Svangerskapsdepresjon ?

[Bratsj]

Jeg tror jeg må ha hjelp, livet blir bare svartere og svartere og jeg klarer ikke glede meg ordentlig over noen ting lenger.

Gråter mye og roper og kjefter og har liten tålmodighet med min største som er midt i trassalderen.

Kjenner at jeg blir litt for hardhendt når en av dem gråter og jeg løper som en strikkball fra den ene til den andre uten å få gjort det som skal gjøres (han har en tendens til å være kveldsurolig akkurat når hun skal på badet og ha kveldskos og leses for, HVER kveld, og det er umulig å få gjort begge disse tingene samtidig)

Har dårlig samvittighet fordi jeg sender henne i barnehagen om dagen, nå som jeg er hjemme burde jeg vel kunne hatt henne hjemme og aktivisert henne hvis jeg var en "skikkelig" mamma, men jeg makter ikke, og så har jeg dårlig samvittighet for veslemann fordi han får så lite oppmerksomhet de få timene han er våken - for det er om kvelden da jenta mi er hjemme, og hun krever jo alt av meg de få timene vi har sammen.

Synes de begge fortjener 100% oppmerksomhet, men det er jo umulig å gi når man bare er en.

I tillegg til trassen (som selvsagt fikk en ekstra topp når ny baby kom) har det vært mye sykdom, lillegutt ble forkjølet da han var bare 2 uker og holder endelig på å bli frisk nå, jenta mi og jeg har hatt hver vår runde med influensa og hun har hatt to runder med omgangssyke - siste ble jeg smittet av og lå og kastet opp hele lørdagen.

Så det har vært sykdom alle de ukene han har levd og stort sett netter hvor jeg er våken mer enn jeg sover.

Jeg synes alt jeg gjør er å kjefte og irettesette henne, og skuve ham bort for at han ikke skal være i veien slik at hun blir sjalu.

Det er så trist !

Klarer ikke glede meg som jeg burde over noen av barna når det er slik, og jeg gruer meg til hver natt (hun er mye våken og gråter og har mareritt, og så vekker hun ham hvis jeg lar henne gråte for lenge) og til hver morgen (stress og mas når de begge to skal skiftes og kles på og han skal ammes mens hun skal ha brødskiver, og hun ikke vil kle på seg og vi må rekke i barnehagen før et visst tidspunkt for etter det går de ut og da blir det gråt når jeg skal forlate henne i barnehagen også - hun misliker å være ute) og jeg kjenner jeg blir så stressa, kjevene er fastlåst og jeg skammer meg sånn over meg selv som ikke fikser dette bedre.

Hvordan vet jeg om jeg er på vei inn i en fødselsdepresjon, og hvor kan jeg henvende meg og hva kan gjøres ?

Jeg er vanligvis alltid glad og positiv, kjenner ikke igjen denne deppa og sinte personen som griner hele kvelden.

 

 

[vero.no]

Huff detta hørtes ikkje noe greit ut... Men er du alene me unga? !!Kanskje jeg driter meg fullstendig ut nå..:-/ Er litt i tåka for tiden..Lite søvn osv..Men har du ingen tilå hjelpe deg?

[seff]

Uff a meg Bratsj, dette hørtes trist ut! :-( Jeg vet ikke om du har en depresjon eller ei, men jeg synes det høres ut som om du er helt utslitt! Må være utrolig tøft å passe på 2 små samtidig synes jeg- samme om "alle andre" tilsynelatende klarer det. Noen ganger later jeg som om jeg skulle hatt ett barn til, og da skjønner jeg pokker ikke meg når jeg skulle fått tid til denne :-/ Jeg er sikker på at du gjør en god jobb og er en topp mamma, men du føler kanskje ikke det selv midt o all frustrasjonen.

Jeg ville søkt råd hos fastlegen mht fødselsdepresjon. Jeg har selv vært på grensen til en, pga alt ammestyret, de evige brystbetennelsene og pumpeh#¤&vete. Gråt masse hele tiden hver dag i hvertfall 1,5 mnd.Kjente ikke igjen meg selv,var bare kjempeaggressiv og frustrert. Gikk over da sambo har tatt litt fri fra jobb og vi er 2 om ting. Han ordner husarbeid, klesvask etc, og jeg tar meg av MIra og holder på med pumping. Nå er det bare kos. Kanskje er jeg udugelig, men denne avlastningen har vært min redning fra å bli helt tullete i hodet. Har du mulighet til å få slik hjelp?

Trøsteklem!!!

[Bratsj]

Takk, jenter.

