Er hjelp til befruktning tabu eller....

[Gjest]

er jeg helt på jordet? Jeg vet jeg plukket selektivt ut noen få som fik vite om det, ingen i familien. Jeg synes det er godt å komme inn her å være anonym. Hva med dere? Har dere vært/er veldig åpne om dette?....

[Jehn]

Hei du..

Bare de nærmeste har fått vite hva vi holder på med..

For meg er dette et ganske så sårt og invklet tema at jeg ikke orker alle spørsmål og at folk lurer på hvordan det går..

Burde kanskje vært mere åpen om det, men det blir så mye snakk..(Spesielt når man bor på bygda..)

Veldig godt å være anonym som du sier

[♥♥Vilsågjerne♥♥]

Hei Bell.

 

Jeg har som du plukket ut noen få som vet om prosessen vi går igjennom.

Ikke fordi jeg føler det er tabu,men fordi jeg ønsker å skåne oss på en måte.Vi ønsker ikke alle spørsmålene,granskende blikk og andres forventninger.For oss er det slik at vi på en måte takler et eventuelt nederlag bedre med færre å forholde oss til...Om vi en gang lykkes vil jo alle uansett få vite det etter en tid...og da er det ikke slik at vi ønsker å skjule det at vi har fått hjelp liksom...

Jeg har valgt å informere min mor og en god venninne/kollega.Min kjære har valgt å snakke med en kamerat.Jeg synes det er viktig at også han har noen foruten meg å dele det med...For selv om jeg ikke føler at hormonene endrer meg,kan det jo godt hende at han har tanker om det....hehe..

Forstår at det er mange grunner for å i mot offentlig annonsering av denne prosessen,men tror det viktige er å være litt egoistisk å finne den løsningen som passer en selv best...

 

Hilsen

[ano`num *17.03.10*]

Jeg føler det er veldig tabu.

At det er noen ingen skal vite, noe som skal være veldig hemmelig. Skikkelig "hysjhysj".

 

Vi har valgt å være åpen! Syntest det var bedre en hintende spm eller uvitende kommentarer. Men det er ikke akkurat noe vi har annonsert heller.....

 

Kunne godt tenkt meg at det hadde vært mer offentlig om det. Mer info i media. Blitt laget skikkelige dokumentar-filmer som ble sendt i beste sendetid.

Gitt "allemann" bedre info, så de kunne fått en større forståelse av hva vi faktisk gjennomgår.

 

Jeg er så lei av ufrivillig uvitende mennesker!! Som kommer med sårende, dumme eller kommentarer som rett & slett ikke hører hjemme i "ordboken" engang.

 

Jeg ble skikkelig lei meg da mamma sa; "det er vell ikke noe dere går rundt å forteller dette her?".

Nei, men vi holder det ikke hemmelig heller!

 

Og ja, det er veldig godt å komme inn her å få være anonym. Det er enb veldig følsom og personlig prosses med mange intime spm. Ting offentligheten ikke trenger å vite (Kommer fra en slarve-plass jeg også!)

I tillegg så er det veldig godt å få rase litt ut her inne. Hvis jeg virkelig snakket til noen andre om mine skikkelige dårlige dager, hadde jeg neppe blitt tilgitt igjen. Eller de hadde vurdert innleggelse.....

Rett og slett fordi de ikke skjønner, ikke vet, ikke aner hvordan en slik prosses er! At det er følelsene som styrer oss, ikke omvendt. At vi ikke har samme kontroll. Vi kan bli sjalu og destruktive, uten å ønske det, eller helt kunne stoppe det. Før vi har fått det ut! Snakket om det. Eller skrevet, som det da blir her inne

[Eat sardines and die]

Vi har vært 100% åpne fra dag 1. Både til familie, venner og jobb. Dette fordi de er utrolige støttespillere i det daglige , men også fordi vi da unngår de her spørsmålene om vi ikke snart har tenkt å sette i gang snart, eller planlagt å få familie. Vi opplever færre spørsmål nå enn før vi satte i gang prosessen.

Jeg hater forsåvidt hemmeligheter og hvis det er noen som synes det er negativt med hjelp til dette så står det de fritt å fortelle det. Jeg står for mine valg og andre står for sine. Andre trenger ikke like det vi gjør, men jeg synes det er greit at de vet det.

[Sunniva78 har to små]

Vi har vært åpne til mange, til hele familien, jobb, og nære venner.

Etterhvert har vi valgt å ikke fortelle om datoer angående innsetting/test, men det er for å ha LITT privat. De vet jo at vi holder på...

