ledsager på fødselen??

[Natasha!!]

hei, har dere tenkt å ta en ledsager på fødselen? blir det barnets pappa? jeg er litt i tvil... Først tenkte jeg at det er utrolig viktig for meg at mannen min skal være med meg der og da, men etter at jeg snakket om det med han, så begynte jeg å tvile...Han virker ganske fortvilet og nervøs... Er usikker om han er klar for det... hvordan takler man det... vil ikke at han skal kaste opp eller besvimme der... kanskje det kan påvikre negativt forholdene våre i etterkant...? :-/

[Klompens 4. (høygravid)]

Dersom pappaen vil, syns jeg han skal. Det er en fantastisk opplevelse for han å få være med og opplevelsen kan faktisk knytte dere tettere sammen, både som par og familie. Dersom han takler det dårlig, kan han jo bare gå ut. Samtidig vil det være veldig godt for deg at han er der. Dersom han er redd for å kaste opp eller besvime, kan jeg betrygge deg (dere) med at jordmødrene, og staben ellers på fødeavdelingene, er vant til mye rart. Så ikke la tanker som "hvis at..." og "om at..." hindre ham i å være med. Men selvfølgelig må han ville være med selv.

 

Du kan jo ha med to ledsagere, så kan de evt. bytte på oppgaven.

Lykke til i allefall. Både til deg og din ledsager ;-D

 

Når har du termin forresten?

[Fire småtroll]

De fleste pappar takler det faktisk helt fint når det kommer til stykket, og han trenger jo ikke akkurat stå og se rett inn i det som skjer, men f.eks holde seg ved hodet ditt.

 

Tror den opplevelsen i sammen vil styrke forholdet deres, og jeg synes det er viktig at mannen ser hva vi går igjennom. Jeg kan love at han vil få en helt ny respekt for deg, og det vil være mye lettere for han å ta hensyn til deg og kroppen din etterpå. Og ikke minst, den som står deg aller nærmest er den du kan prate om opplevelsen med etterpå. Tror både du og han vil angre i ettertid om han ikke blir med.

 

Og som tidligere sagt her, han kan jo gå ut på gangen og ta en pause hvis han føler behov for det. Men vi mennesker er nå sånn laget at vi glemmer våre egne ubehag når vi ser at noen vi er glad i har det værre..

[Natasha!!]

takk for svaret. Jeg har termin 17.juni.

Synes også at det er viktig at mannen min blir med. Det er jo vårt barn (ikke bare mitt) og vi må nok gå gjennom det sammen. For meg blir det like nytt og skremende.... uff.... Jeg skal ha det verre enn han uansett... :-/

Så han må vel støtte meg i hvertfall......

Jeg blir litt skremt av hvordan jenter beskriver fødselen... som det vondeste man kan få oppleve i livet osv... ufff...

Jeg besvimmer HVER ENESTE gang av enkel blodprøve!!! så fødselen vil bli en utfordring for meg vel...

Men mennesker som deg gir meg litt mer optimisme. Du venter ditt 4. barn, ikke sant? Så det må være ikke såååååååååå uutholdelig vondt å føde da?.... eller?.... :-/

[Natasha!!]

Hei, takk for svaret. Jeg skal stole på dere som har gått gjennom fødselen før. Min mann må nok være som de fleste pappaer og ta det fint... håper det... skal forberede ham litt....... Han sa aldri at han ikke vil være med på det. Bare merket skrek i øyene hans hver gang jeg sier at det er så viktig for meg at HAN skal holde meg i hånda der og da....

[Lillegull,2 på jorden,1 engel]

Hei!

Pappaen skal være med på denne fødselen også, han vil det selv.. Han synes det er utrolig skremmende, men han kunne ikke vært noe annet sted heller sier han!

