Sette i perspektiv?

[Anonym bruker]

Hadde MA for ett år og ti måneder siden. Har ikke klart å bli gravid siden og er 43 år. Ja, ja. Undrenes tid er kanskje ikke over, men kan jo virkelig hende det aldri lykkes.

I begynnelsen og lenge etter var alt svart. Nå hjelper det. Men noen ganger blir det uendelig trist og jeg får jeg lyst til å knø en og annen "sannhet" i folk som er så tilsynelatende vellykket med det de gjør - og likevel klager. I går var jeg på cafe med venninne og en gravid bekjent av henne igjen. Denne høygravide sukket og stønnet og var misfornøyd med alt. Ikke kunne hun farge håret, ikke kunne hun ditt og ikke kunne hun datt. At det sitter en barnløs en ved siden av henne har hun ingen tanke på, det trenger hun jo heller ikke ta hensyn til da men. ..

Fikk likevel lyst til å skrike at: Hallo. Jeg har mistet mitt barn! Var glad for det du har, og slutt å klage.

 

Fikk stygge tanker om at sånne utakknemlige mennesker egentlig ikke fortjener så mye, og at jeg bare skulle strålt og vært takknemlig og lykkelig om jeg var i hennes situasjon.

 

Så slem var jeg i tankene mine. :-(

[Erisa*]

Hei du!

Forstår godt at du blei litt sint inni deg; ikke alltid like lett å være kontrollert og fornuftig... Akkurat når jeg holdt på å miste var jeg bare så frustrert over de som velger å ta abort i uke 7, jeg ville jo så gjerne beholde det andre vil ta bort... Ikke særlig lett å sette seg inn i andres situasjon da!

 

Håper du får det til til slutt, har du fått noe hjelp fra lege til å bli gravid?

[Anonym bruker]

Ja. Først brukte jeg et halvt år og mer på å sørge. Det siste halve året har jeg prøvd seriøst. Vært hos gynekolog som fastslår at alt er i orden. Bortsett fra at han ikke har tatt undersøkelsen med kontrastvæske i egglederne, har ikke forstått hvorfor jeg ikke får tilbud om det. Skal prøve en eller to sykluser til - og er så klar for prøverørsforsøk i Finland eller Danmark. Vet jo at sjansene for å lykkes kanskje ikke er all verdens, alderen tatt i betraktning. Men tror at psykisk vil det være bra å vite at jeg i hvert fall gjorde det jeg kunne for å lykkes. Er en del bitterhet også. Nå lyser jo rådene fra forsidene på avisene at en skal få barn i tyveårsa-alderen. Min generasjon ble jo innprentet at det for all del måtte taes utdannelse først, og at barn kunne vente... Ja, ja. :-(