Fostervannsavgang i uke 25..

[mamma til Tobias- Emil]

1. november 2006 var jeg 25+3 uker på vei.. Kl nærmet seg 9 på kvelden.. Jeg var hos typen min. jeg hadde vært på toalettet. gikk ut i gangen og snakket med kjæresten min, så bare rant det nedover lårene mine.. (skjønte ikke helt hva som skjedde for hadde jo akkurat vært på do, så kunne jo ikke ha tisset på meg). tenkte jeg ikke skulle uroe typen så sa ikke noe. gikk inn på do igjen og satte meg ned for å se hva det kunne være, men da stoppet det. reiste meg opp igjen og da rant det igjen. skjønte ingenting. vi gikk ned på rommet g da bare kom det mer. jeg sa til typen at jeg trodde at fostervannet lakk. Han fikk litt småpanikk og ringte til moren sin, for å spørre om det gikk ann at fostervannet kunne gå så tidlig,(noe som jeg ikke visste at gikk ann). hun sa at han måtte legge meg ned og at jeg ikke måtte gå i det hele tatt sånn at veene ikke skulle komme. vi gikk opp og jeg la meg på sofaen. prøvde å ringe mamma mange ganger, hun var på et møte noen hundre meter unna. hun tok selvfølgelig ikke telefonen. jeg skrev melding om at det var viktig, og da ringte hun. hun kom med en gang. "svigerfaren" min ringte til legevakten og de sa at ambulansen skulle komme med en gang. for dette var alvorlig. da begynte jeg å grine, for skjønte ingenting.

De kom ganske så fort. Når de var kommet sjekket de om det kunne være fostervannet og ikke noe annet, og de var ikke i tvil siden det var så masse..

 

Jeg ble kjørt rett til kvinneklinikken. Og inn på undersøkelse. da sa det "slæsj" og det fosset vann ut. flaut..

Jeg ble innlagt og låg der helt aleine og skjønte egentlig ikke alvoret. hadde fortsatt ikke fått rier. dagen etter fikk jeg lungemodningssprøyte og måtte ligge 2 døgn helt i ro for at den skulle funke.

og fikk antibiotika tilfelle infeksjon. men det var det ikke så jeg ble skrevet ut, og måtte på kontroll 2 dager i uken på poliklinikken. De sa der oppe at jeg kom maks til å gå 2 uker så kom riene.

dager og uker gikk uten at noe skjedde. da var jeg hjemme heldigvis. men måtte ikke løfte tunge ting, og gjøre ting som kunne sette riene i gang.

Da jeg var passert uke 30 gratulerte legen meg hver gang jeg kom, fordi jeg fortsatt ikke hadde fødd. Det var veldig sjeldent at noen hadde gått så lenge.

Når jeg kom til uke 33 bestemte de seg for å sette det i gang i uke 34, pga infeksjonsfare. og at de ville ikke risikere at han skulle få infeksjon. som var stor sjanse for.

 

tirsdag 2. januar 2007 var den store dagen. Jeg skulle settes i gang. både gruet og gledet meg.

Da jeg kom 08.00 ble jeg undersøkt og det var helt umodent. Kl 10.00 fikk jeg første modningstablett. Timene gikk uten at jeg kjente noen ting. kl 17.00 fikk jeg tablett nr 2 og like etter begynte riene så vidt. De ble bare sterkere og sterkere. men hadde ikke så stor åpning. 2 cm. manglet 1 cm for å komme inn på føden. Meg og typen gikk hele den kvelden og hele natten uten at noe skjedde. hadde bare veldig vondt og var trøtt. men fikk ikke sove. kl 11.00 den 3 januar kom legen på visitt og jeg hadde 3.5 cm åpning og jeg kunne sendes inn på føden når det var ledig der inne. og det var det ikke før kl 15.00 på ettermiddagen. da følte jeg at det endelig skulle skje noe. Inn på føden og ble satt på drypp, for riene var for svake. Jeg hadde bestemt på forhånd at jeg ikke skulle lage en lyd under fødselen. men den gang ei. jeg begynte å grine, og det var ikke akkurat lydløst. etterhvert begynte det å gjøre så vondt at jordmoren fikk så vondt av meg, så hun skulle hente en akupunktør. For jordmoren hadde ikke troen på at jeg kom til å føde på hennes vakt. Da hun var ute kom han legen jeg hadde gått på kontroll hos tidligere, bare for å se hvordan det gikk. men da låg j jeg med min værste rie. han sa at jeg skulle ha epeduralen, for jeg hadde det så vondt.

da var vel klokken rundt halv seks. kl seks fikk jeg epeduralen og halv syv begynte den å virke. det var så deilig. (ambefales) kjente ingenting. men plutselig følte jeg at jeg måtte sånn på do. begge veier. jeg skulle få gå på bekken, men først måtte hun sjekke åpningen, og da var det glemmesak og gå på do, for jeg hadde 5 cm åpning, det var helt modent og jeg var begynt å blø. hun kunne kjenne hodet hans rett inni sa hun. Da sa hun bare "lille venn, du kan ikke få gå på do, nå skal gutten din ut". det var det beste jeg hadde hørt på lang tid. kjenner jeg får tårer i øynene når jeg skriver dette.

De hjalp meg i fødestolen og begynte å gjøre seg klar. tok litt tid, men var godt å få lov til å presse.

Følte at jeg presset til ingen nytte. Midt inni det hele trakk jeg meg og begynte å holde igjen, og da ble jordmoren sint, for hodet var kommet. Fikk litt småpanikk da gitt. så presset jeg tre ganger til så spratt gutten min ut. jeg drog meg opp for å se og der låg den nydeligste av de nydeligste. Han var 2540 gr og 47 cm.

 

men han hadde vanskelig for å puste så de sendte han bort på barneklinikken på nyfødt. Der var vi i 2 uker før vi fikk reise hjem.

var hjemme i 3 uker så ble vi lagt inn igjen pga RS-virus. to nye uker på barneklinikken..

 

Det ble litt lang dette her, men men..

 

Tusen takk for at du gadd å lese dette. var godt å få skrevet det ned.

 

Klem fra oss..

[Gjest]

Håper alt er bra med dere nå da! :-)

Gratulerer så mye med den lille!

[~HelenMarie+3jenter~]

Håper det går bra videre framover, og at du ikkje har tatt skrekken.

 

Gratulerer så mykje med vidunderet

[xanadu -høygravid- (24/8-07)]

Gratulerer så mye. Du har vær veldig flink.

[mamma til Tobias- Emil]

tusen takk for det.. forresten så glemte jeg å skrive at jeg er bare 16 år gammel:)

 

Klem fra oss:)

[Keiko&Sivert Nikolai<3]

Gratulere så masse!

Må ha hvert ganske tøft for deg/dåkker!

Bra at dåkker klarte å være så sterk, og at alt gikk bra!