Dere som svarte på innlegget mitt og ville vite hvordan det gikk med meg på UL

[hønetuppa ønsker barn]

 

Hei

 

Takk for alle svarene jeg fikk!!

 

Jeg har ikke mista enda, men fosteret er lenger ned enn sist, blødningene kommer fra livmoren, så ingen hjertelyd, fosteret var mindre enn han hadde ønsket.. og han regnet med at selve fosteret kommer ut om noen dager (ellers må jeg til utskrapning)

 

Så jeg driver å spontanaborterer..

 

Er veldig lei meg, men på den andre siden. Jeg vet jo at jeg kan bli gravid iallefall. Håper det går bedre neste gang,

 

Lykke til alle sammen!!

 

Klem

[Gjest]

Hei kjære minlillespire!

 

Jeg føler med deg....la følelsene komme ut. Du er i en prosess nå, og du må bare komme deg gjennom den.

Huff det er så vanvittig rart å ha det slik du føler det nå.... fra å være lykkelig gravid til å bli ganske tom og lei....

 

Det er bare en uke siden jeg fikk bekreftet min spontanabort, og den følelsen jeg sitter med er at jeg føler meg tom i magen. Kjenner meg ikke gravid, og er jo heller ikke det, men skulle så ønske det. Det er sikkert derfor jeg føler meg så tom.

Jeg synes det har vært ganske fint å ha BliGravid i denne perioden. Kan si akkurat det jeg føler, og det hjelper å sette ord på det for meg.

Nå er jeg skikkelig klar for å komme igang igjen...har ikke fått helt klarsignal fra legen enda.

 

Lytt til kroppen din, plei deg selv. Jeg spiste masse sjokolade. Det hjalp når jeg gav meg selv timeouts. Ta på deg et mykt bind, så du ikke kjenner hver bloddråpe som kommer ut. Forsøk å få fokuset bittelitt vekk fra mageområdet.

 

Tenker på deg....

 

Stor trøsteklem til deg...

[Dotten]

Huff så trist. Ønsker deg all mulig lykke til med prøvingen og at en ny liten spire klorer seg godt fast, så snart som mulig.

 

Mange trøsteklemmer og lykkeønskninger fra

[hønetuppa ønsker barn]

Tusen takk for varme ord. det er veldig godt å ha noen å snakke med om følelsene en sitter inne med når en gjennomgår en spontanabort.

 

Klem

[Gjest]

Helt klart at det er deilig å snakke med noen som har opplevd det samme. Er ikke så lett for de kjære mennene våre å forstå, bortsett fra det triste faktum at en ikke blir foreldre riktig enda som en først hadde håpet på (

 

Jeg kan fortelle at vi bor midlertidig sammen med svigers, huff, det har vært helt forferdelig slitsomt å ikke kunne være alene noe sted. Så masse tanker i hodet (som kommer ut her), og sliten og deppa i kroppen. Mannen har vært veldig hensysfull, og tatt vare på snuppa vår (1 og et halvt) når jeg hadde det som værst. De pausene trengte jeg. Nå er jeg så mye bedre ) Nesten meg selv igjen, og en forferdelig erfaring rikere!

 

Vi kommer oss opp på hesten igjen )