Kort oppdatering fra meg med sambo som tyr til vold...

[Anonym bruker]

Kort oppdatering fra HI.

 

Vi fikk snakka ganske mye i dag, helt sliten jeg. Han syns ikke det er moro når han må ta tak i meg og riste meg, men han blir så lei seg og frustrert over å hele tiden å komme hjem til ei sur kjerring og til å måtte veie ordene sine i tilfelle jeg blir sur og sint. Han er fra et hjem hvor dette var dagligdags og nå er det blitt slik her og. Jeg sliter jo med dårlig selvbilde og tror og bekylder han annenhver dag for å være utro og ha seg med noen andre, at han ikke er glad i meg osv.

 

Jeg har ikke tatt den endelig beslutning på hva jeg skal gjøre, men syns det hun over her skrev, det med å liste seg ut på sett og vis og ha alt klart før jeg sier at jeg drar er ikke en dum idé. Jeg føler meg ganske tom i alle fall. Vil bare også si at de periodene jeg ikke lager noe oppstyr her (som f.eks. at han skal tømme kassa til katten, rydde etter seg, maser om noe annet som jeg vil han skal gjøre på sekundet osv.) så har vi det bra, og han svarer ordentlig og er tålmodig. Jeg syns jeg må nevne dette også, for i motsatt fall ville jeg sikkert ha klapset til han og, jeg har holdt på med dette hver uke (?) i hvertfall halvannet år... jeg er lei meg for det, for at jeg er sånn, for at vi har det slik, men jeg klarer liksom ikke å skjerpe meg heller. det kan være en kommentar fra han så er jeg dypt der nede... Jeg tar alt veldig alvorlig... hvis han skriver melding til ei venninne f.eks. så er dagen, gjerne uka, ødelagt for min del...

 

jeg håper dere kan se litt på meg utenfra også... som en venninne av meg sa: ,,det er ikke ok å slå, men det er ikke ok å mase hele tiden heller"... men jeg klarer liksom ikke å slutte og jeg klarer ikke å stole på han eller noen andre... var sånn med noen ekser og, men ikke PÅ LANGT NÆR så ille.

 

Sambo vil at vi skal finne ut hva vi skal gjøre før den lille kommer, for h*n skal ikke oppleve krangling og høyrøste mennesker, slik hun allerede gjør nå inni magen, som HAN sa.

 

Takk igjen for svar.

 

HI.

[kfitjar]

Jeg mener å huske fra ei venninne at deg går ann å få gratis rådgiving fra en terapaut, igjennom familiekontoret eller noe sånt hos kommunen. Det syntes jeg absolutt dere burde prøve.

 

Lykke til og føler med deg!

[Anonym bruker]

Har nettopp lest det forrige innlegget ditt.

Jeg kan også være skikkelig provoserende og si mye tull, og min samboer blir skikkelig sint på meg, men har ALDRI slått eller ristet meg, heller ikke stått å skreket opp i trynet mitt! Så spør du meg, så burde du pakke sakene dine eller hans å komme deg ut av forholdet!

Sånt som det der er tull, selv om han vil fikse på det nå...

Uansett hvor kranglete og urimelig den ene parten er, så skal ikke den andre slå eller riste, og IALLEFALL ikke en gravid!

 

Nei, dere må gjerne holde sammen, men da må du heller ikke klage neste gang han slå deg eller rister ungen din fordi den gråter for høyt....

[Gjest]

Hadde jeg vært deg hadde jeg tatt kontakt med familievernkontoret i kommunen. Du kan også ringe krisesenteret og rådføre deg med de, eller du kan bestille time hos fastlegen, som er pliktig til å veilede deg videre til riktig instans.

 

Det er ikke lett å være i et forhold med fysisk utaggering. Heller ikke er det lett å endre negative atferdsmøstere hos seg selv uten profesjonell hjelp. Ønsker dere begge lykke til.