 

Når vi endelig blir så heldige å få barn, kommer jeg ikke til å skjule at det er ved hjelp av IVF!

Kommer ikke til å annonsere det selvsagt, men kommer heller ikke til å legge skjul på det.

 

Jeg er tante til en prøverørsgutt, og der har familien valgt å kun fortelle det til familie. Dem om det, men jeg vil iallefall være med på å syneliggjøre det fakrum at vi er mange som må ha litt hjelp for å få barn.

Tenk så mye lettere det er for de som kommer etter oss...

[Gjest Bjørnen Collargol]

Alle vet det rundt oss. Fra den nærmeste familien til kolleger og sjefer.

 

Synes det er godt å slippe alle spørsmålene om vi skal ha små og tisking og hvisking bak ryggen vår. Nå lurer folk på om hvordan det går med "prosjektet". Jeg svare så mye som jeg orker der og da, og dersom jeg ikke orker å prate noe særlig om det så har folk forståelse for det. I tillegg så er det greit at sjefene vet det slik at vi får fri når vi trenger det i forbindelse med alle turene til sykehuset. Vi jobber på samme plass og turnus begge to så det er ikke bestandig enkelt å få fri på kort varsel, men nå har vi ikke noe problem med å få fri i det hele tatt.

 

Klæm

[Gjest]

Etter at vi var helt sikre på at vi måtte ha hjelp til å bli gravid...har vi vært veldig åpne om det. Vi går ikke å annonserer det, men er det naturlig så forteller vi det. Vi kjenner at det er støttende at folk vet hva vi skal gjennom! Så langt vet familie og nærmeste venner det......

[rm83 ¤Heine 08 & Hedda 10¤]

Vi har valft å være åpne om det. med jogg, familie, venner osv.

Føler ikke selv at det er tabu, men føler at andre syns det er tabu.

Jeg er ikke flau over at vi evt må hjelp for å få vårt største ønske i hele verden oppfyllt.

Men at det er et sårt tema er sikkert, nå snakker ikke jeg om de såreste følelsene til andre.

Men det er godt å kunne prate om det også, høre andres synspunkter og råd. Selv om mange sier.......ja men du er jo så ung enda............du skal se det ordner seg til slutt!

Ja da.........

 

Vanskelig å si hva som er rett eller galt, å si noe eller ikke si noe. Man må vell bare kjenne etter hva som passer en selv.

 

 

 

[rm83 ¤Heine 08 & Hedda 10¤]

valft = valgt

jogg = jobb

 

 

 

sent på kvelden til meg tror jeg. litt skriveleif!

 

[MissBehave]

Jeg synes at det er tabu. Har sagt det til arbeidsgiver og en kollega,men velger bevisst å ikke fortelle om det.

Föler at det er en såpass privat sak (iallefall for oss).Orker ikke idiotkommentarer som ofte kommer.

har sagt det til noen fler når de spör om det ikke er på tide med barn,og reaksjonene viser ofte at det er faktisk nokså tabubelagt.Så jeg velger å holde det for meg selv.

Går ikke dette,så satser vi på adopsjon.Da blir det iallefall klart for alle at :nei,vi får det ikke til selv på egenhånd

Jeg skammer meg ikke over at vi ikke får det til,men jeg er inne i en litt sår periode akkurat nå.Og jeg har ikke så lett for å åpne meg om slike ting til folk.Derfor er jeg sjeleglad for at jeg fant denne siden

[Bæ bæ lille lam:)™]

Vi var veldig åpne om det,både til familie,venner og jobb.Vi har ikke opplevd noe noe negativt for det.Bare positivt:)Denne gangen skulle vi ikke si det til "alle",men bare til de aller nærmeste.Vi klarte ikke det,og nå vet familien og venner at vi prøver på en til..

 

For oss er det rett og snakke med folk om det vi holder på med(Ikke til alle og en hver,da).Og vi har bare fått støtte og gode tilbakemeldinger.Men jeg forstår godt de som ikke vil snakke om det,og holde det litt for seg selv.Alle er vi forskjellig:)

[Flippa m Frida]

Vi har fortalt det til stort sett hele verden;

jobben, venner, familie, perifere kjenninger man møter på butikken, ja i det hele tatt. Det er ikke alle som vet eksakt dato, bortsett fra de nærmeste og jobben.

Mannen min har plapret fra dag en, og når han har gjort det, så har jeg bare syns det har vært greit.

Var så lei av alt maset som nygift og alle forventninger hos samfunnet som følger med det, at noe annet hadde jeg ikke holdt ut tror jeg...

Dessuten ser jeg det faktisk litt som min plikt å sette et ansikt til statistikken over alle de mange som strever med det "naturligste i verden."

