Soving på dagtid - oppfølging av tidligere tråd

[Hoppetussa]

Jeg erkjente at jeg har samme problem som HI og andre som skreiv, og har prøvd mye. Har stort sett gjort det i ei uke av gangen, fram til jeg landet på at å trille er greit.

 

Ingrid får helt panikk om hun legges i senga(annen seng enn nattseng) på dagtid. Illskriker, blir rød og blå og kaver hysterisk med armene etter et par minutter i senga, uavhengig om jeg er i rommet eller har gått ut.

 

Har noen av dere som sliter med sovinga på dagtid det sånn - er babyen like hysterisk, eller er dere bare i mot skrikekuren(som jeg forsåvidt også er i mot)?

[Benni-min]

huff, det høres slitsomt ut. Vet liksom ikke om jeg tør få en unge til nå. Har jo "drømmeungen" nå, så tror ikke det gjentar seg. Benjamin har sovet hele nettene siden han ble født nesten. De første to mnd våknet han kl 5 for mat, men det er jo ingenting. Nå sover han 12-14t hver natt. På dagtid har han 3 lurer som regel, og sover alltid uten problemer. Ligger i vogna da,men jeg bysser ikke eller noe.

 

Høres helt forferdelig ut å ha skrikekur på småunger. huff, glad jeg ikke trenger å ty til det iallefall.Men skjønner at foreldre må være utslitt.

[♥Tiny]

Vi hadde også trøbbel med dagsovingen... Måtte bysse eller amme i søvn før hun kunne legges.. Slitsomt!

 

Det jeg gjorde var å legge henne ned i sengen (hun sover i den når vi er hjemme), ga henne smokken strøk litt på henne og sa at nå skulle hun sove. Gikk ut av rommet og når hun begynte å surte/gråte gikk jeg inn igjen før det ble for ille. Prøvde å roe henne ned, men om det ikke funket tok jeg henne opp, roet henne ned og la henne ned i senga igjen etter en stund.

Sånn holdt jeg på helt til hun sovnet.. Vet det tar lang tid, men dette resulterte i at hun tilslutt sovnet med en gang hun ble lagt ned i sengen sin!!

 

Og nå må jeg ta en ny runde etter en liten sykdomsperiode der alt er sklidd litt ut.. huff..

 

Lykke til da ihvertfall!!!!!!!!!

[tæssejenta]

Jeg har ikke lest den andre tråden, men har samme problemet som deg med dagsoving. Albert slår seg helt vrang når han må sove inne på dagtid for tiden. Senga er i hvertfall helt uaktuellt, uansett om jeg stryker han på ryggen eller hva jeg gjør. (sovner fint der på kvelden da). Og i vogna gråter han også kjempe mye før han sovner, og det tar opp til en time å få han til å sovne. Men legger jeg han ut i vogna, sovner han av seg selv etter kort tid, uten en lyd.. Så da lar jeg han få sove ute, også får jeg heller vekke han hvis han sover for lenge. Han sovr nemlig så godt ute at han gjerne kunne sovet 2* 2-3 timer.. Men lar han ikke sove lenger enn 1 time på ettermiddagen.

[Luni og go'gutten =)]

Nå har jeg heldigvis begynt å få Ørjan på rett spor, men det har tatt tid og masse tålmodighet.

 

Har du prøvd å ta henne opp når hun blir krakilsk, roe henne for så å legge henne igjen? Og fortsette med dette til hun sovner, det kan ta lang tid i starten, men var det jeg til slutt måtte gjøre med Ørjan. Jeg måtte stålsette meg for litt gråt, men jeg tok han opp når det gikk fra sutregråt til ordentlig gråt.

Du vet, det er utrolig hvor manipulerende et barn kan være. Jeg er også tilhenger av "myke" metoder, og kunne aldri brukt skrikekur på Ørjan. Men når jeg gjorde det på måten beskrevet ovenfor så forsto han tilslutt at han skulle sove i senga si og at mamma kommer når jeg trenger henne fordet. Han fikk bare valget mellom å tulle og skrike og bli sliten, eller å sove og kose seg. Tilslutt skjønte han at han ikke kom noen vei med gråt, for han havnet i senga si til slutt allikevel. Jeg ammet han også innimellom, for ekstra trøst og for å roe han ned.

