Noen tanker til mitt lille englebarn...

[Anonym bruker]

Jeg har nå kommet til et punkt der jeg bare tenker på å dø. Alt som gledet meg før, klarer jeg ikke lenger å glede meg over. Alt rundt meg har bare visnet og dødd. Eller kanskje det er jeg som har visnet. Da du lå i magen min, streifet ikke tanken meg engang. Tanken på å forlate jorden. Men nå som du er borte, har jeg mistet troen på lykken. Den forsvant med deg. Jeg har ingen nå. Du ble alt for meg. De andre vet ikke hvordan det er å miste noe som har betydd så mye. Jeg gledet meg sånn til å se deg. Gledet meg til å høre deg skrike, og ikke minst le. Gledet meg til og med til å skifte bleie! Men hva kan jeg se fremover til nå? Jo, døden. Folk er leie av meg her, så jeg vil la dem få fred. Den eneste som faktisk fortsatt bryr seg, er mamma. Hun gledet seg sånn til å bli bestemor, og hun hadde kommet til å bli verdens beste. Det bare vet jeg. Hun har et hjerte av gull. Og det vet jeg at du også hadde… Men du fikk aldri vist det.

 

Jeg er så glad i deg, engelen min. Du må vente på meg! Jeg kommer om ikke lenge, med mindre noe eller noen forandrer seg veldig. Jeg klarer ikke leve slik det er nå. Kjenner at kroppen min dør. Hjertet mitt døde med deg. Det er bare skallet av meg som er igjen. Det ble så tomt uten deg, både i hjerte, kropp og sinn. Jeg elsket deg, og det gjør jeg enda. Kommer aldri til å slutte, og jeg vil ikke lære meg å elske på nytt. Klarer ikke tanken på å miste igjen. Vent på meg. Jeg kommer vennen min. Jeg kommer.

 

[Gjest]

Det er vondt å miste. Jeg mistet selv i uke 18 for noen måneder siden.

 

Du har sterke følelser for ditt barn og det har også din mamma for deg. Tenk på hvor glad hun er i deg.Du må ikke gi opp håpet og livet!

 

Jeg anbefaler deg en samtale med legen din for å fortelle hvordan du har det, kanskje det også er en sorggruppe du kan søke støtte hos.

Foreningen "Et barn for lite", www.etbarnforlite.no, har ulike lokallag.

Søk hjelp.

[*Bea* & bitteliten]

Jeg føler med deg i sorgen din!

 

Jeg vet litt om hvordan det føles å miste noe man har ønsket seg og gledet seg veldig til. Min lille spire mistet jeg i uke 12

 

Du burde ta kontakt med legen din for en prat. Kan ofte hjelpe å prate med profesjonelle. Kanskje det kan det hjelpe deg å bearbeide sorgen over det som har skjedd.

 

Trøsteklem!!!!!

[snartmammatil4]

ja, søk hjelp, det er ingen som forventer at man skal klare det her alleine!

håper du kommer deg gjennom dette:)

[rann]

Hei. Jeg hadde det og vondt da jeg mistet i uke 18 trodde aldri at det skulle bli godt igjen. Men det gjør det. Livet går videre selv om alt er veldig tungt. Tror ikke babyen din vil at du skal være lei deg. Synes og at du skal kontakte en forening, har hørt at de har folk som er spesialister på sorgarbeid. Ufrivillig barnedød har med aborter og å gjøre. lykke til

stor klem fra meg

[Sweet tooth]

Kjære anonym, IKKE GI OPP!!! Du kommer til å få oppleve gleden ved å bli mor - du må bare igjennom en veldig tung periode først. Det er veldig vanlig å bli deprimert når en opplever å miste et barn, og ting kan se håpløst ut. I tillegg til den psykiske påkjenningen, er det også en stor fysisk påkjenning- alle forandringene i kroppen din med hormoner osv. kan gjøre at du ikke tenker rasjonelt...en kan få en slags svangerskapsdepresjon...

