Jeg har BMI på 43!!!

[Anonym bruker]

Dum som jeg var gikk jeg inn på en link fra skravlesiden og målte BMIen min...Og den er 43!!!!!!!!! Jeg er i fedmeklasse3...Ble så lei meg at jeg begynte å stortute!! Jeg vet jo at jeg er stor, jeg VET det med hele meg!! Veier 50 kg mer enn idealvekta, jeg vet jo alt dette...Men fedmeklasse 3....!! Syklig overvektig, og burde ta kontakt med lege for å få hjelp til problemet....

 

Ble skikkelig lei meg, har en stor vondt klump inn i meg nå (og da snakker jeg ikke om magesekken ;-) )

[Anonym bruker]

Ja det er et sjokk, jeg har vært der selv.

Men BMI alene forteller ingenting. Det er den generelle helsa di som teller. Man kan godt være overvektig og ikke være i noen som helst risiko hvis man trener og er i god form ellers.

Og dette med å søke lege. Det synes jeg du skal gjøre hvis du synes du trenger hjelp til å gå ned, hvis det er det du har lyst til.

[Anonym bruker]

Har en på 46 jeg :s

[Mersa og gutta <3]

Har igrunn et godt forhold til legen min, men synes det er en vanskelig ting å gå til legen med.....Vet du hva som blir gjort hos legen? Legger man opp en kostholds/treningsplan?

 

 

[grå :)]

hvis det er noen trøst så tror jeg faktisk jeg er større enn deg. jeg har tatt tak i det og bmien synker, men det er frustrerende når det er så mye som skal bort.

 

 

jeg synes bmi er en ekkel målemetode .den gir fort uriktige svar til de slanke og kan fort gjøre vondt verre for de fleste har jeg inntrykk av. ingentinge r så demotiverende som å få en sånt tall slengt i trynet.

[storebror og lillesøster]

Jeg hadde en BMI på 44 okt-05. Fikk svangerskapsdiabetes, og måtte legge om kostholdet for babyens skyld. Sluttet og drikke brus med sukker, drikker stort sett bare vann. Spiser alltid frokost og minimum 4 måltid til dagen.Erstattet kveldssnacks med frukt, og spiser kun godteri en gang i uka. Og begynte og gå turer 1 time 2-3 ganger i uka. Har nå en BMI på 34 og går stadig nedover. Så det nytter og gjøre enkle grep...:-)

[Anonym bruker]

Nei jeg vet ikke helt hva som blir gjort hos legen. Han jeg har er middels interessert, men så har jeg aldri spurt om hjelp heller. Han spør forsiktig om det går bra og hvordan jeg gjør det. Svarene mine er nok "perfekte", fordi han virker fornøyd.

Jeg har sluttet å bry meg om BMI. Jeg aner faktisk ikke hva den er akkurat nå. Jeg vet at jeg har gått fra 117 til ca 95, men vet ikke helt hvor jeg ligger. Vekta er lagt bort, det ble for mye stress rundt den. Jeg endte opp med å veie meg hver dag og humøret mitt var påvirket av hva den viste. Og det forandret seg jo alt etter hvor mye vann jeg hadde i kroppen og om jeg skulle ha mensen. Så det orket jeg ikke mer.

Jeg har ikke rørt en eneste slankepille eller pulver. Jeg spiser vanlig mat og sørger for å trene minst 4 ganger i uka. Og jeg vet at vekta går nedover. For det kjenner jeg på klærne. Min gode følelse ligger nå på at jeg gjør det beste jeg kan og det får være godt nok. Det er fryktlig demotiverende å føle at man har gjort det riktige en hel uke, men får ikke betalt for det på vekta fordi man har bygd muskler eller samlet vann slik at det ikke vises ned, men heller opp. Da er det ikke lett å fortsette. Man synker litt og lurer på hva man har gjort feil. Kanskje spiser man enda mindre neste uke. Straffer seg selv på en måte.

Det er det slutt på.

Jeg håper jeg kan inspirere andre til å legge bort pillenen og satse på noe som gir bede selvtillit og selvfølelse mens man holder på. Og ikke minst, mindre stess.