Fin og etterlengtet fødsel 13 dager på overtid (langt. samme som 3.trim)

[Lirum]

Jeg var ganske sort i humøret da jeg stilte til overtidskontroll, at jeg skulle gå så lenge over tiden med mitt 3. barn hadde jeg IKKE tenkt meg. Dessuten ble de vanskelig å holde bekymringen unna, man mister oversikt over seg selv av å gå sånn å vente og kjenne!! I tillegg har oppfølgningen omkring dette svangkerskapet vært slett, og jeg visste med meg selv at OM overtiden kostet barnet noe, ville det ikke bli oppdaget av at fastleget klyper meg litt i armen og sier at alt SIKKERT er i orden!

 

Heldigvis opplevde jeg overtidskontrollen på Haukeland som veldig seriøs og legen var nøye og flink. Ikke noen "vi gidder ikke undersøke sånn og slikf fordi det SIKKERT er i orden". Så etter denne dag var jeg iallefall ikke så bekymret. Jeg ba om at hun (legen) skulle strippe og tøye så mye og hardt hun syns hun kunne. Det gjorde hun.

 

Mulig følelsen var der på forhånd, men iallefall da jeg gikk meg en lang tur fra sykehuset og til byen og hjemigjen, merket jeg en helt konkret mens-murring i lysken. Men det er jo i ettertid at jeg knytter dette til at fødselen kom igang iløpet av neste døgn, da trodde jeg at jeg bare var litt øm etter strippingen!

 

Om kvelden merket jeg opplagte tak, og jeg som får vondten foran i lysken, kjente at det TOK liksom. Men etter tre uker der jeg i flere timer kunne ha regelmessige tak, nøyt jeg bare kvelden og at det var fredag og at jeg kjente meg trygg på at barnet hadde det godt. Dessuten skulle jeg jo tilbake til sykehuset om lørdagen, så jeg hadde også noe konkret å forholde meg til. Men takene fortsatte, og i søvne og halvsøvne registrerte jeg at de kom gjevnlig. Men jeg orket ikke dramatisere eller forholde meg til det. Ulv ulv - erfaringen var for sterk. Men da riene fortsetter med 10-15 minutters mellomrom hele morgenen og også formiddagen VET jeg nok at noe er på gang. Fordi mine fødsler ser trege ut og så PLUTSELIG skyter fart visste jeg at jeg måtet være på klinikken NÅR dette skjer! Det innebærer å komme og insistere på å henge omkring, selv om de nok syns jeg er "hjemsendbar". Så jeg ringer klinikken og forklarer, samtidig som jeg IKKE setter meg ned et øyeblikk, fremdeles redd for at riene skal avta. Og selv om jeg har gruet litt for denne fødselen (har gode erfaringer med å føde, så jeg vet ikke helt hvorfor!`) - heier jeg på riene som kommer: O-yes! Kom igjen, hei smerte..nå er vi igang.

 

Vi kommer til klinikken klokka 14:00 - jeg er i godt humør, jeg smiler og ler og kjenner så smått at jeg sløves av riene. Men de preger meg ikke nok syns jordmora og jeg har heller ikke hatt god nok effekt av dem mener hun 3 cm og litt kant! Men jeg henviser til tidligere fødsler og insisterer på at jeg vil gå en tur med min mann i området og komme tilbake 1 - 11/2 time senere - også ber jeg henne om å strippe og tøy litt til! Det gjør hun.

 

Jeg ville føde på storken, men fordi jeg er 13 dager overtidig får jeg det ikke. Surt, siden jeg er "vant" med det. Det gjør meg litt usikker at jeg skal forholde meg til helt andre strukturer og rom og muligheter. men det er jo ikke noe å dvele ved egentlig!

 

Vi går tur. Med det samme jeg reiser meg etter undersøkelsen kommer riene med to minutters mellomrom. Og ettersom vi går, blir det mer og mer intenst. Jeg gikk smilende og spøkende ut og kommer litt fjern og blussende inn igjen og blir undersøkt klokka 16:00 - ikke mer en gode 4 cm, men jeg får bli pga at riene er så tette og at jeg er så sikker på at jeg skal føde! Heldigvis.

 

Jeg har født på storken før, og har alltid trasket omkring på gulvet og holdt meg i ting og tang. Denne gangen lå jeg i sykehussengen på siden støttet av puter og dyner her og der - Og overraskende nok var det skikkelig fint. Siden sengen er så høy bekymret jeg meg ikke over "å komme seg opp - problemet" - der lå jeg og tok i mot ri etter ri, og ble helt "full" - sikkelig ruset. Det gjorde vondere og vondere, men siden jeg lå slik, kunne jeg hvile mellom hver ri, faktisk slumret jeg ganske bra mellom riene også! Så det gjaldt å IKKE tenke på den rien som skulle komme, men ta ri, pause, ri pause der og da!

