeg plutselig et opprør i meg som bare kunne la seg løses ved å feste masse, oppleve mye, treffe mange mennesker.... Men det ballet fort på seg mye kjedelige opplevelser... Da jeg uten å vite det hadde møtt drømmemannen min, forsvant han rett foran øynene mine pga mye festing, alkohol og feile ord.... Vil bare ikke at du skal gå i samme fella... Tenk deg godt om=)