Hvor vanlig var det med ris på -80 tallet?

[Anonym bruker]

Spør fordi jeg driver å graver i barndomsårene,og idag dukket det opp et trist minne,om at jeg ble riset på rompa av stefaren min.jeg brøt fullstendig sammen da det plutselig dukket opp i minnet.han er jo verdens snilleste mann,den som har vært her alle årene da min far ikke var det.er fortsatt her å støtter opp selv om mamma ikke er sammen med han lengre.de har et godt vennskaplig forhold.fortalte sambo om det og han reagerte ganske kraftig på det.vet ikke om det kanskje va ganske vanlig på den tiden?men så tenker jeg som så,var jeg virkelig SÅÅ slem at jeg fortjente det?idag er det helt forkastelig og hadde noen gjort det med mine barn hadde jeg kasterert de..(?) husket hvordan det svidde skikkelig etterpå,han brukte håndflata.noen som kan komme med noen innspill om hvordan jeg skal forholde meg til dette?

[Sigbeth]

det er ingen som fortjener ris! Så det må du aldri tro at du har fortjent det. I og med at dette så vidt jeg skjønner bare har skjedd en gang var det nok heller et uttrykk for din stefars frustrasjon enn med hva du hadde gjort. Trolig ble han selv riset da han vokste opp - spør ham om det. jeg ville ha konfrontert ham med det, spurt om han husket det, og hva du evt hadde gjort. Kanskje tror/håper han at du har glemt

 

Jeg vet ikke hvor vanlig ris var på 80 tallet. JEG fikk ikke ris. Vet at foreldrene mine, og spesielt faren min ble riset som liten, så det var godt gjort å snu den trenden, for ofte vil man automatisk gjøre som ens egne foreldre.

[Anonym bruker]

Vet ikke hvor vanlig det var. Men min mor la meg på tvers over fanget, dro ned buksa og riste meg. Dette fordi jeg var sengevæter, og de trodde tydeligvis at de kunne banke det ut av meg. Min ste-far satt og så på. Det som svei mest hos meg var at de trakk ned buksa på meg. Det er det mest nedverdigende jeg noensinne har vært ute for.

 

Jeg har selv hatt tre sengevætere, og om noen hadde banket de for det hadde jeg klikket så til de grader. Ris uansett grunn hører ingen steder hjemme. Hvordan du skal forholde deg til det idag har jeg ingen gode råd om. Jeg tror aldri jeg vil tilgi min mor dette. Det er bare noe som er et tabu-emne som ingen snakker om. Det som har skjedd kan ikke forandres på, så da nekter jeg å bruke energi på det idag. Men er vel ekstra var på at dette aldri skal skje noen av mine barn

[Sigbeth]

a propros det; interessant artikkel om sengevæting i foreldre og barn. Der står det bl a at det er arvelig!

[Anonym bruker]

Jeg tror nok det var vanlig. Både jeg og gubben husker at vi har fått ris på rompa. Men mamma nekter for det da. Men jeg husker at det skjedde en gang da jeg hadde sagt et banne-ord med vilje. Ikke rart jeg var redd for å si banneord i oppveksten. Jeg trodde lenge at ordet redd-hare var et skikkelig banne-ord:)))))

Men jeg kunne jo aldri tenkt meg å gjøre det mot barnet mitt. Da måtte det vært noe skikkelig ille som ungen rett og slett ikke ville høre på etter mange, mange advarsler eller noe. Bare for å sette et eksempel at det går en grense for foreldrenes tålmodighet.

Men som sagt, jeg tror det skal veeeldig mye til.

 

Føler selv jeg ikke har tatt skade av det og det samme føler gubben. Så jeg tror rammene rundt det å få ris har mye å si. Jeg er ingen tilhenger av det, men jeg tror at i ekstreme tilfeller så kan dette nytte. Men hvis det blir misbrukt, f.eks ved sengevæting el andre uforskyldte ting som barn gjør, så har det ingen hensikt.