 

Det kan virke på meg som hun vil bysses i søvn, det er klart det er deilig ) Jeg skal ikke sitte her og påstå at du har en manipulerende datter, men når en baby blir sint kan det bli ganske heftig ) Jeg ble overrasket over hvor brått han plutselig sluttet og sutre og faktisk sovnet, bare han forsto at han ikke kom noen vei. Det ble som sagt noen turer opp og ned i senga de første ukene, jeg trøstet han helt til han ikke gråt, og la han ned igjen. Ofte startet han med en gang, da prøvde jeg å friste han med smokken, legge han på siden, stryke hanpå armen eller i håret. Så var det opp igjen. Bare vær obs på at når du først begynner med dette, så må du ikke finne på å gi deg. Det var hardt, jeg ville gi opp mange mange ganger men tilslutt begynte resultatene å vises - og når de først kom så gikk det fort )

 

Jeg gikk aldri ut av rommet i starten, jeg romsterte innpå der slik at han kunne høre meg. Og jeg lot han sutre litt før jeg gikk bort. Jeg pratet aldri, bare hysjet. Og når han ble roligere, begynte jeg å gå ut. Jeg listet meg aldri ut, men gikk åpenlyst mot døra og tok gjerne litt hardt i klinka så han skulle høre det. Begynte han å gråte snudde jeg tvert. Som sagt, dette tok lang tid og nå har vi begynt å få gode leggevaner. Husker ikke når jeg ga deg rådet om sideleie, men halvannen-to måneder kanskje?

 

Huff, jeg babler i vei om hva vi drev med, dette ble visst langt.. Jeg blir bare så engasjert, for jeg vet hvor slitsomt det er! Og du har sikkert prøvd dette før.. )

 

Har du himmel over senga? Kanskje det kan skape litt "vognfølelse", og en radio med lavt volum kan kanskje lage litt behagelig bakgrunns-støy?

 

Huff, håper det ordner seg for deg snart!

[-carina-]

Jeg har foreløpig ikke erkjent at det er noe problem med pupping eller trilleturer, jeg da, fordi jeg synes det fungerer greit... Men som jeg skrev i den andre tråden her, så får jeg jo Karsten til å sove i vogna si inne med bare litt rugging på vogna dersom jeg "må" få det til. Så han har jo egentlig vist at han kan.

 

Men de dagene jeg har tid/anledning til å enten puppe eller trille i søvn så kan han godt være sånn som du beskriver Ingrid. Han kan klage litt når han blir lagt ned, men det går ikke så lang tid før gråten blir helt hysterisk. Han gråter til han begynner å hoste voldsomt.

 

Tror nok løsningen er som Luni skriver, ta opp trøste litt, legge ned igjen, ta opp trøste, legge ned... Da trøster man jo barnet når det gråter, samtidig som man viser at man er bestemt...

 

Jeg har vel snart tenkt meg til å være konsekvent på den der jeg også! Snart... ;o)

[Hoppetussa]

Takker for råd, men det prøvde vi i to uker... :-)

[Hoppetussa]

Å, tusen takk for mange gode råd, du ga meg jo et råd om å legge henne på siden, det fungerte tre ganger, så var det stopp der. Ellers har jeg prøvd alt du sier, og mener selv at jeg er ganske bestemt. Som sagt over har jeg prøvd i en uke eller to i slengen. Vært inne på rommet, romstert, bare sittet der, gått ut og inn etter fem minutter, - ja, selv om jeg ikke er glad i skrikekuren har jeg faktisk prøvd det i tre dager også - med det resultat at hun skreik(ikke sutret) i en time.

 

Har snakket med hs om dette, føler vi er på bølgelengde ndg "taktikk" - jeg kom vel nesten gråtkvalt på helsestasjonen like etter jul(litt sliten etter julestria også sikkert) og spurte om hjelp. Hun sa vel bare at det er noen som har "lakenskrekk", som hun kalte det, og at jeg bare fikk trille henne i søvn.

 

Hun er en bestemt ung dame, Ingrid ja. Og jeg tenker med meg selv at sutring/"sutregråt"" er et middel hun bruker for å få viljen sin. Men dette er en helt annen gråt, hun er helt krakilsk - gråter som om noen torturerer henne - å - jeg får tårer i øynene når jeg tenker på den gråten - den er så fæl! Akkurat som et panikkanfall, liksom. Derfor er jeg litt bløt...

[Luni og go'gutten =)]

Jeg forstår veldig godt at det er vondt å høre på, og det er vondt å vite hvor grensen skal gå. Det skjedde et par ganger at Ørjan hikstet lenge etter jeg tok han opp, følelsen av å være en god mor er langt vekke da. Han har en gråt når han blir sint som inneholder et skingrende skrik, jeg har aldri hørt maken på et spedbarn før. Det skriket brukte han mye i begynnelsen, nå bruker han det bare på natten for han har funnet ut at jeg ikke har energi til å kjempe med han på natten ennå.. Så da får han viljen sin og får nattpupp - 3 ganger pr natt.. Men nå skal jeg fjerne den første nattpuppen til helga, blir spennende å se hvor lenge han kommer til å holde på..

Jeg lærte at når han hadde en skrikepause, og ikke hikstet, så var det ikke reel gråt.

 

Barnegråt er konstruert for å få voksne til å reagere, er det et barn som gråter sårt i et rom med fremmede voksne i så kan man se alle de voksne sitte og vri seg på stolene ) Selv de som ikke har barn.

