Føler meg helt alene...

[Anonym bruker]

Er det vanlig at menn bare ikke forstår??

Jeg har verdens nydeligste samboer på mange områder.

Vi prøver nå på å lage et siste barn, noe som har endt i 3 SA rett etter hverandre.

Jeg er kjempelei meg, gråter og synes det er en skikkelig påkjenning på alle mulige måter. Han bare tror at det ordner seg snart, er alltid i kjempegodt humør, drar på byen, på skitur og livet hans ser tydeligvis helt lyst ut.

Er det noen andre som har det som meg eller kjenner seg igjen????

[Gjest]

En del menn skjuler følelsene sine på en annen måte enn kvinner.

Det er kanskje hans måte å reagere på, at ved å være glad og optimistisk tenker han kanskje at det vil virke oppmuntrende på deg.

Jeg tror også et svangerskap, i den tidlige fasen, gjør mye sterkere inntrykk på kvinnen og dermed er enda tyngre for henne når det ikke går bra.

 

Har du prøvd å snakke med han om hvordan du har det?

Anbefaler deg å snakke med legen din, jordmor eller lignenede om hvordan du har det. Det kan være godt å få ut alle følelsene til en mer "nøytral" part.

 

[Beth]

Det er nok ofte slik, trur eg. Det er ikkje berre at menn skjuler kjenslene sine, men også at når det går gale veldig tidleg, så har dei dei ikkje same forholdet til det som du har. Rett etter ein SA har du som kvinne hormon i kroppen som også påverkar kjenslelivet. Sjøl har eg vore gjennom 2 SA som eg veit om - den første i 11 veke, og da var eg full av hormon i fleire veker etterpå. Kjempelei meg, trudde aldri eg skulle bli glad igjen. SA i 6 veke var ikkje på langt nær så tøft, og eg trur det har med hormonnivået å gjera. Det er ei mager trøyst at det går over.

 

Mannen kjenner ikkje ein graviditet på kroppen, og kanskje han prøver å vera optimistisk litt for di skuld også? Håper det går betre med deg etterkvart, og at det ordnar seg for dykk.

 

Klem frå

[G.I.H]

Hei Hei...

Det kunne like godt ha vore meg som har skrive det innlegget der, kjenner meg så utrulig godt igjen. Har vore igjennom 5 SA, men alikevel så kjemper eg for å få eit siste barn før eg må dra inn årene, er no nådd ein alder av 43 år. Etter kvar SA så har eg måtte takle min sorg aleina, min mann oppfører seg slik som din mann, han går rundt meg og plystrer, mens eg strever med min fortvilelse. Mine voksne barn(frå eit tidligere ekteskap) unngår meg og, pga dei forstår ikkje at eg kan væra lei meg for noko sånt. Dei meinar forsåvidt at eg ikkje skal få fleire barn, men like fullt så ønsker eg og min nåværende mann eit barn til. Min mann har absolutt ingen sorgreaksjon når lykken over å være gravid igjen, plutselig har endt i SA. Han synest at min sorgreaksjon er plagsom, og det ender alltid opp i ein voldsom krangel. Han er sikkert frustrert over at eg sørger, og eg er til dei grader frustrert over at han ser så lyst på det. Hans kommentar er at me får berre prøva igjen, og at me lykkast nok til slutt. Akkurat der og då så synest ikkje eg at det er den beste trøsten eg kan få, det er ikkje før eit par dager eller oppimot ei veka etter SA at eg er på det nivået. Me er nok slik som Bjørn Eidsvåg syng, to små planeter...

[Anonym bruker]

Hei dere som har svart meg!

 

Det var veldig gode svar å få og bare at det er noen andre som forstår litt bedre enn samboeren min, har vært til stor hjelp for meg i dag.

Han er ute nå, men vi bør nok sette oss sammen, snakke og jeg må forklare bedre hvor ille det er å ha 3 SA etter hverandre...

Tusen takk til alle dere sammen :-)

[trollet66]

Menn er litt annerledes enn hva vi er, de har en tendens til å lukke triste opplevelser inni seg, og ikke snakke om det. Har opplevet det samme med min samboer. Etter 3 sa begynte jeg å bli ganske fortvilet, og han virket tilsynelatende ¨uberørt¨, ville i alle fall ikke snekke om det..... Men har merket nå da jeg ble gravid at han først ikke ville tro på det, var nok like reddd som meg for at det skulle gå galt. Nå er han nesten overpåpasselig med at jeg ikke skal gjøre ting som skal kunne skade fosteret!! Ganske søtt da.