[Anonym bruker]

Min mann er vokst opp med foreldre hvor mor kjeftet, maste og skjelte ut faren hele tiden + at hun alltid beskyldte han for å være utro etc, dette gjerne foran barna (det tror man at man skal klare å unngå... men er nok ikke så lett). Faren ble lei og kunne finne på å slå mora... (jada: Hyggelig familie). Det min mann sier i ettertid er at han vil aldri godta at noen slår noen andre, men at han desverre kan forstå at faren at faren mistet temperemantet (han respekterer det ikke av den grunn). For som han sier, at det å gå og høre på den gnålingen "hele" tiden kan drive noen og enhver til vannvidd... De gikk selvfølgelig fra hverandre etterhvert, faren har funnet seg ei ny (som han har vært sammen med i 16 år nå), og han har aldri lagt en hånd på henne... Men så er hun verdens roligste mormor-type da...

 

Så poenget mitt er: Selvfølgelig skal man ikke godta fysisk vold, overhodet ikke, men etter min mening ser det ut som om den psykiske volden kommer fra begge sider i dette forholdet... Så jeg sier som et tidligere innlegg: ta kontakt med noen i kommunen og se om dere kan få hjelp til å kommunisere bedre, om ikke så kanskje dere begge vil ha det best uten hverandre.... Noen mennesker passer desverre ikke sammen, uten at det er noe galt med noen av de... Lykke til!

 

Jeg signerer denne med anonym av hensyn til mannen min :-)

[Anonym bruker]

Enig med damen over her.

Fysisk vold er absolutt uakseptabelt!!

Men det du driver med er også uakseptabelt. Har selv vært i et voldelig forhold i 2 år..

Det som kvalifiserte til en brukket finger, bristet arm el blått øye da var om man knuste plommen på det stekte egget.

Jeg er nå samboer med en mann som ALDRI kunne funnet på å denge meg. Men om jeg konstant hadde provosert han og ment han var utro kan det nok hende at de fleste er innom tanken.

Mener ikke å klandre deg, men du har nok også endel skyld her. Noe det ser ut som om du skjønner selv også.

Gå i terapi både sammen og hver for dere, så skal du se det løser seg.

LYKKE TIL

[Anonym bruker]

Når jeg nå har lest begge innleggene dine får jeg ikke inntrykk av at dette er noe som skjer veldig ofte. At han tyr til vold mener jeg... Virker som om det bikker over for ham innimellom. Og det kan jo skje med oss alle. Det som er synd er at han mister kontrollen og tyr til vold. Det virker som han er klar over problemet han også. Han er sikkert ikke interessert i å ha det slik han heller, og hvis dere forsøker begge to, så er det kanskje ikke for sent til å få et godt liv sammen. Hvis han greier å lære seg litt beherskelse, og du greier å slappe litt mer av, så kan dette ordne seg.

 

Jeg snakker litt av erfaring. Min mann har ikke vært voldelig, men vi har hatt eftige krangler og gått gjennom perioder hvor samlivet ikke har vært bra i det hele tatt!

 

Har dere alltid hatt det slik, eller har det blitt verre siden du ble gravid? Husk på at du har mange hormoner i kroppen som driver og tuller med deg. Jeg stoler på mannen min og vet at han ikke kunne vært utro. Likevel kommer det ekle tanker når han er ute på byen med kompiser. Forestiller meg at han blir med andre hjem og slikt. Jeg er kjempesjalu for tiden. Men jeg vet også at det har med graviditeten og gjøre, for jeg er ikke så ille til vanlig. Har snakket med mannen min om dette, og han viser mye forståelse når han skjønner hvorfor jeg oppfører meg så idiotisk av og til...

 

Så vil jeg bare si at det går an å lære seg å stole på folk. Jeg hadde store problemer de første årene sammen med min mann. Men lærte meg gradvis å stole på ham, ved å bygge opp min egen selvtillit.

 

Ønsker dere masse lykke til!

[Anonym bruker]

Synes det er helt utrolig at noen av dere unnskylder hans oppførsel.

