For en utrolig tøff tid disse første ukene er....

[*Lenn* :-))]

Tror visst jeg trenger noen oppmuntringer fra dere i dag, jeg.....

Har vært superoptimistisk og er det vel forsåvidt fortsatt, men jeg har begynt å bli så bekymret! Etter å ha vært utrolig kvalm etter måltidene i 2 uker har jeg siste dagene kjent at det er mer før måltidene jeg blir kvalm....Og hvorfor går denne kvalmen så i bølger....? Er så redd for at det skal skje noe galt......

Synes tiden har gått fort, er i uke 8 i morgen og for en uke siden så vi at hjertet banket....

 

Likevel, etter mange negative opplevelser, kommer redselen snikende for at hjertet skal slutte å slå på den lille.....

 

Skal ikke på UL før i uke 12 igjen, men vet at jeg ikke kommer til å klare å vente så lenge....kjenner meg selv så godt at jeg kommer til å ta kontakt før.....

 

Noen andre som er/ har vært redde og paranoide og ikke klart å slå seg til ro med at alt er bra....?

Håper på noen oppmuntrende svar......

 

Klem fra en bekymret og engstelig

[Mia_I]

Hei!

 

De førstre tre månedene var definitivt de verste for meg også. I tillegg til å være kvalm og trøtt, gikk jeg rundt og engstet meg konstant. Kunne liksom ikke skjønne at det virkelig skulle klaffe denne gangen. Så de få dagene jeg ikke var kvalm, ble det også feil, for da var jeg kanskje ikke gravid lenger...

 

Men - ingenting blir bedre av at vi bekymrer oss - selv om det ikke er lett å la være!!!

 

Legen min sa etter ultralyden i uke 7 at når alt så bra ut da, var det svært, svært stor sjanse for at det skulle gå bra videre. For de aller fleste som aborterer før 12. uke, vil det allerede være noe "galt" hos i uke 7 - uten at de vet det, siden det ikke er standard å dra på ultralyd da. Hun mente iallefall at vi skulle prøve å slappe av og ikke bekymre oss.

Vi prøvde - med varierende hell :-)

 

Nå er jeg i uke 29, og alt går fortsatt bra - hurra! Krysser fingrene for at det vil gå fint for deg også - sjansene er jo aller, aller størst for nettopp det.

[ano`num *17.03.10*]

*rekker opp handen*

 

Min kvalme forandret seg også fra dag til dag den første tiden!!

 

De siste ukene har den vært konstant. Men de få dagene (alias timer på dagen) jeg har vært bra har jeg blitt bekymret igjen!

Akkurat som om jeg har glemt at jeg var skikkelig dårlig for bare litt siden. Prøver å fortelle meg selv at det ikke har sammenheng med at det går galt. Men det går ikke inn, på en måte.

 

Er i uke 11 nå. Føler hele tiden at jeg har fått en blødning og må løpe for å sjekke. Egentlig bare travelt.

 

På mandag har vi kommet til uke 12.

Da skal jeg på min 6.ul!

 

Grusomt mange. Jeg klarer ikke å tro at det ikke er for godt til å være sant.

 

Nå er det virkelig vår tur Lenn!

Det sies jo at når en har sett hjerte slå er det enda mindre risiko

Et aldri så lite strå å klamre seg til!

Dette skal gå bra!

[ano`num *17.03.10*]

På profilen min har jeg forresten ul-bilde fra uke 9+0.

 

Ble helt overrasket over hvor godt det vises!

[Carina83 ~ termin 05.09.07 ~]

De første 12ukene er seige å komme igjennom. En stor glede blandet med en enorm angst/skrekk for at det skal gå galt. Jeg tror desverre at jeg vil være litt små bekymra gjennom hele svangerskapet. Første aborten jeg opplevde var en MA i uke 15, Sa uke 6 og Bo uke 9. Det som hjelper meg til å være mest positiv for tiden, er at jeg blir så godt fulgt opp. Og har sett hjerte slå både i uke 7 & i uke 11. Jeg tror vi som har ekstra baggasje med oss bør bruke all den hjelpen vi kan få. De små i magene har jo godt av vi mammaene er rolige ).

Håper du klarer å tenke positivt Lenn & blir du for engstelig så ring gyn og få en titt .

 

 

[Åleby]

Hehe... Kjenner meg utrolig godt igjen i det du skriver her. Jeg tror jeg var 100% overbevist om at alt gikk galt hver eneste uke. Erfaringsmessig så betyr mindre eller mer svangerskapstegn svært lite. Jeg var bortimot hysterisk og tok ikke fem flate øre for å ringe gyn på sykehuset her for å få ul. Jeg klarte rett og slett ikke leve med den usikkerheten det er når man er redd for at det viktigste man kan oppleve kan forsvinne. Dette er nok spesielt for oss fra ass. som har opplevd alt det triste.

 

Hadde jeg vært deg, ville jeg vært glad for kvalmen uansett om det er før eller etter mat. Det litte jeg var kvalm kom dersom det gikk for lenge mellom måltidene - altså før mat. Dersom du bare ikke klarer å slappe av, ring sykehuset og forklar situasjonen. Da får du sikkert komme til.

 

Lykke til, Lenn.

Klem

[Gjest]

Ikke lett å slappe av de første ukene, nei. Tror mange av oss kjenner oss igjen i det. Det er faktisk 95 % sjans for at alt går bra når det er liv i uke 7 :-)

[*Lenn* :-))]

Tusen takk for fine svar jenter...

