Mistrives i yrket mitt(litt langt innlegg)

[Anonym bruker]

Nå sitter jeg å strigriner og vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Når jeg begynte på utdanningen min så var jeg meget ivrig å brant for yrket, men gjør ikke det lengre, og har ikke jobbet lenge enda. Har akkurat fått ny jobb, fast, men har bare lyst til å gjøre noe annet. Har ingenting med at jeg er ny i jobben, for når jeg er på jobb så gjør jeg virkelig det jeg kan for å gjøre en god jobb og er grundig så synes ikke at det går ut over jobben at jeg ikke ønkser helt å fullt dette yrket. Har ikke samvittighet til å slurve eller ikke gjøre det jeg skal og litt til, men ønsker bare ikke dette ansvaret jeg har der. Det er ikke like viktig for meg som da jeg begynte på utdanningen. Jeg følte at jeg ikke kunne slutte i utdanningen når det var igjen ett år, det var da jeg begynte å føle på det, men trodde at det ville gå over. Det er tungt å komme meg på jobb, men det giver ikke brød å sitte hjemme og ikke ha noe annet å tjene penger på. Har heller ikke råd til å kutte ut nå, da jeg gravid. Men hva i all verden skal jeg finne på, blir skikkelig deppa av det her. Mannen min blir frusterert, (det er forståelig)da det har toppet seg litt i dag for meg. Jeg har ikke tiltak til å gjøre noe som helst og sitter vel sikkert å synes synd på meg selv, men gruer meg til at jeg skal på jobb igjen i mårra. Har ikke lyst i det hele tatt!!!! Noen som har noen gode råd jeg kan følge, for jeg må gjøre ettellerannet med det, for nå er det svært lite som fenger meg og kjenner meg selv så godt at det er ikke et godt tegn......

[Anonym bruker]

Kjnnr meg veldig godt igjen. Har hatt en jobb etter at jeg var ferdig med utdanningen min, og mistrives veldig!! Jeg gruer meg virkelig til jobb hver dag, og hater alt og alle der nesten. Selvfølgelig går dette utover mannen min siden jeg er så negativ til joben hele tiden. Heldigvis har jeg en utdanning der jeg kan skifte til andre bedrifter hvor jeg sikkert kan få andre arbeidsoppgaver og arbeidstider. Jeg har nå gått igjennom hva det er jeg misliker med jobben min og hva som er viktig for meg i en jobb. Har etterhvert kommet frem til enkelte kriterier som jeg forventer av en jobb, og hadde nå begynt å søke etter andre jobber som hadde de kriteriene jeg hadde satt meg. Nå viser det seg at jeg er gravid, og har ikke lyst å skifte jobb da, føler det er litt dumt å fortelle det etter at jeg eventuelt ble ansatt.. Derfor har jeg bestemt meg for å prøve å få sykmelding det meste av svangerskapet og så søke ny jobb når permisjonstiden er ute! Får faktisk ikke dårligs samvittighet for det!!!

 

Har du ikke mulighet til å bruke utdanningen din til andre jobber? Kankje få noen andre arbeidsoppgaver en annen plass? Du skriver ikke hva slags utdanning du har men det er jo sjelden de er helt låst til en jobb. Ønsker deg lykke til!!

[Anonym bruker]

Hei

 

Høres ikke lett ut og du burde nok sikkert gjøre noe annet.

Litt vanskelig kanskje å skifte jobb når du er gravid så om du klarer ville jeg anbefalt deg å holde ut i svangerskapet og heller bytte når du skal tilbake.

 

Om dette tærer skikkelig på humøret ditt og går utover gleden ved å være gravid ville jeg faktisk snakket med fastlegen min og bedt om en sykemelding så du kan være hjemme å slappe av.

 

Jeg har selv slitt med depresjoner ( ikke at du har dette) mellom to svangerskap pga dårlige arbeidsforhold og nå som du er gravid er det viktig å sette helsen din forran.

 

Det er vanskelig for menn å sette seg inn i kvinnehoder ser det ut som ofte, så jeg ville prøvd å forklare det for mannen din og sagt at dette er selvsagt ikke noe du velger å føle, men sånn er det akkurat nå og det beste for alle er om han kan ha litt ekstra tålmodighet også vil det mest sansynlig løse seg på sikt - håper jeg for dere alle tre.

 

Sett deg selv først - det har du lov til - alltid!

 

Håper det løser seg til det beste for deg ( og at innlegget hjalp en smule)

[frodig]

Skjønner godt hvordan du har det, da jeg gikk igjennom akkurat det samme da jeg gikk gravid med min første. (Går nå med min tredje i magen.)

Jeg var som deg akkurat ferdig med utdanningen min da jeg oppdaget at jeg var gravid. jeg rakk å jobbe et knapt år, og jeg visste som deg alleede i siste utdanningsår at det ikke var riktig yrke for meg.

Men, man vil jo gjerne fullføre, og man vil jo heller ikke fremstå som noen "quitter".

 

Det at jeg ble gravid og fikk mitt første barn kom som sendt fra himmelen.

Jeg bestemte meg for å ta noen år hjemme med sønnen vår, for hans og min del. På den tiden ble jeg mer moden og jeg fant ut hva jeg virkelig ønsket.

Vi fikk kjapt nr. to. Jeg har rukket å prøve meg ut i et yrke jeg i barseltiden har fundert på, og har nå bestemt meg for å ta ny utdannelse etter endt barselpermisjon nr.3.

 

Jeg har på denne tiden sammen med ungene mine innsett at det aldri er for sent til å få til det man virkelig fortjener og ønsker.

Det er så bortkastet å presse seg igjennom mange tunge år i et yrke man mistrives i.

 

Jeg håper du får en nyttig og fruktbar barseltid, den kan gi deg noen svar.

Lykke til!!

[Gjest]

Off en kjip situasjon å være i. Jeg har tenkt samme tanken. Er også i en jobb jeg ikke trives i. Vi holder på å prøve å få få barn, samtidig er jeg på utkikk etter ny jobb. Hvis jeg blir gravid og ikke får meg ny jobb vil jeg være i litt samme situasjon som du, Jeg tenker da et jeg kanskje ville prøvd å fått meg en sykemelding. Jeg har også diskutert dette med mannen min og han støtter meg på det. Vet ikke hvordan leger stiller seg til det og sykemelding da, om man skal si at det er pga mistrivsel. Jeg synes det er en god nok grunn. Det er 9 mnd vi fleste går gravid, og er en liten periode av livet vårt. Det å sykemelde seg hvis man sliter synes jeg er ok.

[Anonym bruker]

Vet hvordan du har det. Jeg har faktisk endt opp med en depresjon pga jobben min. Er enda sykmeldt (har vært det i snart 6 mnd), og jeg sliter veldig med å motivere meg for å begynne igjen.

 

Jeg trives veldig godt samme med medarbeidere, og føler jeg har vært heldig med sjefen min - likevel ønsker jeg ikke å gå tilbake til den jobben jeg hadde. Ønsker å fortsette innenfor yrkesvalget mitt, men ikke innenfor akkurat den bedriften.

 

Hadde jeg visst det jeg vet i dag, hadde jeg valgt annerledes fra start av. Eneste er at da hadde vel livet mitt vært såpass annerledes, og jeg hadde mest sannsynlig ikke møtt samboeren min.

 

Det at jeg mistrives i min jobb, blir veldig understreket av at samboeren min trives veldig godt i sin. Skulle ønske jeg hadde det på samme måte som han, at jeg gledet meg til å gå på jobb hver dag!