 

Dette er totalt uakseptabelt, og nå har du ikke bare deg selv å tenke på, men en liten baby snart også. Hvordan skal "tålmodigheten" hans fungere med et lite barn som maser og krever din/deres oppmerksomhet?

 

Kom deg bort nå, og søk hjelp rådgivning!

[frida76]

Kvinner som blir mishandlet, bruker alltid mye tid på å forstå og forklare hvorfor de blir slått. De overtar etterhvert mannens bilde av dem (som en som maser, plager, spionerer, er urimelige og som sånn sett fortjener å bli slått). Det er blant annet derfor det er så mange kvinner som blir altfor lenge i slike forhold. De unnskylder sin mann, og de tenker ofte at; jeg får uansett ingen bedre, jeg fortjener ikke å bli behandlet bedre, det er mest synd på ham som må leve med meg, og jeg klarer meg ikke alene).

 

Hvis han slår / mishandler deg når du er gravid, er det liten eller ingen grunn til at han kommer til å slutte med dette etter barnet er kommet. Og dette kan føre til at også barnet overtar dette bildet av deg ("at du får den behandlingen du fortjener") slik jeg ser at en av mennene til en av skribentene over her gjorde i forhold til sin mor.

 

Uansett ønsker jeg meg for deg at du:

-aldri tenker du fortjener å bli slått. Det gjør ingen. Hvis din amnn (eller noen menn) trenger en bestemortype for ikke å slå er det deres og bare deres problem. Det å tro at man må være slikk eller sånn for å unngå mishandling er en farlig tanke.

 

-kanskje trenger du også å jobbe med egen adferd. I så fall gjøres det best når du kan fokusere på nettopp denne og slipper å gå å være redd for mishandling utroskap eller lignende. Det gjør du aller best med en terapeut (velg med omhu, og kjenn at det er en terapeut som jobber på en måte som er god for deg).

 

- jeg er enig i at du bør søke et familivernkontor. Kanskje sammen, men kanskje helst alene først?

 

-jeg vet dette kan virke provoserende og ikke motiverende, men jeg sier det allikevel, og håper at det er ok; det å vokse opp med foreldre som blir mishandlet/ mishandler er veldig skadelig for barn. Det påvirker dem med enn man trodde. Dersom du kan klare å fokusere på barnet, kan dette gjøre deg sterkere i forhold til de valgene du stilles ovenfor framover.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Frida76 har rett i dette.

Lykke til.

[Anonym bruker]

Jeg ser at innlegget mitt kanskje kan misforstås som om jeg forsøker å unnskylde hans oppførsel. Det gjør jeg ikke. Men synes det blir mye hyl og rop om mishandling hvis det ikke egentlig er snakk om det... For meg er det et skille mellom det å være mishandler, og det å gå av hektene i blant. En mishandler vil kanskje ha vansker med å komme seg ut av den vanen det er å slå. Mens en som slår når han blir mektig provosert har mer et problem med å kontrollere sinnet sitt. Det er nok enklere å få til noe med en slik mann enn en som er kronisk mishandler...

 

Jeg mener ikke at det betyr at han har en god grunn til å slå eller noe sånt. Bare at det kan finnes håp for ham...

[Maria52]

Hei

Fint at dere fikk pratet litt sammen igår. Jeg har tenkt på deg utrolig mye siden jeg leste og svarte på innlegget ditt i går.

Jeg håper du forstår at det finnes ulike typer for mishandling.

Ikke alle menn slår hver dag eller oppfører seg som en skrekk hver dag slik de ofte gjør på film.

Du skrev selv at du slet på dårlig selvbilde. Og det er ikke så vanskelig å forstå når du opplever det du gjør hjemme i ditt eget hjem.

Mye kan være gjort ved at dere begge kan få hjelp med problemene deres. Det virker å være mange faktorer som spiller inn for at der eikke har det bra sammen.

Og vær så snill... samboeren din må forstå og han må få høre fra deg at å slå eller begå andre fysiske angrep på deg ALDRI HAR VÆRT AKSEPTERT OG KOMMER HELLER ALDRI TIL Å BLI AKSEPTERT.