Jeg bare nekter å tie stille om det, og syns det burde vært snakket mye mer om.

Jeg skal være den stolteste magen på BIM-treff her i byen, det er helt sikkert. Tror ikke det er riktig så mange som har gått gjennom de samme erfaringene og opp- og nedturene som oss for å komme frem til målet til slutt. (Jeg håper selvfølgelig Lydia82 er der også da.... )Og jeg akter å fortelle alle rundt bordet om det. Det trengs å komme frem i lyset.

Jeg syns selvfølgelig folk må få bestemme selv, men jeg skulle ønske flere var mer åpen. Som noen sier det; tror det vil være lettere for de som kommer etter oss.

jeg kommer likevel til å ha et lite info-møte her på jobb før vi reiser til Trondheim, og be alle om å ikke mase og spørre når vi kommer tilbake. Bare si at jeg kommer til å fortelle når jeg føler for det, og be om respekt for det.

 

[finetine]

Vi har også være åpne om dette til folk rundt oss.

Har bare fått positive reaksjoner, noen velmenende kommentarer har det vel blitt som jeg er blitt litt lei meg for.

Men de hadde kommet uansett, nå har vi jo være sammen i 10 år og da er det klart at folk lurer.....................

Spesielt siden vi er veldige glade i barn begge to, orker ikke å lyve å hemmeligholde ting blir så mye å holde styr på.

Dessuten er det to på jobben min som allerede har vært veldig åpne på at de ikke kunne få barn på naturlig vis- og det har hjulpet meg mye i å akseptere min situasjon:o)

 

Jeg tror at man må finne det som er riktig for seg selv om man forteller eller ikke, men jeg nekter å være flau og skamme meg over dette. Ingen med leddgikt eller diabetes er flaue over sin tilstand- og barnløshet er like ufrivillig som dette:o). Så det så;o).............

 

Klem

[75nora]

Vi har etterhvert blitt veldig åpne på hva vi driver med, og det har vært en lettelse. Jeg har opplevd det som tabu, følt meg litt mislykket som kvinne, ikke fruktbar osv.. I begynnelsen var det så sårt at jeg ikke ville fortelle det til noen utenom nær familie og nærmeste venner. Nå kan jeg si det til de fleste hvor det blir et tema, og det føles godt. Befriende å slippe å skjule noe. Ganske mange vet at jeg ruger nå, og det kan godt hende at jeg ikke forteller så detaljert en evt neste gang på når innsetting osv. Men etter at jeg ble mer åpen har jeg også fått fantastisk støtte fra alle rundt meg!

 

 

[LivLaga]

Jeg har fortalt det til alle som VIL og IKKE VIL høre. Jeg innrømmer at det til tider har blitt litt mye info, så noen venner har blitt lei av meg.

 

Det er utrolig frustrerende å ikke lykkes i noe som i utgangspunktet krever så lite "skills".

 

Venner, familie, kollegaer vet om at vi har prøvd i nesten to år, at det er sårt og vanskelig å takle, at det er ingenting man kan si til meg for å trøste (sjansen er stor for at jeg blir fornærmet over alle velmenende råd om å slappe av o.l)

 

Legger man hodet ut for hugg, må man kanskje regne med et lass av idiotiske råd fra fjern og nær. Jeg trenger ikke råd, men forståelse. Spesielt likte jeg kommentaren fra min søster: '"Jeg må si at denne Barneutdeler-Gud'en gjør en lusen jobb..."

 

Jeg ser det nesten som min oppgave å utdanne de ikke-barnløse siden det er så mange av oss som forblir inne i skamme seg-skapet. Hadde alle de ti prosentene som sliter med å få barn, samlet seg og blitt en mer synlig gruppe, hadde det sikkert ikke eksistert egenandeler på 18000 for tre prøverørforsøk...

 

Alle burde feks. være medlem/støttemedlem i FUB (fub.no)for å støtte arbeidet de gjør.

 

Når det er sagt, så er det ikke til å komme forbi at.

Jeg dør litt hver gang...

- jeg får mensen

- noen annonserer sin graviditet i venneflokken

- svigermor forteller om alle søte babyer hun treffer

- folk forteller at for dem er det bare å ta av seg trusene for å bli gravid

- folk spør meg om vi "gjør det riktig"

- min mor ber meg om "å ikke tenke på det/ikke stresse"

- noen spør meg hvordan jeg "virkelig" har det.

 

Jeg starter spraying i slutten av mars. Det skal bli interessant å se om jeg blir et monster. Jeg er litt skjør allerede...