Snart "termin", utredning for barnløshet, Noen som kan komme med erfaringer og kloke ord til en som trenger oppmuntring?

[sørlandstulla]

Må bare få ut litt frustrasjon og bekymring...

Jeg har nå endelig kommet meg til en seriøs og ordentlig gyn for å kanskje finne ut hvorfor vi sliter med å få barn. Jeg gikk et år etter jeg sluttet med p-pillen før jeg ble gravid. (hadde masse kluss med sykluser og fant aldri noen eggløsning. Fikk skrevet ut pergotime av en annen gyn, men rakk ikke starte for det viste seg at jeg var gravid). Mistet så da jeg trodde jeg var ca 11 uker på vei (fosteret hadde nok vært dødt en stund..). Har hatt (og har) fortsatt noen dager som er helt forferdelige. Har to venninner som var like langt på vei, og som nå snart har termin. Klarer ikke å tenke på annet enn at det kunne vært min tur også nå... Er så fryktelig vondt å høre dem gjøre seg klar til fødsel og barnestell. Gleder meg masse på deres vegne, men føler meg så misunnelig og nesten litt sint.

 

Men nå har jeg altså kommet til en seriøs gyn som jeg føler virkelig tar meg på alvor. Han tok ul og sendte meg til blodprøvetaking. Han sa ikke så mye om hva han trodde så langt. Men ut fra papirene jeg fikk med når jeg skulle ta blodprøve, kunne jeg se at han mistenkte PCO. Etter å ha lest på nettet har jeg blitt så engstelig. Vet jo ikke helt hva det betyr i min situasjon. Men skjønner jo at jeg må gå ned i vekt hvis jeg skal bli gravid. Veide 15 kg mindre da jeg ble grvid sist. Men saken er den at jeg har prøvd flere ganger å gå ned i vekt. med mange forskjellige kurer (også Grete Roede og andre seriøse). Klarer å gå ned med masse oppfølging, men raser opp igjen så fort kursene er ferdige... Klarer jo aldri å holde meg der! Selv om jeg vet alle fordelene jeg har ved å gå ned i vekt...

 

På toppen av det hele sliter jeg med å få min kjære til å levere sædprøve... Han blir bare hissig og innesluttet bare jeg nevner det. Har etter en del prat fått ut av han at hen bare har en kjempesperre for å "runke på glass". han vet ikke selv hvorfor det skal være så vanskelig, kanskje han er redd for svaret. Han bare utsetter og utsetter det. Jeg har ikke lyst til å lyge for gyn nå som jeg endelig har funnet en som sier han vil gjøre sitt beste for at dette skal gå raskt og greit for oss. Har ikke lyst til at han skal tvile på at vi begge vil dette... Vet jo at min kjære ønsker dette, men han synes det er skummelt å skulle snakke om våre problemer med "det offentlige".

Skal til gyn om en uke og få prøvesvarene, og forhåpentlig får kjæresten min levert prøven i morra. han har lovt han skal prøve å gå en runde med seg selv...

Men jeg er bare så redd og fortvilet og rar i hodet. Synes verden er urettferdig, er redd vi ikke skal få barn (vet at det ikke er umulig, vi har jo klart å bli gravide iallefall..). Det har vært så rar stemning hjemme. Kjæresten min har vært mye deprimert og irritabel i det siste, så jeg har ikke klart å snakke med han slik jeg pleier. Håper han klarer å levere i morra slik at vi kanskje kan få det ut av verden.

 

Huff, langt innlegg dette... Håper noen tar seg tid til å lese og kanskje har noen støttende ord eller noen erfaringer å komme med. Er så sliten og lei meg nå.

[Miss_X_1974 +lillegutt]

Hei kjære deg

 

Min historie har mange likheter med din (.. og forsåvidt mange andre her inne). Jeg mistet selv i uke 12 og fosteret mitt hadde også vært dødt en stund. Hadde også 1 venninne med nesten samme termin som meg, så da blir det ekstra synlig og man får en påminnelse hele tiden om hvor langt man skulle vært på vei... tungt...

I morgen er det faktisk ett år siden jeg fikk positiv test... snufs...

Ting tar tid i denne bransjen....

Nå har jeg også begynt hos gynekolog og forrige måned fikk jeg PERGO for å stimulere eggløsningen, uten hell dessverre.

Mannen min kvier seg også for å levere sædprøve og siden han har klart å "befrukte" meg to ganger på ett år så har ikke gyn mast noe på det heller (kanskje rart (?))...

Vet ikke så mye om PCO, men det er det mange andre her inne som kan mer om, og siden jeg har vært her inne en stund har jeg sett mange eksempler på at det har gått bra selv om man har denne diagnosen

 

Jeg har ett motto som holder meg oppe i tunge stunder: "har jeg klart å bli gravid en gang skal jeg søren meg klare det igjen"... det gjelder deg også

 

Lykke lykke til