Tror neppe han hadde likt å blitt slått eller ristet heller. For om han ønsker det tror jeg nok det er mange pappaer som gjerne står i kø for å riste i han oxo......

Ikke lag unnskyldinger for han. Tro meg, de vil aldri holde..

Tenker på deg..

[babyandme]

Hmm.. kanskje dere trenger en liten pause fra hverandre, kan være dere får tid til å tenke litt rasjonelt på dette. Og tror han har godt av å savne deg! Man vet ikke hva man har før man mister det, og han bør virkelig sjerpe seg hvis dette forholdet fortsatt skal ha håp. Godt dere fikk prata sammen om det, er et steg videre hvertfall!. Men tror du kunne hatt godt av å koble av litt og gjøre noe DU liker å gjøre, det hjelper på selvtilliten også) Så mitt råd er altså å ta en pause fra hverandre noen dager, og ta det fra der. Nå har dere tatt opp dette, ikke mer dere kan gjøre egentlig. Og siden det faktisk var DU som måtte ta det opp, er resten opp til han nå. Ser han ikke at han er det største problemet her, da er det bye bye altså. Ikke mer med det. Dumt ungen ikke skal få samvær med faren sin ved et brudd, synes sånt alltid er leit og vanskelig. Men det sier seg selv at det ER NØDVENDIG hvis han er voldelig av seg. Hadde aldri gitt han mer enn EN sjanse til å vise at han ville forandre seg! For dette er alvorlig, særlig hvis det har skjedd flere ganger også. Du skal stå på ditt både for din og babyens del, og ikke godta hva som helst. Du har rett på å bli behandla ordentlig! Lykke til videre!!

[Anonym bruker]

Kommer med litt mer jeg! Hovedinnlegger her...

 

Jeg anser meg selv først og fremst som ei ressurssterk og oppegående jente, har høyere utdannelse og ser klart på ting. Jeg hjelper venninner med å løse problemer og vet hva som kjennetegner en voldsmann, psykopat, stakkar osv.

 

Når det er sagt vil jeg takke for mange svar.

 

Jeg snakket med jordmor i dag, hun sa at han har såklart INGEN rett til å legge hånd på et annet menneske, men at dette ikke var noen VOLDELIGHET han foretar seg fordi han blir sjalu e.l.

 

Her er vårt forhold i korte trekk siden vi ble sammen i 2005:

 

*jeg er sur på han fordi han har venner her som kommer på besøk

*han morer seg med ting uten å alltid tenke på fprnuftighet, f.eks. drikker seg full, ler, koser seg - jeg blir sur

*jeg blir sur for at han snakker om andre som får babyer

*jeg blir sur for at han kaster fra seg ting i leiligheta, ikke rydder det og det

*for at han ikke er "perfekt" i mine øyne

*at han spiller tv-spill eller holder på med noe annet gutte-relatert

 

HVER uke tør jeg påstå har vi hatt en krangel. Han har diskutert med meg, han har kjeftet, vært ydmyk, lei seg, sint. Så har han tatt tak i meg og rista meg fordi jeg ikke gir meg når jeg er så sur. Jeg blåser opp en sak om f.eks. hva vi skal ha til middag til en stor viktig sak.

Dette gir han selvsagt ingen rett til å ta tak i meg, det understreker jeg nok en gang, men OM noen hadde vært sånn mot meg i flere måneder så tror jeg nesten jeg hadde rista litt sjøl. En kan jo tenke seg, men tror de færreste har det sånn som dette da.

 

Grunnen til at jeg blir sur på han er fordi han har opplevd mer spenning enn meg, han har hatt ute-tid, han har drevet med litt av hvert, sikkert ikke bare moro, men allikevel, viktige erfaringer. Jeg for min del tør ikke drikke meg full engang!!!

 

Jeg er sur fordi han har evnen til å more seg, det har dessverre ikke jeg.