 

Det er også veldig vanlig å føle seg ensom, at omverdenen ikke forstår en og at en "er til bry" - Du er ikke det!! Folk er ikke lei deg, de vet kanskje bare ikke hvordan de best kan hjelpe deg, eller klarer ikke sette seg inn i sorgen du går igjennom. Du har en mor som elsker deg- fortell henne hvordan du kjenner det. Ikke vær alene når du går med slike tanker, overnatt hos moren din i helgen- og oppsøk profesjonell hjelp så raskt som mulig!! Gå til legen og få en henvisning til psykolog, eller snakk med jordmoren på helsestasjonen.

 

Jeg følte meg også ensom og trist da jeg mistet det som skulle blir vårt barn...men nå er jeg gravid igjen, og det kan du også bli når du er klar for det!! For all del, ikke gi opp!!!!

 

Vær så snill og fortell hvrodan det går med deg, vi er mange her som kommer til å tenke på deg!!!

 

Stor oppmuntringsklem fra

[Anonym bruker]

Tusen takk, det er godt å vite at man ikke er alene om å ha det slik. Det er bare så fryktelig vondt. Det er så vondt psykisk at det nesten blir vondt fysisk også... høres kanskje rart ut men. Blir så lei meg når mine nærmeste sier at: "Jaja, det der skjer hele tiden. Det er bare å gå videre." Nei, det er ikke det! Huff... De kunne heller latt vær å si noe. Når de åpner munnen gjør de ting bare enda verre. Æsj....

 

Sorry all klaginga, vet bare ikke hvordan jeg ellers skal kunne få sagt det jeg føler og tenker uten å bli kritisert. Her inne vet jeg at alle vet bedre enn å kjefte på ei som er lei. Det virker ikke som om noen andre skjønner det som dere forstår. Er så godt å ha dere her. Dere er min eneste støtte...

 

Vet dere om jeg kan kontakte helsestasjonen, bare for å få pratet litt? Med en jordmor, helsesøster eller noe? Trenger så sårt noen å prate med, men det virker som om alle andre bare skyver det unna. Jeg klarer ikke bare legge det bort.. Jeg må få det ut...

 

 

[en på vei *utklekket:)*]

Hei anonym.

Føler så sårt med deg.

Rundt min første MA følte jeg som deg.

Jeg var totalt alene om valget og hadde ikke et stort nettverk rundt meg som støttet meg opp i avgjørelsen jeg hadde tatt.

Hadde nettopp mistet min mor og elsket denna spira mer enn noe annet,det var liksom min vei ut av sorgprosessen.

Jeg mistet i uke 20,skjønt spira hadde sluttet utvikle seg i uke 8.

 

Alt så svart ut og jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle takle smerten,min eneste utvei så ut som din.

Men jeg tok kontakt med alternativ til abort(de har byttet navn nå og husker ikke helt hva de heter)

Jeg fikk en støtte som var helt enorm og der kan du også møte andre som er i din situasjon.

 

Ellers går det også fint ann å snakke med både lege og helsestasjonen.

 

Under min siste MA fikk jeg nå henvisning til psykolog,jeg har en stygg tendens til å sperre smerten inne.

 

Vit det,det er mange som elsker deg og bryr seg om deg,min oppfattning er at folk flest ikke veit hva en skal si etter noe slikt.

det fantes en grunn til at det gikk som det gikk sier det,men for deg var engelen din det mest perfekte som noen gang fantes.

Tankene vil nok alltid være der men sorgen blir lettere å bære.

Og en dag vil din tur komme og du vil føle den totale lykke over babyen som har vært sårt savnet og høyt elsket.

Følelsen er bare litt utsatt.

 

Jeg håper inderlig du kan finne noen som kan hjelpe deg,vi er iallefall her mange som føler med deg og kjenner smerten.

Det letteste alternativet er svært sjelden riktig.

Jobb med smerten og deg selv og du vil lære av det og bli sterkere.

Håper du oppnår det du søker etter,ønsker deg alt godt.

 

Varme tanker og trøste klemmer fra

[Anonym bruker]

A, som jeg skjonner deg.

Jeg mistet uten i det hele tatt a vite at jeg var gravid, men det gjorde og gjor fremdeles sa ufattelig vondt.

 

Jeg kunne hatt en liten pa to ar, men istedet sitter jeg igjen med sorgen og savnet etter en liten spire stor nok til a lage et sa enormt tomrom i hjertet mitt.

