Han gir meg ultimatumet...hva gjør jeg

[Anele&Solstråla]

Hei,

Jeg er en jente på 25 som har en samoer (32)...vi har vært sammen i vel 15 mnd nå, og jeg har blitt gravid..uplanlagt!!!! .

Var hos legen for å ta test på mandag...var egentllig bare der for å hente ny resept på p piller, men spurte om å få ta en test også...så hadde jeg jo på en måte det ute av verden...når han sa den var positiv fløy det millioner av tanker rundt i hodet mitt...begynte å gråte, og tenkte bare på hvordan typen ville reagere når jeg sa det til han:(

Og jeg hadde nesten rett, bortsett fra at jeg trodde han kom til å bli fly forbanna, men han ble sint,irritert, lei seg...får du dette barnet ødelegger du livet mitt - koselig å høre fra en du har delt mye med...

Han har en sønn fra før som nærmer seg ti år, og et ok forhold til moren hans ( det samme har jeg).

i dag er det torsdag, og i går kveld begynte jeg å tvile - igjen- på hva jeg vil...har sååå inderlig lyst på barn, og vet ikke hvordan jeg vil reagere

om jeg skule ta abort...har tatt det en gang før, men da var jeg 18 og ikke sammen med barnefaren. Nå er /var jeg i et fint forhold frem til jeg kom med denne nyheten, og jeg vet ikke om det vil ordne seg uansett hva jeg gjør...WHAT TO DO???

[Anele&Solstråla]

Når vi diskuterte på tirdag så holdt det på å klikke for han...ble redd nesten...måtte jo finne ut hva han mente om dette, sånn om jeg velger å beholde det...og da virket det som om han ikke kom til å stille opp, være pappa...men jeg kommer jo til å fortelle det til både sønnen ( etterhvert), moren hans og slikt uansett...man har jo rett til å vite at man har fått ett nytt familiemedlem...

ÅÅÅ...JEG FØLER JEG DRAS MELLOM TYPEN OG BARNET....

 

ER så fortvila, har kun pratet med en venninne, og hun støtter meg jo uansett....

men jeg har selv vokst opp uten pappa, og det er ikke no ålereit...

 

det som skremmer meg så mye er jo nettopp det at han sier han ikke vil stille opp...

 

Vet dere om det er noen måter man kan (om rettslig) få påvist at han er faren? for han kan jo nekte på det og...

 

ABORT - SKAL , SKAL IKKE!!!!!!???????

[knitre]

Hei!

 

Stakkars deg! Dette er ingen lett situasjon for deg. Kan ikke gi deg noen råd, men kan dele mine tanker og kanskje litt erfaringer fra en som står på sidelinjen.

 

Det virker som om du har mest lyst til å beholde barnet. Om så er, SÅ GJØR DET! Du klarer det helt fint alene! Jeg var like gammel som deg da jeg fikk mitt barn. Var alene om barnet så å si fra starten. Det har gått kjempefint med oss. Har vert heldig som har både foreldre og venner som støtter meg og som er der for meg. Det jeg har savnet er å ha noen å dele øyeblikk med. Noen som står barnet like nært som meg. Altså en far. Noen å dele gleder, sorger, frustrajon og fremskritt med og det å ha muligheten til å stikke utom døren i fem minutter når det stormer som verst for å roe meg. Barn kan være veeeldig sta om de finner det ut og om natten kan det være ganske frustrerende å ikke få sove og ikke ha noen som avlaster deg litt. Jeg har ikke angret en dag på at jeg fikk barn, selv om jeg egentlig visste inni meg at forholdet til faren ikke kom til å vare. Jeg tror ikke det er noen som har angret på at de beholdt barnet! Så det skal du ikkevære redd for.

 

Faren sier til deg at han ikke kommer til å stille opp. Vel, jeg kjenner han ikke,men det gør du. Hvordan er han overfor det andre barnet sitt? Stiller han opp der? Eller er han likgyldig? Jeg vet det høres skremmende ut når han sier at han ikke kommer til å stille opp, men tror du virkelig at han kommer til å svikte helt? Et svangerskap varer i ni, egentlig ti måneder...han har tid til å venne seg til tanken og muligheten er der for at han kommer til å skifte mening ettervert.

 

Om du skulle velge å avbryte svangerskapet. Hvordan tror du at dine følelser overfor typen din kommer til å bli da? Dersom du føler deg tvunget til å gjøre noe du egentlig ikke vill gjøre. Kan du leve med det? Vil han noengang ha barn? Om han ikke ønsker seg flere barn..er det noe du kan leve med?

 

Og til slutt; om du skulle velge abort. Sett deg ned og skriv ned dine tanker og argumenter om hvorfor du valgte akkurat det. Om du skulle få noen slags reaksjon senere, ønske deg barn, føle at du gjorde feil så husk på hvordan du har det akkurat nå. Da tror jeg det er lettere for deg å godta valget du har gjort. Dette er slik det er for deg akkurat nå. Senere er situasjonen en helt annen.