 

Han sa selv at han ikke bør røre meg, men at han ikke vet hva han skal si/gjøre for å få meg til å innse at det er nok. At nok er nok og at alle har ei grense.

 

Han har tatt i meg 2 ganger og jeg har krangla med han ca 50-60 ganger.

 

Som JM sa så er det snakk om et kommunikasjonsproblem her og at vi trenger hjelp til å snakke sammen. Jeg vet at jeg har mine problemer oppi toppen, lider nok av et snill-pike-syndrom, hvis dere skjønner. Alt må og skal være perfekt, alt fra klær til hår til hus til utdannelse. Når jeg ikke klarer dette blir det et helvete og jeg får et selvbilde på BUNN: syns jeg selv er stygg og fæl.

 

Igjen, takk for mange svar, men jeg føler meg som hun over skriver om svigermora si: mistenksom, sjalu og beskylder... det kommer an på hvordan jeg vinkler historien hvem folk tar parti med. Det er ikke slik at samboeren min kommer hjem full fra byen eller at jeg kommer for seint hjem og han slår. Nei, han har RISTA meg, dvs. tatt tak i armene mine og rista dem da og vært sint fordi han ikke orker at vi skal ha et dårlig forhold -aller minst nå som vi venter baby- og at vi skal ha et forhold der vi har det bra uten disse småkranglene.

 

Håper dere ble litt mer kloke på dette nå... og atter en gang: han sa også at han ikke BURDE røre meg, og at han ikke kommer til å gjøre det mer fordi jeg blir sånn nervøs/redd... Men at jeg må prøve å kontrollere meg litt jeg og.

 

Jaja... ble litt langt dette... men sånn er det hvertfall nå.

 

PS når vi har det fint, så har vi det veldig bra, så utenom dette har vi et GODT forhold...utrolig men sant...

 

Klem fra xxxx

[Maria52]

Ikke lett dette xxx...

Husk nå i alle fall at vi er mange her ine som støtter deg. Vi kjenner deg ikke, men er allikevel her om du trenger noen å prate med. Jeg syntes fortsatt du lager unskyldninger for deg selv. Jeg kjenne meg selv igjen for noe jeg opplevde en gang.

Ta i alle fall problemene på alvor. Grip dagen er det noe som heter..

Det er ikke gjort på en dag, men ta skrittet i riktig retning og ha fokus på deg og familien din. En ond sirkel er kanskje vanskelig å bryte, MEN ingen ting er umulig. Det umulige tar bare litt lenger tid.

Ønsker deg lykke til videre. Ikke glem hvor unik du er og hvor fantastisk du er som bringer frem et fantastisk barn i magen.

 

Klem

[Anonym bruker]

Kjære deg HI....

Har lest innlegget ditt mange mange ganger siden du la det inn,og jeg må innrømme at jeg får vondt langt inn i hjerterota når jeg leser dette. Jeg kjenner det så godt igjen,og skulle bare ønske jeg kunne dratt deg ut fra det forholdet og aldri latt deg dra tilbake.