 

Men losningen er ikke a ta sitt eget liv.

Jeg kan ikke sitte her a fortelle deg at sorgen vil bli borte, men den vil bli lettere a leve med.

 

I begynnelsen matte jeg minne meg selv pa a sta opp, a spise og a leve.

En dag trengte jeg ikke lengre a minne meg selv pa dette, det gikk av seg selv. Men jeg baerer alltid min lille med meg i hjertet mitt, og min kjaereste er sa fantastisk at han lar meg sorge nar jeg trenger det, vaere sint nar jeg trenger det og snakke om det som kunne vaert nar jeg har behov for det.

 

Jeg vet at selv om jeg far andre barn vil jeg alltid ha ett barn for lite.

Min forste, han som aldri fikk leve.

[C&B♥♀07+♂10♥ Lykkelig :)]

uff.....stakkars deg....vet så ytrolig godt hvordan du har det....har vært ganske deprimert selv,etter at jeg mistet.. tenkte også på selvmord som eneste utveien, siden savnet var så stort, men jeg tenkte samtidig at hvem skal da være igjen her og tenke på sen lille spiren, og holde minnet i live,.....høres kanskje dumt ut,men du blir mamma en dag...må også tenke på at hvis du forsvinner,så sitter mammaen din igjen med det samme savnet som du hadde?? kontakt helsestasjonen i ditt nærmiljø, og prat med dem...de har utdannelse for og hjelpe deg igjennom slikt som dette.....kan sikker sende private meldinger til oss her inne også,hvis du vil prate litt mer privat, og få ut litt frustrasjon....kan hjelpe mye det, og få ut alt som man kanskje føler man ikke kan snakke med alle andre om..... selv om vi bare er på nett,så er vi her for deg alle sammen:)

 

hold oss oppdatert på hvordan det går snupp,

for det er vondt å gå alene med sånne tanker:(

 

Trøsteklemmer

[Anonym bruker]

Åh, det hørtes fint ut det du sa om å beholde minnet til den lille. Jeg tror jeg er den som tenker mest på den lille engelen min. Kommer nok til å være her, og bevare alle minner og tanker. Selv om det er vondt. For det er som dere sier, at selv om man aldri kommer til å bli helt hel igjen, så hjelper tiden meg. Jeg skal ringe til helsehuset over helgen for å få time.

 

Ønsker dere alle nyyyydelige mennesker ei god helg. Dere har vært til så god hjelp. Føler meg ikke så alene lenger, for dere er jo her. EN UTROLIG TAKK TIL DERE!!

 

Klem fra meg.

[Sweet tooth]

Åh, det var godt å se at du hadde skrevet inn i igjen, jeg ble så bekymret for deg - og er veldig glad for å høre at du kan tenke deg å søke hjelp. Dersom du ringer til helsestasjonen ville jeg bedt om å få snakke med en jordmor- og dersom de på sentralbordet spør hva det gjelder kan du bare si at du feks. har opplevd komplikasjoner under forrige svangerskap og har behov for å snakke med en jordmor. Dersom du ikke er heldig med jordmoren som samtalepartner, ville jeg gått til fastlegen og fått en henvisning til psykolog. Jeg vil anbefale deg å være åpen på at du plages med selvmordstanker slik at de skjønner alvoret i det du strever med.

 

Jeg følte også at dette forumet var min største trøst i den vanskelige tiden etter at jeg mistet min lille spire i uke 8 i høst. Selvom jeg mistet tidlig, har en jo så mange forventninger og håp knyttet til den lille spiren, og jeg hadde sett at hjertet banket i uken før, så det var en fryktelig skuffelse at det ikke gikk.

 

Jeg synes det var en ekstra belastning at så få rundt meg viste at de SÅ hva jeg gikk igjennom, og forstod meg- dette plaget meg veldig de første ukene. Det er bare de som har opplevd dette som skjønner hvor tøft det er. Jeg synes de første ukene etter SA'n var veldig tøffe. Men etter en måned hadde jeg faktisk tilpasset meg situasjonen ganske bra, og klarte å fokusere fremover. Jeg håper det samme skjer med deg!