Skal på helsestasjonen imorgen (3 mndr kontroll) , og skal høre med helsesøsteren min om hva jeg burde gjøre.

Leste akkurat Gro Nylanders beskrivelse av fødselsdepresjon i boka "Mamma for første gang" og det raff meg midt i mellomgulvet . det er akkurat slik jeg føler.

Vet ikke om jeg bør få medikamenter eller terapi, men det er helt klart at jeg ikke kan fortsette slik uten bli klin kokos og at det kanskje bir farlig, for både ungene og meg selv.

Er alene med ungene alle ukedager, da mannen min ukependler og bare er hjemme helgene.

Da er det begrenset hvor mye han kan gjøre og så har jeg vel ikke vært flink nok til å si ifra hvor sliten jeg er heller...

Vil jo at han skal kose seg med ungene først og fremst når han er hjemme, ikke høre på mitt deprimerte gnål...

Er jo ingenting han kan gjøre fra eller til likevel liksom.

 

Hva sa legen din da, Seff ?

 

Føler meg så teit også, som skal sitte hos noen og forklare hvordan jeg har det - vil ikke være sytete, klagete, kjerring - jeg har jo blitt velsignet med to friske unger og burde være sprekkferdig av lykke...men er bare blå.

[Snupidupi]

Hei Bratsj, kjenn mæ igjen i masse av det du skriv. Æ har da mi eldste på to og et halvt hjemme... og du skal vær gla du har di i barnehage, angra veldi på at æ ikke søkt om halvplass i det minste tel ho... men, men... Æ e heldivis ikke så slitn at æ ikke klar å gled mæ over ongan. Men syns æ kjæfta veldi mye på ho eldste tel tider. Så æ e bidd vældi selektiv i ka æ gidd å ta opp kampen med. Prøv å inkluder ho så mye som mulig i lillesøstra si, men det e ikke lett bestandi. Å ho må jo vær førsekti med lillesøstra. Så på ettermiddagen bi det ofte vældi mye kjæfting, førr da e ho trøtt og "møsta" på et vis kontrolln over sæ sjøl. Føl også at æ ikke får nok tid tel å kos og dikk med Julie... men sånn e det vel å vær nr 2. Huset flyt også bestandi førr tia også... Æ e dog så heldi at sambo normalt kommer heim klokka halv fem kvær dag... (ikke denne uka da), å sku æ vært aleina heile ukan så trur æ å æ kun ha bidd lei mæ og deprimert...

 

Ofte når det e mye pæs så har æ Julie på ammeputa, mens æ læs førr storesøstra... å det bi også en del film sjåing på eldste... men, men det får gå førr en periode...

 

Håpa du får hjelp på helsestasjonen, å at det kan finnes en mulighet sånn at du får litt avlastning og kan få nyt ongan dine tel fulle igjen...

 

Bei lit rotat det hær da..

Stooor trøste klem

[seff]

Legen min sier at av og til må man akseptere at man må ha hjelp og evt medisiner - "sånn er det bare". Han er veldig sånn at man ikke skal føle seg som en "taper" av den grunn- visse ting må man bare akseptere. Han sa det var veldig vanlig- nærmest en selvfølge- å oppføre seg som i en krisesituasjon når man fikk barn. Nå slapp jeg å ta noe medisiner, men hadde jeg ikke fått så mye hjelp av sambo, vet jeg ikke hva som hadde skjedd. Har også hatt en dialog med HS om hvordan ståa er helt fra begynnelsen. Rådene jeg har fått derfra har gått mest på at hun synes jeg burde slutte og helpumpe siden jeg blir helt utkjørt av det. Blir jo ikke relevant for deg akkurat,men det går jo på å tenke på egen helse.

Den boka til Gro Nylander er bare herlig, har fått mye "trøst" av den :-)

 

Er ikke rart du er sliten når mannen din ukependler attpåtil! Synes det ikke er rart i det hele tatt jeg! Venninna mi har en mann som er borte mye, hun har to ganske små og holdt på å bli tullerusk i starten (og hun er veldig rolig av seg). Har også ei i familien med 4 små, og hun sier at hun stakk til skogs en gang når hun fikk nr 2, for hun var så sliten og ble nesten gal. Poenget mitt her er at disse to er tilsynelatende "perfekte" og veldig avbalanserte mennesker. Tror vi stiller temmelig høye krav til oss selv vi jenter. Synes ikke du skal tenke på at mannen din bare må ha det kos selv om det selvfølgelig er det du vil. Pass på at du får et par timer til deg selv når han er hjemme :-) Legg deg og sov eller ta et bad eller noe!