Jeg er selv et voldsoffer. Bodde sammen med en fyr,som var såå snill til å begynne med,men sidene hans kom frem etterhvert. Det er bare det,at da var det for sent, jeg satt alt for dypt i det. Det gikk ikke lenge etter de første truslene og slagene,før jeg begynte å få vite fra hans bekjente at jeg ikke var den eneste som hadde fått gjennomgå av han. Heldigvis fikk jeg stort sett skånet ungene mine for dette,da jeg stort sett merket på han og på magefølelsen at noe ville skje.Men et par ganger har de sett ting de aldri skulle sett. Jeg prøvde utallige ganger å gå,og var i kontakt med politiet hver gang jeg skulle prøve. Men siden de ikke da kunne garantere meg besøksforbud og voldsalarm,samt at vi fikk opp nettverket rundt oss så turte jeg ikke å gå,rett og slett. Det ble for farlig,og det er ofte slik at det er farligere å gå,enn å bli desverre. Men en dag,stod han å skulle stikke en saks i bringa på meg,og der dukket datteren min opp,og så alt. Jeg kom meg unna,fikk kjørt vekk ungene og dro hjem. Var livredd hele tiden,men han hadde roet seg da. Den natten turte jeg ikke sove,satt bare å tenkte på hvordan jeg skulle komme levende ut av dette. Jeg bestemte meg i løpet av natten,at nok fikk være nok. Jeg sa det til han når han stod opp,og dermed fikk jeg meg en real runde juling,deriblandt et slag som ga meg varige hjerneskader. Disse hjerneskadene går på hukommelse,styrke i den ene siden er borte,pluss i ben og arm på andre side,finmotorikk er ødelagt og det er også skader i talesenteret. Dette vil aldri bli bedre..Jeg fikk han vekk etter den runden,og gikk rett til politiet. De fikk opp besøksforbud og ga meg alarm med en gang da. (han fikk nyss om at jeg hadde fått alarm,men likevel kom han tilbake to ganger den helgen for rett og slett drepe meg. Det er bare flaks at jeg sitter her i dag. Etter dette tok det nesten to år med venting på rettsak,og det var et helvete å stå der å gjennoppleve alt som hadde vært,og alt jeg hadde fortrengt kom tilbake. Men i ettertid er jeg stolt av meg selv for at jeg klarte hele prosessen,det føles som den største seieren.

Livet har gått videre,men det er preget av mye og stor utrygghet både for ungene mine og meg,tror aldri jeg vik få tryggheten tilbake,så lenge han lever. For jeg vet hva han er i stand til. Det sitter en ung mann på et pleiehjem som også har fått kjenne hva han er i stand til,han ble grønnsak. Jeg har truffet verdens snilleste og mest omtenksomme type nå,og han gjør så mye bra for ungene også så slik sett har vi det veldig bra. Men han som gjorde alt dette mot oss,møtte ikke til soning og er der ute et sted,jeg venter nesten bare på at han kommer løpende gjennom et vindu her. Ekkelt å leve sånn.... Men den gangen var jeg så kuet,trodde ikke jeg hadde fortjent bedre,at jeg ikke var verdt noenting,osv osv. og til slutt unnskyldte jeg han for alt og alle og mente alt var min egen feil.... det tok lang tid å se at jeg fortjnte bedre..

Jeg håper du tenker deg godt om,både en tre og femti ganger. Slik er det ingen som har fortjent å leve. Det lille barnet du bærer er helt uskyldig oppi dette,tenk om han noen gang blir så sint på den lille at han lar det gå utover den? Jeg skriver ikke dette for å være slem eller noe,vil bare ikke at det skal skje deg eller den lille noe. Får så vondt av deg.. Lykke til iallefall. Ta valget,som føles rett for deg og ovenfor den lille du bærer. Det er dere to du må tenke på nå... Håper alt blir bra for deg:) KLEM:)

[Anonym bruker]

Kjære HI. Ser at du har god selvinnsikt, og du vet vel egentlig hva som skal til for at ting skal bli bedre.

 

Samboeren din trenger å lære seg å beherske sinnet sitt, og du trenger å få bedre selvtillit.

 

Nå er det jo ikke bare sånn at man kan gå ut å kjøpe seg det, men man kan gjøre noe med dette selv. Det er faktisk ikke andre som gir en dårlig selvbilde eller selvtillit, det er et bilde man lager av seg selv...

 

Jeg har selv slitt med dette, noe som gikk veldig utover min samboer. Jeg kunne ikke få meg til å stole på ham. Kranglet ofte gjorde vi også. Han var ikke voldelig da.

 

Synes ikke jeg hadde det bra, og syntes han behandlet meg dårlig. Men som dere hadde vi det bra i perioder, og da veldig bra. Når jeg ser tilbake skjønner jeg jo at han måtte vært veldig glad i meg for å holde ut med meg så lenge.