 

Hvor langt var du kommet, og hvor lenge siden er det at du mistet? Har du andre rundt deg enn moren din som du også kan prate med? Hvis du vil sende en privat melding til meg kan du trykke på nicket mitt. Jeg tenker på deg og VET du kommer til å se annerledes på dette når det har gått litt mer tid. Du er ikke alene!!!

 

Stor klem fra

 

 

[Sweet tooth]

Åh, det var godt å se at du hadde skrevet inn i igjen og at du ser litt lysere på ting nå, jeg ble så bekymret for deg i sted- og er veldig glad for å høre at du kan tenke deg å søke hjelp. Dersom du ringer til helsestasjonen ville jeg bedt om å få snakke med en jordmor- og dersom de på sentralbordet spør hva det gjelder kan du bare si at du feks. har opplevd komplikasjoner under forrige svangerskap og har behov for å snakke med en jordmor. Dersom du ikke er heldig med jordmoren som samtalepartner, ville jeg gått til fastlegen og fått en henvisning til psykolog. Jeg vil anbefale deg å være åpen på at du plages med selvmordstanker slik at de skjønner alvoret i det du strever med.

 

Jeg følte også at dette forumet var min største trøst i den vanskelige tiden etter at jeg mistet min lille spire i uke 8 i høst. Selvom jeg mistet tidlig, har en jo så mange forventninger og håp knyttet til den lille spiren, og jeg hadde sett at hjertet banket i uken før, så det var en fryktelig skuffelse at det ikke gikk.

 

Jeg synes det var en ekstra belastning at så få rundt meg viste at de SÅ hva jeg gikk igjennom, og forstod meg- dette plaget meg veldig de første ukene. Det er bare de som har opplevd dette som skjønner hvor tøft det er. Jeg synes de første ukene etter SA'n var veldig tøffe. Men etter en måned hadde jeg faktisk tilpasset meg situasjonen ganske bra, og klarte å fokusere fremover. Jeg håper det samme skjer med deg!

 

Hvor langt var du kommet, og hvor lenge siden er det at du mistet? Har du andre rundt deg enn moren din som du også kan prate med? Hvis du vil sende en privat melding til meg kan du trykke på nicket mitt. Jeg tenker på deg og VET du kommer til å se annerledes på dette når det har gått litt mer tid. Du er ikke alene!!!

 

Stor klem fra

 

[Anonym bruker]

Kjære anonym.Ikke gi opp,aldri gi opp.Jeg er i samme situasjon som deg.Søk hjelp!!!!!!Det har hjulpet meg.Våre små engler vil at vi skal ha det bra.Jeg har mistet 3 ganger.En på 4 mnd,en i 28 sv uke å en i uke 12.Det finnes hjelp å få,

Du er verdifull.

Hvis du ønsker kan du sende meg mail så kan vi prate.

[email protected].

Du vil elske på nytt.

[Gjest]

Jeg snakket selv med fastlegen min etter min MA og det hjalp meg veldig. Ikke nøl med å kontakte helsestasjon eller fastlegen.

 

Du trenger ikke beklage klaginga, for det er ikke klaging, du sørger og her inne støtter vi hverandre i sorgen.

[lucki]

Kjære deg.

Det du opplever nå er forferdelig, men du klarer å sette ord på det her, og det er bra. Det du skriver er vondt å lese, det er vondt å vite at noen der ute er så fortvilet. *vil gi deg en stor trøsteklem*

Men du er ikke alene om de følelsene, vi er mange som har mistet våre små engler men DU har satt ord på betydningen av disse små livene! VI glemmer de aldri, selv om de rundt oss ikke forstår,vil mange av oss alltid vil bære de med oss.

Jeg håper for deg at du får et godt og forståelsesfult menneske å prate med. Om det er helsesøster, jordmor,psykolog eller fastlege spiller egentlig ikke så stor rolle, det viktigste er at det er en DU føler ser deg der du er, og som kan være med deg et stykke på veien tilbake til livet og troen på noe godt.

Du vil alldri få tilbake denne lille engelen, men du kan få et annet lite menneske som du vil elske. Det blir ikke det samme, men det kan bli like bra det og!

Vi her er vikarer for det håpet du en dag overtar. Jeg har et håp om at du igjen skal smile, holde rundt ditt nyfødte barn, se det smile og gråte, skifte bæsjebleier... , og følge det barnet igjennom livets mange prøvelser, men også store gleder.