Men blir det brukt i forhold til hvordan man skal oppføre seg, f.eks hvis barnet har en tendens til å skrike/ kalle foreldrene for stygge ting; rett og slett ikke vise respekt for foreldrene. Hvis barnet fortsetter og fortsetter uten å høre på rettledning som foreldrene gir så tror jeg at ris kan fungere som et en gangs tilfelle. IKKE som en vanlig reaksjon el gjentakelse.

 

Jeg blir sikkert halshogd for min mening. Derfor understreker jeg at jeg ikke har gjort det og ikke ønsker å gjøre det. Men at jeg tror det kan fungere som en nødløsning 1/en gang, for å sette ett eksempel at det faktisk går en grense for hva foreldre kan godta av oppførsel.

[Amabolla]

Jeg husker å ha fått ris av mamma en gang- da hadde jeg tatt ut jorden av alle plantene i heile huset og laga jungel-dette var tidlig på morgenen husker jeg og mamma var sååååå sinna. Jeg har ikke tatt noe "skade" av dette, men kommer aldri til å rise mitt barn. Tror nok det var "vanligere" på 70/80 tallet enn det er nå. Men jeg skjønner jo mamma sin frustrasjon når hun våkner om morgenen og heile stua er blitt en jungel av planter og jord på gulvet.... Egentlig litt komisk når jeg tenker tilbake nå

[Anonym bruker]

Jeg fikk også ris. Men har aldri tenkt på det som at noen slo meg eller at det var mishandling. Kan også huske den nedverdigende følelsen, og har tatt det opp med mamma én gang, og hun mente pappa angrer seg dypt for at han gjorde det. Han fikk nok mye ris da han var liten. I og med at jeg har verdens mest fantastiske far vil jeg ikke klandre ham for noe og ser på det som en stor feil i oppdragelsen, og at de "ikke visste bedre". Jeg tror at det er den beste måten å takle det på - de hadde nok heller ikke gitt ris om de hadde barn i dag.

 

[Anonym bruker]

dethente jeg fikk en lusing av mamma men det skjedde når hun ble redd, hvis jeg hodlt på å løpe ut i veien forran en bil eller andre farlige ting og kan si at det skjedde kansje tre ganger totalt.

[Gjest]

Tror det var mer vanlig ja, både jeg og samboern min fikk det sånn av og til. Samboern min fortalte at han pleide å få det da han stjal pappaens kjeks eller da han hadde lyset på når han skulle sove. Jeg fikk det hvis jeg var litt survete, husker mamma t.o.m. fikk en kristen onkel av meg til å rise meg og søsteren min (han ga regelmessig ris på rompa på egne barn som del av oppdragelsen fordi det stod i bibelen at den man elsker, tukter man).....

 

Har på ingen måte tatt skade av det, men både jeg og samboer er imot å gjøre det selv.

[Gjest]

Jeg og søskene mine fikk forresten ris på stumpen av både moren og faren vår.

[selfangerkjerringa]

Jeg husker EN sånn episode fra barndommen, pappa tok meg hardt i overarmen fordi jeg hadde gjort noe som gjorde dem redde - det var da vi dreiv og lekte nedi bekken husker jeg. Ellers var den fysiske kontakten mellom foreldrene mine og oss tre søstrene utelukkende positiv. Nattaklemmer, god morgen-klemmer, gla i deg-klemmer... høres ut som en skikkelig hippie-heim, men jeg har til dags dato et utrolig flott forhold til foreldrene mine (og søstrene mine), og aldri i verden om rising hører hjemme i det bildet for min del!

[Kanutten & småen + Lucia]

Jeg kommer fra samme type hjem som Ka-ping over her. Det var aldri snakk om fysisk avstraffelse av oss unger. Men så jobbet også mamma innen barnevernet..

Mamma gav meg forresten en ørefik en gang.. Da var jeg 14/15 år og provoserte henne noe voldsomt (jeg kunne være forferdelig bare sånn til opplysning) . Kan skjønne at hun mistet besinnelsen...

Kommer heller aldri noen gang til å gi mine barn ris.