 

Jeg tenkte som så med Ørjan at dette med sovingen ikke kom til å bli bedre (noen opplever at barnet plutselig forandrer seg, men hvor lenge skal man vente for å se om det skjer?) før jeg tok tak, og jeg tenkte som så at jo eldre han blir jo verre blir det å gjennomføre.. Tenk deg en unge som står skrikende i senga, klatrer ut på egenhånd og i det hele tatt.. Huttetu..

 

Vi trenger å få samlet hodet vårt litt vi mødre og, det tar på å være mamma. Og bedre blir det ikke dersom vi ikke får litt pause inniblandt.

 

Jeg tror jeg hadde hatt plunder med å gjennomføre dette på Ørjan hvis jeg ikke hadde hatt støtte i sambo, vi startet "prosjektet" en helg og uten hans varme hånd på ryggen hadde jeg kastet inn håndkleet flere ganger.

[tre små:-)]

Jeg har ikke fått noen av barna mine til å sove i sengen på dagtid, jeg:-) De har blitt trillet i søvn og rugget over dørterskler og vet ikke hva. Men for meg er det faktisk en fordel at hun sover godt i vogn - slik at vi ikke blir avhengig av sengen på dagtid om vi skal bort i besøk, men at hun istedet sover i vognen!

 

Dette var jo ikke noen oppskrift på hvordan få henne til å sove i sengen - men mer et spørsmål om hun må sove i sengen. Helt klart enklere enn å måtte trille tur i lengden, men likevel;-)

 

Lykke til!

[Hoppetussa]

Det er godt med en bekreftelse på at jeg ikke er alene om dette! :-)

[-carina-]

Ingrid høres ut til å være veldig lik Karsten... Men jeg har som sagt ikke innsett at det er noe problem. I blant skulle jeg ønske at jeg hadde en unge jeg bare kunne legge ned for å sove, men som regel har jeg jo tid til å amme/trille i søvn. Kan jo kanskje skjønne at det er tyngre for din del, for Ingrid er vel ikke den som sover mest på natten heller. Karsten legger seg veldig fint til om kvelden, oftest kan vi bare legge ham ned i sengen og så sovner han av seg selv. Og siden han er så grei om kvelden så spiller det ikke sååå stor rolle at han tøyser om dagen. Han skal jo sove på dagtid i bare et år eller to til, mens han skal legge seg for natten i mange år fremover... Så jeg synes det er viktigst å ha orden på den søvnen! )

Og så tenker jeg at det kan jo hende problemet rett og slett går over av seg selv med tiden. Om det ikke skulle gå over av seg selv så har han blitt større og tryggere. Da er det kanskje ikke så guffent å evt måtte ta noen skrikekur, fordi man da kan forklare ungen hvordan og hvorfor...

[Hoppetussa]

Ja, forsåvidt er det ikke et kjempeproblem at hun ikke sovner av seg selv på dagtid. Jeg hadde aldri i verden gått ned til samme vekt som før jeg ble gravid uten disse trilleturene - dessuten har vi veldig godt av frisk luft. Men jeg var hos ei venninne forrige uke, og Ingrid ble trøtt, og jeg prøvde å legge henne inne, og med den skrikinga da er det ukoselig å være på besøk. Men jeg la henne ut i vogna og med sutring i fem min gikk det greit. Men allikevel begynte jeg å tenke at jeg BØR kanskje gjøre noe med dette...

 

Tror ikke jeg er så tøff som deg, altså Luni. Tenker også litt som så at så lenge hun er så snill om natta som hun er, så er jeg kjempetakknemlig! Tror jeg ser dette litt an foreløpig. Noen av dere har det nesten som meg, og egentlig er det godt å vite at jeg ikke er alene om det -for sånn føler jeg det av og til sammen med andre småbarnsmødre! :-)

[Luni og go'gutten =)]

Uff, nå virker det som jeg har tatt skrikekur på Ørjan, og det har jeg langt fra ikke.. Jeg skulle bare gi deg en trøstende klapp egentlig, men så begynte jeg å skrive det jeg tenker og da blir det de avhandlingene..

 

Uansett så håper jeg at det løsner etterhvert )

[Hoppetussa]

Satte veldig pris på rådene dine, Luni! De er prøvd ut i lange perioder fra før allerede, men det får meg i hvert fall til å føle at jeg har forsøkt NOE, som andre også mener er vettugt. Jeg har mest sans for en "mild" skrikekur. Fikk jo litt å tenke på når du sa det om et barn som kan klatre ut av senga - det er så absolutt viktig å gjøre det før det evt skulle skje, men problemet er der ikke om natta - da jeg oppfatter det som mest et problem.

 

Og jeg oppfatta det mer som trøst enn formaning, altså. Så takk for gode råd og oppmuntring! :-)