Alle mine gode tanker til deg.

[Anonym bruker]

Tusen takk. Herregud, dere er så søte. Jeg var forresten kommet til 20. uke da jeg fikk vite det var dødt. Det ble sett på den første UL`en som vi hadde sett sånn fram til... Så jo så tydelig at det var et lite menneske der inne...

[MammaTilToTette + spire]

huff...vet veldig godt hvordan du har det...hadde selv en MA nå i 12 uke...nå på tirsdag måtte jeg inn på sykehuset fordi barnet hadde satt seg fast på tur ut(fikk medikamentell abort)

nå sitter jeg igjen med en tomhet uten like....Jeg bor et stykke unna familien min nå pga studier og pappan til min lille engel gir totalt faen,noe han har gjort siden dag 1....Så jeg føler meg helt alene....

kjenner at det er ingenting som frister lenger...studiene orker jeg ikke tenke på engang....mistet lysten på å leve.......

[Sweet tooth]

Kjære Snuppa86 og anonym, det er så leit å høre om hva dere går igjennom, jeg håper dere finner trøst i at andre går igjennom de samme vanskelige tankene etter et slikt tap, og at dere søker hjelp for å komme videre. Vi er mange her inne som bryr oss om dere, som dere kan spørre om det dere lurer på, og dele tanker med.

 

Snuppa, kan du ikke prøve å snakke med foreldrene dine på telefon, eller har du en venninne du stoler på? Det er vledig leit at barnefaren ikke støtter deg, da har du i det minste kanskje funnet ut at han ikke er noe å satse på videre? Vær så snill og oppsøk helsestasjonen eller legen du også og fortell hvordan du har det- det blir så utrolig mye lettere å bære sorgen når en får hjelp!

 

Lykke til begge to, og håper dere vil holde oss orientert om hvordan det går med dere.

 

Hilsen en som ønsker dere alt godt,

[MammaTilToTette + spire]

Tusen takk for støttende ord...Utrolig godt å høre at noen bryr seg og forstår....

Jeg har mistet litt kontakten med mine foreldre etter jeg ble gravid..så tror jeg må søke støtte andre steder....

Men har tenkt å kontakte amathea slik at jeg kan dra dit å prate neste gang jeg er i hjembyen...Har hørt de er utrolig flinke...Er sant det,fant fort ut at det ikke var drømmemannen allikevel....det er jeg utrolig glad for at jeg oppdaget!!!

[Sweet tooth]

Hei igjen, Snuppa,

 

Godt at du tenker å kontakte noen for å få prate, og at du ser det positive at du oppdaget at barnefaren ikke var drømmemannen. Det er i kriser en oppdager hvem som virkelig er til å stole på . Vet foreldrene dine at du var gravid og at du har mistet? Dersom de gjør det, hvordan har de reagert? Tror de fleste foreldre gjerne vil støtte sine barn gjennom vanskelige perioder, men det er ikke alltid så lett å vite hvrodan...husker jeg ble litt skuffet over at mine foreldre ikke spurte mer om hvordan jeg hadde det etc, selvom vi har verdens beste og nærmeste forhold. Jeg sprakk til slutt og sa at jeg følte meg vledig ensom, og syens det var rart at de ikke så meg mer..og det hjalp utrolig på hvor deprimert jeg kjente meg, faktisk, fikk renset luften på en måte! En er jo en eneste stor hormonell klum rett etter en SA, så det er ikke alltid like enkelt å si ting rolig og behersket, og det gjør jo at en kan føle seg ganske så teit og til bry, men synes det var greit at de så hvordan jeg faktisk hadde det.

 

Hvor lenge er det siden du mistet og hvor langt var du kommet?

 

Klem,

 

 

[Sweet tooth]

...PS Snuppa, glem siste spørsmål, så jo nå hvor langt du var kommet og hvor kort tid siden det er...du er midt i den tøffeste tiden, stakkars deg...det blir bedre!

 

Beste ønsker fra

[MammaTilToTette + spire]

Du vet virkelig hvordan jeg har det skjønner jeg....Dette er ikke lett...

Lenge siden du opplevde det?