[MAAAAAAAAMA, igjen.]

hei på deg. Er ingen ekspert på området.Men du høres sliten ut og trenger kanskje hjelp. Jeg vet ikke hvor gammel den eldste din er eller om du er alene, men uansett så må få hjelp.

Jeg føler meg litt igjen i det du sier. Har en gutt på 7 og en gutt på 1,5 år i tilegg til lillesnuppa.I tilegg har jeg jo en mann som er hjemme om ettermiddagen. Jeg har også foreldre som stiller opp heile tida, men likevell så er det slitsomt. heldigvis at hun minste er en rolig baby.

 

Det er jo helt naturlig at du er sliten etter så mye sykdom. Hadde han på 1,5 år hjemme ei uke og holdt på og bli sprø.Var så klar at jeg sendte han på barnehagen en dag før jeg egentlig ville ha gjort(var i fin form altså), men jeg greide ikke mer.Var så sliten selv. Kanskje det er viktig at du også innser at du ikke kan være en superkvinne når det gjelder ungene. Kanskje må du bare levere datter di i barnehagen når de er ute, til tross for at hun missliker det. Hun viljo venne seg til det etterhvert. Tror nok du er lik meg som person, som vil gjøre alt for at ungene skal være blide og fornøyde heile tida.Det er ikke mulig i lengden.Enn må faktisk tenke på seg selv også vist en skal fungere som ei god mor. når vi fikk gutt nr 2 fikk vi oss ett lite sjokk. vår første var da blitt 5 år og virkelig bortskejmt og overbeskyttet. Var alltid med han ut og leikte osv. Vi innså da at slik kunne det ikke være så måtte ta upopulære avgjørelser.

 

Herregud, dette blei ett rotete innlegg men håper du forsto hva jeg mente.

 

 

[*Lucia*]

Hei!

 

Håper det går på på hs i dag og at dere sammen kan finne ut av det! Det er ikke godt å bli utslitt på den måten!

 

Vil bare gi deg en stor trøsteklem!!

[Yana]

Tok meg den frihet og limte innlegget dit inn på ekspertsvar med psykolog, han har enda ikke svart sender deg ei privat meldig der jeg limer inn svaret etterpå.

[Yana]

Kjære Anonym

 

Kjære deg! Du er under et tøfft krysspress. Du og dattera di trenger at hun går i barnehage, selv om hun trasser og er sjalu på minsten. Hvis hun får tid med dere på ettermiddag/kveld så er det viktigere enn at du du skal bli mer sliten med henne hjemme. Prøv å hvile på dagen mens babyen sover. Det er normal å få et stort trøkk over en periode når du både har syke barn og et barn i trassalder. Men det går over. Jeg tror ikke du har fødselsdepr, men at du er normalt sårbar etter fødselen og at overgangen er ekstra slitsom. Mannen din og du trenger å drøfte hvordan dere kan samarbeide om dette. La barnet i trassalderen få egen tid med dere. Søk evt. råd på helsestasjonen eller på fam. kontor! Lykke til!

Vennlig hilsen Psykolog Knut Halfdan Svendsen

[Yana]

Jeg dytter så jeg er sikker på at du leser svaret fra psykologen

[Yana]

Har ikke sett deg her så jeg dytter slik at du leser ekspertsvaret.

[nissegutt på vei:) *født 7.12*]

dytter jeg også.

[seff]

Jeg dytter litt her og :-) Sender en tanke til deg Bratsj, og håper du har det bedre :-)

[Anonym bruker]

dytt

[Bratsj]

Tusen takk for dyttingen jenter, har ikke vært på nett på over en uke.

Har vært litt hos familie og fått avlastning (men det er 4 timers reise unna, så kan ikke gjøre det så ofte)

Fikk ikke snakket med HS om dette, da tiden var så knapp, og satt av til sjekk av lillegutt, men har bestilt meg legetime på torsdag.

Gruer meg.

Har mannen hjemme noen dager nå og da er alt selvsagt mye bedre med en gang.

Men fortsatt sliter vi med sykdom (tror eldste har fått bronitt nå, hun hoster til hun kaster opp når hun har lagt seg for kvelden, vi skal til lege idag) og lillemann har en urolig stund hvor han gråter og ikke finner roen, hver kveld - akkurat når vesla skal på badet og legges, passr utrolig dårlig !

I tillegg har vesla mye mareritt og våkner flere ganger pr dag.

Selv om jeg ikke tror noe kan gjøres for å hjelpe, så skal det bli godt å få snakket med noen.