 

Jeg hadde fått en fin jordmor, akkurat sånn liketil, uredd for å trå til å gi omsorg. Proffesjonell og klar og med en dæsj personlig varme. Og hun omstillte seg raskt i forhold til at jeg i det ene øyeblikket spøkte og lo og i det andre sukket og auet!

 

Så var det badet.Jeg ville bade, men badet var i et annet rom - Løpe over gangen mellom to rier, vrenge av meg bukser og hoppe i vannet med genser og alt på. Tanken på å ta en ri stående var ikke kul - Det var godt, og avlastende å bade. Kroppen tynger ikke, og en kan lett finne måter å ha kroppen på som gjør det lettere å ta riene... slippe dem til. Men nå begynte det å bli veldig intenst. Sånn at jeg jamret og pustet. Og etter bare en halv time kjente jeg en ørliten trykketrang i toppen på en ri. SAmtidig ble jeg rasløs og utilpass i vannet. Jeg ba om undersøkelse, og hun fant gode 6 cm. Altså ikke klart - og for mange tar det jo timer etter dette. Men allerede tre rier senere sier mannen min at han tror jeg ikke skal ligge lenger - og det er tøft av han å uttale seg! Men han har rett, for jordmora kommer inn og registrere visst en endring hos meg og sier at vi må tilbake til fødestua. Ikke for tidlig - jeg får en ri i det de trekker meg opp og jeg må bare legge meg på gulvet !!! - for å klare å lavære å trykke. Nå skjer ting fort. Genseren vrenges på, jeg får et laken rundt omkring og mellom bena og LØPER mellom badet og fødestua mellom to pressrier. Det vil si JEG kjenner jo at jeg må presse, jormora merker tydelig også at det ER noe, men hun har nok vanskelig for å TRO at jeg har full åpning 15 minutter etter at jeg hadde 6 cm - men det har jeg!

 

Så slenger jeg meg over fødesengen og på mellom 5-10 press er gutten min ute. Jeg tenkte Å-nei! Skal jeg allerede presse... Jeg gruet litt og fikk et tilbakeslag med feige følelser. Men jeg klarte å ta en og en ri, og nyte en og en pause, selv om jeg flere ganger kjente at motivasjonen var litt sliten! Det er jo uansett ingen vei tilbake, veien går bare framover. Han kom ut med hodet først, så drøyde neste ri litt. Jeg oppfattet en litt nervøs stemning bland far, pleier og jordmor og fikk ertet fram den siste forløsende rien. Det gjør jo utrolig vondt, men klarer man å være bare i "heret og nået" slipper man å grue seg, og da halverer man rett og slett smertene! Jeg klarte det ganske bra, men jeg måtte streve litt. Heldigvis for meg gikk det fort på en fin måte. Klokka halvsju var ungen født, og klokka 16:00 var jeg akkurat kvalifisert for å bli... Og det ER jo bare et så grensesprengende øyeblikk å få se sin nyfødte unge første gang. Det er selve portaløyeblikket å møte det forundrede blikket til dette skrukketrynet. Da holder man og holder man og ser og ser og ser, og så gjør man bare det man får beskjed om fra de som holder på med opprydningen! Det er jo en rus som ikke likner noen annen :-)

 

Jeg lurte på før jeg fødte om jeg kom til å kunne glemme den usansynlig traurige VENTETIDEN... for det overgikk all annen venting jeg har opplevet. Selv ventingen på julegavene i 6årsalederen har ikke vært så ille - og nå tenker jeg ikke så mye på det. Nå handler det om den nye familien på fem, og om den nye lile og om alle vi som har fått nye roller og posisjoner å forholde oss til!

 

Jeg fikk endelig den jordmora man kan snakke om med tårer i øynene, for det har jeg ikke kjent med de andre. Flinke og omrorgsfulle, ja. Men denne gangen fikk jeg litt sånn varme følelser for henne i hvordan vi samarbeidet og hvordan hun forholdt seg til meg - oss.

 

Lykke til alle sammen.

[Anonym bruker]

Så fint at det gik bra!

 

Gratulerer, Lirum!!

[måken og vesla]

Gratulerer!

 

Det er dessuten godt å lese at det faktisk fins ganger hvor kjemien klaffer med jordmor! Får bare håpe på det beste jeg også.

[Gjest]

gratulerer så mye