Foreldrene mine vet det ja,men det har vært mye styr etter jeg ble gravid da de mente at det ikke var riktig av meg å beholde, pga studier og mye styr med barnefar...han har truet både meg og familien min i lang tid nå..men jeg ønsket dette barnet mer enn noe annet, selv om det ikke var planlagt i utgangspunktet...tror ikke de forstår hvordan det føles for meg nå,får bare beskjed om å konsentrere meg om studiene nå....men det er lettere sagt enn gjort....Men når jeg har fått snakket med noen som ikke er involvert skal jeg ta det opp med familien...håper at de forstår litt bedre...

Har du fått barn i ettertid?

[Sweet tooth]

Hei Snuppa,

 

Jeg mistet i uke 8 i midten av september. Ventet til jeg fikk tilbake mensturasjonen igjen (5 uker) og deretter en normal syklus før vi prøvde å bli gravide igjen, og ble det på første forsøk. Nå er jeg 18 fullgåtte uker på vei, og i følge UL undersøkelsen vi hadde i dag hos en spesialist på Riksen så alt bra ut (det ble oppdaget en hevelse i nakkefolden i uke 12, etter en kort og kraftig blødning, så vi har hatt noen utrolig tøffe uker med usikkerhet- men når alt forhåpentligvis ender vel er det verdt det!) Sp nå skal jeg endelig nyte svangerskapet. Fra før av har jeg en nydelig 2 1/2 år gammel gutt- og i det svangerskapet gikk alt etter boken :-)

 

Er det slutt med barnefaren nå? Det høres jo ikke noe særlig ut at han ikke stilte opp for deg når du trengte det og til og med truet deg og familien din! Hva var det han truet med? Jeg kjenner ikke dine foreldre, men jeg tror virkelig opprktig at de bare ønsker det beste for deg, og at det bare er godt ment når de sier du må konsentere deg om studier osv. De har sikkert bekymret seg over hvordan livet ditt skulle blitt med en barnefar som virker så ustabil- og det kunne jo blitt en stor utfordring å forholde seg til han senere i forhold til barnet... (hvis han i det hele tatt stilte opp ovenfor barnet)

De ønsker sikkert bare så sterkt at du skal se fremover, og skjønner ikke at det sårer deg.... Hvis jeg skal komme med noen tanker om hva jeg tror jeg ville sagt til mine forelde hvis jeg var deg, ville det vært noe slikt: Jeg skjønner at de mener det vel, og at du vet at du kommer til å komme igjennom dette og skal fortsette studiene osv, men at du nå trenger aksept og støtte for at dette er veldig vanskelig opplevelse for deg, at du må igjennom en sorgprosess, og at du hadde så mye følelser og forhåpninger knyttet til det lille barnet som vokste inne i deg som du ikke kan legge lokk på uten videre...og at det blir værre for deg å bearbeide sorgen når du kjenner deg alene...

 

Det høres veldig lurt ut at du snakker med noen utenforståene om dette. Håper du holder meg oppdatert.

 

Stor klem,

 

 

 

[MammaTilToTette + spire]

Så utrolig godt å høre at alt ser bra ut nå!!! Og at du har et perfekt barn fra før... fortjener det virkelig:) Også godt å høre at du ble gravid så kort tid etterpå..Da er det vel håp for meg også,om jeg finner den rette;)

Er helt over med han ja,han truet meg og barnet på livet...Og truet med å komme etter familien min om han ikke fikk tak i meg...Han er virkelig ikke frisk!!Derfor godt å tenke på at jeg slipper å ha noe med han å gjøre....Han hadde aldri ville hatt noe med barnet å gjøre heller,vi var visst ikke bra nok for han....

Foreldrene mine mener det nok godt,snakket med mamma og beroliget henne med at jeg vil fortsette livet som normalt,men at jeg trengte litt tid på meg til å fordøye alt som har hendt den siste tiden... For det har virkelig ikke vært lett å være alene om alt...Unner ingen andre å gå gjennom noe slikt alene....

Utrolig hyggelig å prate med deg Sweet tooth... tusen takk for noen oppmuntrende ord og forståelse!

Lykke til videre i svangerskapet,håper alt går strålende for dere!!

Klem:)