 

Jeg ønsker deg lykke, lykke til! Du skal ikke være redd for at du klarer dette! Du er sterk! Du kommer til å bli en god mor en dag. Enten det skjer nå eller senere!

 

Varme tanker til deg!

 

[knitre]

Glemt een ting. Om han skulle nekte for at han er faren, så kan dette påvises ved en DNA test. Så enkelt er den saken.

[Anele&Solstråla]

tusen takk:)

trenger mange synspunkter fra noen som er litt utenforstående akkurat nå...

nå skal jeg en tur til moren min, hun vet det ikke enda...må snakke med henne...

 

har oxo venner og familie som støtter meg og står bak meg uansett.

det at typen min har vist meg andre sider ved seg selv nå gjør at jeg ikke øler for å fortsette uansett utfall.

Det eneste jeg føle er at jeg ikke vil ta det bort, men beholde det, og gi det all den kjærligheten jeg har å gi.

Har jo selv vokst opp uten far, og ser ut til at det har gått bra med meg..hehe:)

Han har sønnen sin annehver helg, og stiller mye opp for han...så innerst inne tror jeg nok han vil stille opp...eller...åååååå er så usikker...han kan være en kald jævel og vet du, så jeg er så FRUSTRERT!!!!!

Har allerede bestilt time til forundersøkelse neste onsdag, men føler at den telefonsamtalen kun var for hans del...

er klar for å bli mor, ønsker det...men ville jo ikke at jeg skulle gå gjennom dette alene...

venninna mi har jo blittt dumpet av typen sin da hun var i 3.mnd, og hun føder nå snart...barnefaren der vil iallefall stille opp så mye som mulig da...

Er ikke gøy å bli presset opp i et hjørne, der du får et ultimatum..meg eller barnet, og du ødelegger livet mitt om du beholder det, og jeg kommer ikke til å stille opp...ANSVARSLØSE, EGOISTISKE J#VEL...

[knitre]

Her skal du tenke på deg. For det er ikke bara hans liv du ødelegger. Du vi og bli merket av dette! Noen vil kanskje si at det er egoistisk og tenke bare på seg selv og ikke på faren, men til syvende og sist er det du som føler det på kroppen, du som må ta det endelige valget og du må også leve med det.

 

Han er 32 år. Han er voksen. Burde vite konsekvensene av å ha et sexliv. Det KAN gå galt av og til.

 

Mulig han har panikk også siden det ikke var dette han ønsket. Skremmende og se sider ved en person man er glad i som man ikke ante han hadde.

 

Du klarer dette! Det går bra og alt ordner seg til det beste!

[hvorlangtkandetteegentligvære.]

Er det slik at han ikke vil ha flere barn i det hele tatt? Han er 32 år nå og stiller et slikt ultimatum: det må jo bety at han ikke vil ha barn. Du skriver at du ønsker barn. Slik jeg da ser det er det jo ikke noe fremtid i dette forholdet i det hele tatt.

Spørsmålet blir da: Skal du ta abort og vente til du finner en mann som ønsker seg barn sammen med deg eller beholde barnet og finne ny mann etterhvert.

Dette bestemmer du selv, men å være i et forhold hvor kjæresten din nekter deg et barn, det går nok ikke: da gir du avklall på mer enn du bør!

 

Ønsker deg lykke til og alt gått uansett hva du velger:)

[Anele&Solstråla]

han har sagt han ikke vil ha fler barn akkurat nå, men om noen år.

akkurat nå føler jeg et slags hat og svik ovenfor han..for han vet jeg har vært igjennom en abort tidligere...og det syns jeg var grusomt- da var jeg jo ikke engang sammen med barnefaren..men nå har jeg jo blitt gravid med en jeg elsker...og som elsker meg...så selvom det er uplanlagt...har glemt noen p piller..så bør man vel kunne gjøre det beste ut av det...når passer det egentlig å få barn!???? Han sier jeg vil ødelegge livet hans om jeg beholder det.

jeg kjenner på hele meg at jeg er klar, og at jeg vil beholde dette barnet...og jeg vet at jeg har gode venner, og familie som r der for meg 110%...så det står ikke på det...er bare utrolig redd for at han vil avskrive seg alt ansvar - men jeg klarr meg fordet jeg:)

skuffa over typen nå - veldig!!!!!!!!!!

takk for gode råd og svar...det hjelper masse

[hvorlangtkandetteegentligvære.]

Da heier vi på deg Anele og at du fikser dette er det ingen tvil om. Samboeren din er 32 år å hvis han får livet ødelagt ved å få et barn, ja da er han ikke spesielt voksen av seg.

Nei, stå på Anele. Dette klarer du fint, oså uten hans hjelp:)

[Anele&Solstråla]

takk for støtten:)

har vel bestemt meg...og gjennomfører dette med eller uten han...har reist til moren min i noen dagr nå...kanskje det åpner øynene hans litt ved å ikke ha med der...hvordan er det med deg? barn? alene ellr samboer?