Og råde noen i abort krisen; mine tanker.

[mac baby]

Og råde noen til det ene og det andre her i livet; er en vanskelig oppgave man skal utøve med forsiktighet. Noen ganger passer det seg, andre ganger ikke. Noen ganger er det rette valget åpentlyst, andre ganger heller ganske vanskelig. Det er derfor det er kritisk viktig og kjenne hos seg selv hva som føles riktig; for nettopp deg! Abort er og blir begge deler. Men de aller fleste, både planlagte og uplanlagte graviditetene; vil nok føles på med ulike sett av følelser. Når graviditet er en realitet for den det gjelder; har kroppen allerede begynt sine forberedelser og satt skaperkraften i gang. Jeg tenker litt på hormonet oxytocin f.eks. som skal få oss kvinner til og kjenne morsinstinket og beskyttelse bl.a. I det ene ugravide øyeblikket er valget klart og tydelig, refleksjoner og standpunkt tatt osv. I det andre gravide øyeblikket føles kanskje ting helt annerledes og man strever med og bli enige med seg selv.

 

Da jeg nærmet meg 18 ble jeg gravid med kjæresten min (som 3 år etter på ble en x.) Det var klar tale i stua: "Du vet hva som er det riktige og gjøre." "Ikke i mitt hus!" osv. 5 minutter etter på var legetimen bestilt, og dagen etter på var papirene signert. I dag føler jeg at det ikke var mitt valg. Alene om være gravid (følelsesmessig og hormonelt), ung , ekstrem svangerskapskvalme, en mor som minner om en SS offiser- hadde jeg lite og stille opp med for meg selv. Da jeg svalgte tabletten på sykehuset gråt jeg. Sykepleiern sa "Du trenger ikke gjøre dette.", og jeg svarte: "Jo, men jeg må.". Etterpå ville jeg kaste den opp, men slik ble det ikke.

Jeg kommer aldri til og innrømme eller avvise at abort var det rette for meg. Jeg gjorde det, men jeg skulle ønske at jeg fikk være alene om valget mitt. Jeg sørget over aborten helt til kjæreste forholdet gikk i dunken 3 år etter på. Siden den gang har det ikke plaget meg.

 

I dag er jeg gravid. Snart 5 måneder på vei og jeg gleder meg. Slik har det ikke alltid vært. Da jeg først fant ut om graviditeten svevde jeg en stund. Kjæresten min var kjempe glad, faren min var støttende og jeg skulle endelig få et barn som jeg hadde lengtet etter siden jeg tok abort.

 

Da diverse realiteter gikk opp for meg, med hjelp fra visse mennesker; gikk hele "lykken" i tusen knas og jeg sank helt i skrukk. Jeg stod foran to mennesker; meg og livet inni meg:

Hvor går veien nå? Hva med alle drømmene mine? Er dette mannen jeg vil dele livet mitt med? Og hvis jeg ikke er sikker; orker jeg og måtte forholde meg til ham resten av livet? Vil jeg være bra for barnet mitt? Vil jeg gjøre en så god jobb som mor for barnet mitt, at det vil vokse opp til og bli et godt og trygt menneske, som vil være glad for og bli født, være glad i livet og for og ha ha meg som mor?

 

For meg, var dette viktige spørsmål. Det var spørsmål vedrørende egoet og mitt barns lykke.

For meg var dette også vanskelige spørsmål, og det kan være vanskelig for noen og fatte. Men for meg og min person var de kritiske.

jeg var oberhodet aldri redd for og bli alenemor eller det økonomiske. Men lykken stod i fokus hos meg.

 

 

[mac baby]

beklager- men dette innlegget skulle bare lagres. Ikke postes.

 

Jeg følte at jeg var nødt og gi meg selv og barnet mitt en slags garanti for at veileder rollen gjennom livet- skulle gå bra. Svarene på disse spørsmålene mine var det kun jeg som kunne svare på. Ingen andre.

 

Vi er alle så forskjellige, med ulike bakgrunner, synspunkter og oppfatninger. Det og råde noen i abort spørsmål er og forblir en veldig vanskelig oppgave.

 

For og gi mitt eksempel litt mer fylde: kan jeg gjerne fortelle at jeg har en mildere form for manisk depressiv lidelse. Jeg har hele mitt liv hatt svært høye ambisjoner og ønsket meg jobb i UNICEF. Det krever en del og være meg, nærmest en deltidsjobb og ta vare på helsen min ellers blir jeg utbrent og lei. Jeg er filosof og mine oppdagelser om livet har ikke vært så positive som jeg hadde ønsket (jeg pleier og si at jeg lever i protest mot alt jeg ikke tror på. hehe)- men jeg er allikevel det snilleste og mest tolerante mennesket jeg vet om. Og på bakgrunn av mine evalueringer av min situasjon og det og kjenne meg selv for det jeg er; fant jeg ut at jeg tror jeg skal gjøre en svært god jobb som mor, jeg har masse og tilby. Og så får eventuelt barnevernet mene hva de vil om at barn vokser opp hos foreldre med en psykisk lidelse. For akkurat som at jeg ikke alltid har vært syk og kanskje jeg aldri kommer til og ha en sykdomsperiode igjen, kommer ikke du (generelt) til og være i den situasjonen du er i.

 

Det viktigste er at en setter seg ned og stiller seg de kritiske spørsmålene som gjelder for deg og finner svarene. Og ut i fra det tar man et valg.

Alle har sine egne individuelle opplevsle av hva som er riktig, men hva som er riktig for deg er det kun du som vet. Og vi som skal råg gi skal trø varsomt i andre menneskers landskap- og ikke utnytte sjansen når et vi hører et rop i mørket- til og prakke på med våre egne oppfatninger og opplevelser om hva som er riktig (for da snakker vi egentlig om hva som er riktig for oss.)

 

Men hadde det ikke vært lett; om vi dirigerte andres liv og alle våre valg ble tatt av andre? Det er veldig lett og ønske seg svar utenfor seg selv, men de rette finnes ofte innenfor hos deg.

 

Håper det var en ok lesning.

 

[tigergrrrl]

Vil bare si lykke til.