Dessverre er jeg inne i en ond sirkel....sitter bare og gråter nå....er bare så sikker på at det er noe som ikke stemmer....jeg føler meg så mye bedre enn jeg har gjort i det siste.......Hvor er den ekstreme kvalmen blitt av??

 

Hvis vi mister igjen (Gud forby!!) så er det den femte i rekka, klarer ikke å legge fra meg angsten nå......Orker ikke at vi skal miste igjen....

*Hulk hulk*

 

Dårlig dag..........Skikkelig elendig....

Er bare nødt til å kontakte sykehuset i morgen.....

Herregud som jeg gruer meg.........

[Marit 75]

Har blitt fortalt at det er vanlig å bli kvalm før du blir sulten. Jeg spiser veldig ofta på dagen for jeg sliter med kvalme. Har det værst på kvelden, men det er jo bra slik at jeg kan være på jobb. Jeg er 12+1 i dag, men selv om jeg er kvalm har jeg panikk for at den lille ikke har det bra. Var på UL i uke 10 og da var alt bra så legen sa at nå går det bra, men jeg klarer ikke å stole på det... Skal ikke til jordmor før 28. mars. Synes det er så vanvittig lenge til, men tørr ikke ringe å mase om å få komme til før. Har jo allerede hatt tre ul. Har en venninne som er i uke 15 og har ennå ikke vært på ul så jeg kan vel ikke klage... Gledre meg til jeg kan være mer sikker og glede meg til å bli mamma. Akkurat nå tørr jeg ikke å håpe på noe - angsten varierer for hver dag

[MalinL *2 gullgutter*]

Hei igjen Lenn!

 

Jeg kjenner meg også godt igjen i det du skriver. Jeg klarte liksom ikke å glede meg helt de 3 første månedene både pga av den dårlige formen og at jeg ikke helt klarte å finne troen på at det skulle gå bra. Og da jeg i uke 14 (tror jeg det var) fikk en blødning var jeg såå sikker på at det gikk galt igjen. Men knøtta klorer seg fortsatt fast de

Og kvalmen kan variere mye tror jeg. Første perioden var jeg kvalm konstant også har det gått over til at jeg er kvalm hvis det går lang tid mellom måltidene. Tror magen reagerer hvis den ikke har noe mat å jobbe med. Kanskje det er sånn til deg og.

 

Det er jo ingenting som tilsier at det skal gå galt denne gangen. Heller tvert i mot ettersom du er så kvalm.

 

Håper du klarer å slå deg til ro med trua på at dette skal gå bra L. Det er jo så slitsomt å bekymre seg

 

Jeg ble forresten sykemeldt 100% i dag. Blodtrykket hadde gått opp litt og har fått endel vatn i kroppen (gått opp 4 kg på 3 uker...) så legen mente det var best.

Blir godt å slippe å tenke på jobben og slippe all frustrasjon. For det har det vært nok av disse ukene jeg har jobba.

 

Vi snakkes!

Stor klem fra

[sailor m1+2prinsesser :-))]

Kjære Lenn,

 

Du skal se at dette går bra. men ta kontakt med sykehuset hvis du føler behov for det. De første ukene er seige, men jeg kan dessverre ikke komme med noe oppmuntrende om de neste heller. man er bekymret helt til man kjenner spark hele tiden, og selv da hvis ungen sover litt tenker man åå neii intill den sparker igjen. så tenker man på milepælene, ja nå kan ungen overleve. ja nå overlever den med stor sjanse uten skader etc. dessverre dette er noe man må leve med også. som svigermor sa (hun hadde mistet noen ganger) i gamle dager var det ingen UL og ikke mulig å høre hjertelyden før tidligst uke 18. man var livredd hele tiden til man begynnte å kjenne de første sparkene.

Jeg sier ikke dette for å tynge deg ennå mer men heller for å si at det er normalt - dessverre. og iallefall for oss med bagasje som en sa.

Når det gjelder kvalmen er den generelt sett veldig variabel. men en ting som er nokså likt for mange er at den er sensitiv for blodsukker forandringer. derfor mange små måltider bedre. og søtsaker kan hjelpe med en gang men så kan kvalme kastet komme en stund etterpå når blodsukker toppen har dalt. er du heldig blir du kvitt den rundt uke 12-13 men kanskje ikke før uke 16-17. jeg for min del sliter med det ennå (uke 30) sånn er livet.

Du skal se dette går bra!!!!

klem

[Gjest]

Lenn, hva skjer? Ser masse innlegg til deg på ass bef, men det er ikke noe annet galt enn at du er bekymret? Uansett håper jeg du tar kontakt med sykehuset hvis du bekymrer deg veldig. Men også jeg kjenner meg utrolig godt igjen i det du skriver. Bekymringen for at noe skulle gå galt var nesten som angstanfall (slik jeg forestiller meg at det må være) med hjerteklapp og nesten pusteproblemer til tider. Og spør du mannen min, vil han fortelle deg alt om hvor rart han syntes det var at jeg gikk rundt og bekymret seg på grunn av mangel på symptomer! Men faktum er at symptomene kommer og går hele tiden, og det er helt normalt. Men jeg skulle ønske jeg visste mer om det den første tiden, og jeg skulle ønske jeg greide å slappe av mer. Det gjorde jeg ikke. Men nå går det mye bedre. Gled deg til tida som ligger foran deg, det går bra dette her!