Uforstående samboer - hva skal jeg gjøre?

[Anonym bruker]

Jeg har etter fødselen hatt problemer med å komme i gang igjen. Jeg føler at jeg ikke har tid til å ta vare på meg selv, og er trøtt og sliten. Babyen har hatt kolikk (som heldigvis er ferdig), og maser svært ofte etter mat, hun er 3 mnd og spiser gjerne hver time - halvannen fremdeles. I tillegg er hun krevende fordi hun er - har jeg fått høre - et intelligent barn, og kjeder seg lett. Derfor forlanger hun nye utfordringer og stimulering hele tiden.

 

Da hun var 2 mnd tok jeg tre konteeksamener fordi jeg akkurat gikk glipp av eksamenene pga fødsel. Det tok også på, og jeg lurer i ettertid på om det var noen god idé. Jeg studerte helt til fødselen, og tok riktignok noen uker fri i ettertid, men jeg tror jeg burde tatt mer.

 

Nå som hun er 3 mnd er jeg fremdeles til tider så sliten at jeg innimellom bare blir sittende og grine. Så sliten har jeg aldri vært i mitt liv. Og selv om jeg nå prøver å slappe av og på tross av mine originale planer har sluttet å studere, så får jeg ikke tatt vare på meg selv for å komme til hektene etter fødselen.

 

Problemet mitt er at jeg føler at min samboer viser svært lite forståelse for min fysiske og emosjonelle tilstand. Hittil har han ikke tatt over babypasset mer enn et par timer en dag mens jeg leste til eksamen. Jeg har flere ganger prøvd å forklare til ham hvordan jeg føler at jeg har det nå, men da blir han fornærmet! Jeg er klar over at han i en periode også var sliten (da hun hadde kolikk og ingen av oss sov veldig mye), så da nevnte jeg det ikke, men jeg har i ettertid et svært stort behov for å få litt tid for meg selv så jeg kan få spist skikkelig, og kanskje til og med få gått en tur! Jeg har aldri likt å trene, men etter graviditeten da jeg var plaget med bekkenløsning har jeg gledet med så veldig til å kunne få kommet meg ut av huset og få beveget meg litt. Etter fødselen har han ikke hatt lyst til å ta permisjon, og de få dagene han hadde fri sov han til langt på dag, for så å reise av gårde alene for å gjøre andre ting. Dagene ble med andre ord nøyaktig det samme for meg som når han er borte på jobb.

 

Han er egentlig en veldig snill mann som tydelig er glad i meg, men det virker ikke som han tar meg alvorlig når det gjelder dette temaet, og han viser ikke stor lyst til å hjelpe. Jeg har prøvd flere ganger å få ham til å forstå hvor sliten jeg er, og jeg har tryglet ham om å ta fri en uke for å gi meg litt tid til å komme meg på bena, eller i det minste ta over stellet en helg, men han nekter. Hva skal jeg gjøre? Jeg orker snart ikke dette mer. Folk sier hele tiden til meg at jeg skal kose meg i denne perioden, men det klarer jeg overhodet ikke, og jeg kan ikke se at det blir noe særlig mer trivelig i perioden fremover.

[Tinky Winky]

Jeg kunne bare ikke la være å svare deg på dette.

ITillegg til at du er sliten høres det på meg som om du har en fødselsdepresjon. Jeg kjenner meg igjen, så ikke lyst på noe og var konstant sliten!! Dette burde du snakke litt om med helsesøs eller legen din. Synes du skal lufte hele situasjonen til helsesøs. Det er utrolig hvor godt det kan være å få snakket om det med noen som har erfaring.

Ang snuppa som krever mye oppmerksomhet og mat. Opperksomhetsbehovet har jeg ikke noen gode råd til, trenger noen selv. Maten kan jeg kanskje bidra noe med. Når hun er sulten konstant så kanskje du skulle prøvd å gi henne ett flaske måltid sånn innimellom? Men husk at hvis du gir henne flaske for ofte så tar hun kanskje den før puppen. Men sånn nå og da skader ikke , så får du avlastet deg litt og pappen har en gylden mulighet til å bidra. Når man ammer blir man også ekstra trett og kroppen trenger mer mat. Si at du spiser så skal det mye til før du reiser deg igjen før du er ferdig. Skal du ta vare på melka som er maten til prinsessa trenger du mat selv. Basta bom. La han ta henne. Lukk ørene og øynene, det er snakk om toppen 15 minutter du er utilgjenngelig. Når hun sover og du ikke har lyst å ta henne med i vogna, si til han at nå går jeg er tur. Er tilbake om 30 minutter. Snakkes kjære, glad i deg. :-) Hos meg har dette begynt å funke nå. Etter 2 unger ;-) Men tidligere fikk jeg dårlig samvittighet når jeg stakk liksom. Nå kjenner jeg ikke det en plass. Det er hans barn også. Ferdig med det. Kan han gå kan jeg gå. Høres brutalt ut, men man må tenke litt på seg selv å bare være strek å stå på kravene.

Vi måtte også etterhvert inngå en avtale om at i helgene står vi opp annenhver dag. Og legger annen hver kveld. Jeg liker ikke ha sånne strenge regler, men pga at han skulle gjøre noe måtte jeg bare tvinge fram ett sånt opplegg. Hvis ikke har det endt med at jeg har gjort alt.

Husk å sove myyyye! Du trenger søvn. En periode når guttene var små ( nå er de 2,5 og 6 mnd) så la jeg meg med engang de sovnet, ellers hadde jeg ikke fungert.

Kanskje snuppa også er klar for grøt? Du kan prøve å gi henne 1-2 ts i en periode på 2 uker ca før du øker på til større posjoner. Helsesøs vil garantert si det er fortidlig, men mine to var lik som jenta di. Jeg klarte tilslutt ikke mer. Puppen hang jo ute døgnet rundt! Så vi begynte tidlig med grøt. Det hjalp etter hvert, men vær tolmodig.

Håper det ordner seg for deg, sånn at du også kan kose deg.

 

Varm klæm

 

[Maibabyventes]

Jeg har ett tips som kanskje kan hjelpe på oppmerksomheten..har du prøvd bæresjal? Ved å bruke dette får babyen nærhet og oppmerksomhet, og du har to hender frie til å gjøre noe. I tillegg er dette en måte å bære på som ikke feilbelaster hverken baby eller deg. Ta en kikk inne på tettinntil.com, å se om det kanskje kan være noe..

 

Når det gjelder mannen så kanskje han er litt redd for å ha ansvar alene?

[Anonym bruker]

Kjenner meg helt igjen! Nå er min gutt 1,5 år og jeg har kommet meg igjen etter fødselen, men det tok sin tid. Når det gjelder kjæresten din var min på samme måte helt til han selv hadde pappapermisjon. Da skjønte han først hvor mye jobb det er med småbarn. De har holdningen "jamen du er jo bare hjemme med barn!", men det som er sannheten er at å være hjemme med fødselspermisjon er mye hardere enn å gå på jobb. Det syntes i allefall jeg, og flere jeg kjenner. Jeg kjenner veldig mange menn som er akkurat som mannen din. Det jeg vet er det eneste som nytter er at han får smake egen medisin. Dra vekk en helg og la han være hjemme med barnet selv. Ha en fast kveld i uka som du drar på kino, cafe etc. og da må han være hjemme med barnet. Det er kun en ting som hjelper for deg og det er avlastning, avlastning, avlastning!!!

Du kommer til å komme deg fint igjen