Alt er så fryktelig tungt etter SA.. flere?

[Galskapens overhode]

Nå er det 9 dager siden jeg mistet i SA.. blør enda..ganske mye også..

Sliter fremdeles med kvalme, kroppen er tung, og alt er så trist..

Går med en konstant følelse av å ha lyst til å gråte.

På jobb klistrer jeg på servicesmilet mitt.. Men har det så vondt..

Verden er ganske urettferdig.. jeg skulle jo bli mamma igjen.. snufs..

 

Håper så inderlig at denne følelsen går over snart.. KLarer ikke konsentrere meg om noe som helst. Alt er bare rot..

Jag har lyst til å legemeg og våkne igjen, der alt dette bare har vært en vond drøm.. Være gravid igjen. Kjenne gleden..

 

Noen som sliter med det samme? evt hvor lang tid før alt dette triste og grå sinnet gikk over??

[Smula 80]

Hei.

 

Ja det er utolig trist... Føler masse med deg...

For meg tor jeg ikke det går over før jeg er gravid, og vet alt går bra...

 

Håper virkelig dere får det til neste gang, og at det ikke er lenge til spiren sitter...

 

 

 

 

[Sweet tooth]

Hei. leit å hrøe at du har mistet...Jeg hadde en SA i uke 8 i høst. for min del var det de to første ukene som var tyngst, deretter ble det gradvis bedre. Synes både kropp og sjel på mange måter hadde det bedre etter en måned. Tok en stund før jeg ble helt i form, var litt svimmel osv, men tristheten var som sagt værst i de to første ukene. Etter litt over to månder var jeg gravid igjen- ventet den perioden legene anbefalte, og er gald for det, god tå få tid til å sørge og komme seg. Lykke til videre!!

[*bombobadilla*m*BABY<3+spire]

Kjære deg... Så trist at du også mistet :-( Vi er mange i samme båt her inne - trist egentlig, men også godt å kunne dele tanker og følelser. Jeg har mistet to ganger 1 SA og 1 MA. Første gang var for snart to år siden, og dessverre tenker jeg på det enda - men heldigvis ikke så ofte lenger. For å være helt ærlig så tror jeg ikke mine triste følelser helt slipper taket før jeg blir gravid igjen, eller rettere sagt: før jeg får et barn! For nå blir jeg hele tiden minnet om hva jeg trodde jeg skulle få. Ser gravide og små barn overalt, og jeg føles bare så sinnsykt urettferdig å bli frarøvet mitt og mine drømmer....

 

Det var kanskje ikke noe oppmuntrende svar å få, men poenget mitt er at man egentlig bare må prøve å se fremover og håpe at neste gang er lykkens gang. I mellomtiden tror jeg det er viktig at man gir seg selv lov til å være både trist og forbannet, for det ER virkelig urettferdig å oppleve en spontanabort. Bare gråt når du føler for det!! Etterhvert går det lenger og lenger mellom "utbruddene", og plutselig er du gravid igjen og før du vet ordet av det er du i den syvende himmel med en nydelig liten baby i armene :-)

 

Sender deg masse oppmuntrende tanker og klemmer

[hønetuppa ønsker barn]

Kjære deg

 

jeg vet akuratt hvordan du har det. Jeg mistet selv for 4 dager siden (hadde da småblødd i nesten 4 uker) Var i uke 7 når jeg mista. Fikk konstantert på UL at jeg drev å mistet når jeg var der, men at den ikke var ute enda. Nå er den ute og jeg striblør enda. Blir minnet på det hver gang jeg går på do,.

 

Jeg fikk aldri anledningen til å slippe gleden helt løs, da jeg spottet fra deg dagen jeg fant det ut.. Jeg har grått så mange tårer. Alt har gått fra håp (hcg har steget hele tiden) til tristhet.. blødningene ble sterkere.. til nytt håp med positiv UL til nytt trist med masse blod og klomper. Ble nesten lettet da den siste UL viste at jeg faktisk drev å mistet.. Da kunne jeg forholde meg til et svar,

 

Det har vært så tøft... Har grått så mye.. skreket.. det er så vondt. prøve jo i 10 mnd å bli gravid.. og når det endelig klaffer så skal det gå sånn,

 

Jeg er så tom innvendig.. håper bare kroppen ordner opp slik at jeg kan prøve på nytt!

 

Ønsker deg og alle andre som har mistet det beste. Håper der klaffer snart og at vi da får en sterk og frisk spire som klorer seg fast til den kommer ut som en velskapt baby.

 

Lykke til videre!

 

 

[togutter-08og10]

Hei.

Jeg føler med deg og skjønner veldig godt hvordan du har det. Jeg syns du skulle snakke med legen din og få en sykmelding, en SA er en stor psykisk påkjenning, å være hjemme letter ikke tapet, men du får bearbeidet sorgen. Håper du har noen å snakke med. Jeg har også al\kkurat mistet i XU og har oppdaget at å snakke med venner og familie puss kjæresten er utrolig viktig. I dag er det ikke tabu å miste, du vil nok oppdage at du kjenner mange som har vært i din situasjon. Lykke til videre og ta en dag om gangen. Det gjør jeg, og jeg griner en skvett innimello, det hjelper.

[har4barn]

Få deg en sykemelding!! Du skal ikke gå sånn. Det tar lengre tid å komme seg videre hvis man ikke tar seg tid til å sørge, og det har du ikke tid til på jobb!! Jeg har heldigvis en kvinnelig fastlege som sykemeldte med to uker i tillegg til den uka jeg fikk fra sykehuset (mistet ved MA i uke 18). Jeg trengte de ukene, og først nå , tre uker senere, føler jeg meg klar til å starte opp igjen (var sykemeldt i hele sv. skapet også). Er barneskolelærer, så jeg måtte være stabil før jeg startet igjen.

Føler nå at hverdagen tar mer og mer over igjen, og det tror jeg er fordi jeg fikk tid til å sørge. Ikke gå sånn, du kan få en kjempesmell siden!!!

 

Tenker på deg.

 

Lykke til!!

[Klikk]

Huff, jeg skjønner deg kjempegodt. Jeg kjente og på den følelsen. Gikk vel fram til vi begynte å prøve igjen tror jeg. Ca en mnd. Vi ventet en mens ser du. Men når vi liksom begynte å prøve på nytt følte jeg at det gikk bedre.

 

Og så merket jeg at det var lettere når jeg klarte å akseptere at det var ingenting jeg kunne gjort fra eller til. Håper det snart slipper taket hos deg slik at hverdagen kan bli litt lettere