 

Du sier du blir skremt av å høre om at det er det vondeste i livet osv. Jeg er en av de som faktisk synes at min fødsel er det vondeste jeg har opplevd så langt, men jeg gjør det gjerne igjen! Smertene klarer du fint, og de er glemt rett etterpå.. Det er mye mer en jobb som tapper deg for krefter enn det er smertefult. (Ser kanskje ut som en selvmotsigelse at jeg sier dette,men slik er min opplevelse..) Det var utrolig vondt mens det sto på (åpninga tok 2-2,5 time, så det gikk rimelig fort også), men det skremmer jo verken meg eller andre kvinner fra å få flere barn, så det er ikke så ille som det kanskje kan virke mange ganger..

 

Lykke til! =)

[Mellem]

Min mann var også veldig usikker på hvordan han ville reagere, men han synes det var utrulig flott å være med å ble ikke det minste "dårlig" selv om han ikke liker blod å sånt noe særlig. Jeg trudde aldri han skulle bøye seg ned å se når jordmor sa at nå er hodet på tur ut. Men som han sa: alt er så naturlig. Trur han ville ha følt det som et savn hvis han ikke skulle være med og han visste hva han gikk glipp av.

[Tia med 2 ♀]

Har tenkt at det skal være samboer da. Men skulle det komme et eller annet i veien så blir det elste søsteren min.

hun har 3 barn selv og har vært gjennom det noen ganger. Og alene skal jeg ihvertfall ikke gå gjennom fødslen.

[Bigga, Matta og lille banan]

hei!

Vi har diskutert denne saken mye. Før jeg ble gravid tok jeg det som en selvfølge at pappan skulle være med på fødselen. Men etter hva jeg har hørt av kompisene til min kjære og han har sagt selv respekterer jeg de som ikke blir med. Samboeren min er livredd for blod og sykehus. han ahr ikke sagt at han ikke vel, men jeg har sagt at jeg gjerne vil ha han med, men at han må bestemme selv. For som jeg har sagt til han; jeg trenger masse støtte og oppmuntring, og jeg vil ikke at han ikke orker å ha sex med meg i ettrekant fordi alt var så ille. Har snakket med ei venninne som har tre barn til nå, og hun stiller gjerne, enten om hun er den eneste, eller om hun kan være med som støtte av min kjære

 

Selvfølgelig er man jo to om babyen, svigermor mener at han som har fått den inn i magen min må hjelpe å få den ut og, men jeg ser heller at han er der for oss etter fødelen og at alle kommer unna den med en "god" opplevelse.

 

Lykke til med avgjørelsen

 

[Klompens 4. (høygravid)]

Det er jo du som skal føde, men det kan nok være tøft nok å stå ved siden av. Han vil muligens føle seg litt hjelpeløs og har jo selvsagt ingen kontroll over det som skjer.

Har i tillegg til egne fødsler vært med på vanlig fødsel og keisersnitt i forb. med utdannelse, og det er litt skremmende å stå ved siden av.

 

Mannen min har vært med på fødslene tidligere og ønsker også å være med denne gangen. Han klipper navlesnoren. Det jeg ikke har ønsket, er at han titter ned der det skjer. Jeg har tenkt at det sikkert ikke er så hyggelig for han å se "gledeshullet" på den måten (thihi). Men ikke sikkert han hadde brydd seg (mest meg kanskje).

 

Ja, jeg venter mitt 4. barn (skal ikke ha flere!), og hadde fødsler vært uutholdelige, hadde jeg nok bare fått ett. Selvfølgelig kan det være hardt når det står på, MEN det glemmer du superkjapt når du har ditt fantastiske nurk i armene.

 

Du kommer til å klare deg kjempefint!!

 

[Anonym bruker]

skal ha med meg samboeren om han er hjemme da. vis ikke stiller nok mamma gjerne opp denne gangen også.. =)

[pillis]

Jeg hadde nok tatt hans skremsel og redsel på alvor. Det høres ut som om han virkelig er redd for noe. Spørsmålet er hva, selv fødselen, sykehus, redd for din skuld, redd for at han ikke klarer rollen sin i det??? Jeg synes du skal ta med ham til jordmor og snakke om det. Han kanskje også trenger å være med på et kurs. Informasjon og kunnskap kan ju gjøre ham litt mer trygg. Uansett tror jeg det er viktig at dere snakker om det og finner ut hva det er han er redd for.