[Anonym bruker]

jeg fikk en del ris når jeg var liten, eller husker ikke om det var mye eller hva for er så lenge siden så husker kun et par enkelt episoder....

det som skjedde med meg var at jeg mistet all respekt for faren min og begynte å svare igjen å true han tilbake...

er ingen tilhenger av ris på rompen eller annen fysisk straff.

fikk ikke ris så det gjorde skikkelig vondt men ble så nedverget at var ikke noe kjekt, men hjalp heller ikke på oppførselen min som ikke alltid var like god....

 

men har i dag et godt forhold til faren min, men har tatt meg noen år og litt selvinnsikt...

faren min fikk mye ris når han var ung, bla annet på skolen vet jeg så er vel der det henger igjen fra, men kunne aldri gjort noe sånt mot mine barn

[Anonym bruker]

Jeg fikk det av moren min da jeg tegnet på møbler som barn husker jeg. Jeg snakket ikke til henne på flere dager etterpå har hun fortalt. Jeg er født i 77.

[hårsår]

Jeg fikk avogtil ris som liten. Må legge til at jeg og søstra mi var helt umulige og skikkelige drittunger uten at jeg forsvarer den slags disiplin. Hender faktisk avogtil at jeg ser helt umulige unger som oppfører seg som og de er full av F. og da tenker jeg at de skulle hatt en skikkelig omgang juling- men ville selvfølgelig aldri gjort det på ordentlig! Jeg er hellig overbevist om at det å snakke til barnet og forklare og ta seg tid til å lytte til barnet er det som skal til for å få mer harmoniske barn.

Det er litt rart det med minner forresten, for nå etter at jeg fikk barn har jeg husket mye fra barndommen, og det er mye som kan være litt vondt og uforståelig.

Du må finne ut hva du trenger å gjøre for å få dette ut av systemet. Om du trenger konfrontasjon eller om du klarer å leve med det. Det er jo uansett noe som en ikke kan ta tilbake, men kanskje du trenger en unnskyldning?

[Gjest Riga+hippiesnulla & piratspira]

Jeg husker ikke noe ris, men nå har jeg jo verdens mest tålmodige mamma! Men jeg blei slått hardt engang av bestefaren min...det var helt jævlig,- mista pusten, og brukte lang tid på å få pusta normalt igjen. Dette var på slutten av nittitallet.

Var nok vanligere før enn nå med ris, så da blir det vanskelig å forholde seg til sine egne opplevelser nå. Kanskje det er lurt å snakke med noen om dette...siden det sitter igjen, og du ikke har fått bearbeida det. Du må jo vite hvordan du skal forholde deg til ham i framtida. Det at det skjedde én gang kan jo være noe positivt...kanskje han oppdaga at det å gi ris ikke var så bra løsning, og fikk dårlig samvittighet. Kanskje han snakka med deg i etterkant uten at du husker det. Men det du skal huske på nå er at du var og er ikke slem! Det var ikke din feil!!!

[findus]

Vet at jeg har fått ris i hvert fall to ganger, men kan ikke huske det så godt. Jeg må ha vært ordentlig liten begge gangene. Fra den ene gangen kan jeg huske at pappa fortalte meg at nå kom jeg til å få ris (vet ikke hva jeg hadde gjort). Den andre gangen kan jeg ikke huske selv, men har blitt fortalt det av mamma, som har superdårlig samvittighet.

 

Jeg tror nok at foreldrene våre stort sett har hatt holdningen at ris ikke er bra, og ikke hører med i barneoppdragelsen. Men samtidig tilhører de jo en generasjon som selv har vokst opp med at ris var vanlig, så det kan ikke ha vært helt lett for dem å praktisere heller?

 

Jeg vil tro at for vår generasjon, der de fleste har vokst opp med at fysisk straff ikke er greit - og der vi visste at det ikke er lov å slå oss - vil det være lettere å unngå å gjøre sånt som voksne. Tror dere ikke?

[Gjest]

Jeg fikk ris på rompa av pappan min på 80-tallet, men han var ikke helt god... Kan ikke huske at noen andre jeg kjente fikk ris.