 

Jeg begynte å utfordre meg selv... Gjøre ting jeg vanligvis ikke turte. Og når jeg mestret disse tingene, økte selvtilliten min gradvis. Jeg begynte å føle meg tryggere på meg selv, og så at samboeren min ble stolt av meg for de tingene jeg nå mestret. Jeg begynte også å stole mer på ham, fordi jeg var tryggere på meg selv. Kranglingen avtok også etterhvert. Jeg lærte meg å se forbi de "feilene" han hadde. (som at han ikke ryddet etter seg og lignende, som ofte kunne være et krangletema). Jeg fokuserte på de gode egenskapene hans, og hvorfor jeg egentlig var glad i ham. Vi krangler da litt ennå, men ikke på langt nær så heftige krangler som før, kranglene er kortere, og betyr lite i den store sammenhengen. Nå har vi det så fint som aldri før!

 

Jeg vil bare du skal se at det finnes håp for selv håpløse par... Særlig hvis man er villig til å jobbe med det. At samboeren din har klikket et par ganger vil jeg ikke ta som noen diger krise. For selv om det ikke er noen unnskyldning for å gjøre noe slikt, betyr det ikke at det er for sent eller at det er noe som kommer til å gjenta seg. Man kan gjøre en feil, men hvis du føler deg truet av ham, og er redd for at det skal skje igjen, er det en annen sak.

 

Kanskje dere kan ta en pause fra hverandre. Bo litt hver for dere, og kjenne litt på hvordan det er å være fra hverandre. Og hvis dere ønsker tilbake til hverandre blir det kanskje lettere å jobbe sammen for å få det bra. Ligger kjærligheten i bunnen, så finnes det håp tror nå jeg :-)

 

 

[Anonym bruker]

Hei,

 

syns noen av dere drar frem ekstreme tilfeller her om voldsmenn som reagerer på absolutt alt og klikker for det, folk som rett og slett ikke har noe på moder jord å gjøre. Men, man kan aldri kjenne 100% den man er sammen med, man vet aldri noe om fortida som gjør at en dag kan det klikke for vedkommende, snill eller ikke.

 

Samboeren min har ikke slått, han sier bare at han får lyst til å banke meg (det er reaksjonen hans, klart han må jobbe med det) og han har tatt tak i meg og ristet ja, slik jeg sa. Ser nå at dette skaper bølger som gjør meg usikker, men av alle de 100 kranglene vi har hatt så har jeg starta 99% av dem pga at jeg er sjalu, sur og misunnelig, lav slevtillig osv. Jeg har mast på han x antall ganger om at han er utro, driver med dop, juger for meg, ikke rydder osv. osv. Og han har tatt tak i meg 2 ganger... jeg skal ikke prøve å fraskrive han ansvaret for det han har gjort, men jeg skjønner at et forhold i mistillig kan gjøre mye med folk. Regner med at om hna hadde vært voldsmann eller psykopat så hadde jeg sett det tydeligere enn som så. Han er f.eks. aldri sur og er han det, sier han grunnen. Han kommer ikke hjem full for å banke meg. HAn lar meg gjøre hva som helst og stoler på meg og lager ikke et spetakkel når jeg kommer hjem, han knuser ikke ting, kaster stoler osv. Han har dytta meg ned i sofaen et par ganger, tatt tak i håret mitt for at jeg skal se på han når han snakker, for å prøve å komme inn til meg og han ristet meg nå altså denne gangen + klaps på hodet, men ikke brukt noe vold og lagt meg i bakken, slått med knyttneve osv.

 

Selvsagt skal ingen leve i sånne voldelige forhold som beskrevet over her, men jeg syns det er viktig å bittelitt kritisk sans også, ikke bare -slår han så flytt-... det finnes de som slår barna sine liksom , og jeg vet ikke om han er en av dem, men det virker ikke slik...

 

Jeg har ikke bestemt meg for hva jeg skal gjøre enda, men takker for alle svar i alle fall...

 

HI

[Anonym bruker]

Hvis han er villig til å gå i terapi og du også så er det jo verdt å prøve det synes jeg lykke til ihvertfall.