Gir opp..

[Anonym bruker]

Veit ikkje heilt kor eg skal begynne.. men no gir eg opp.. har ingen livslyst lenger... vil ikkje detta.. og no e da nok!!!

Har ikkje vore ilag m sambo ett år engang, og eg e snart 5mnd på vei.. føle ingen glede over noen ting.. og når de sa på ultralyd at d va ein aktiv unge ville eg bare grine.. hadde håpt at d ikkje var noe der, og at d hadde vore dødt viss d var noe..

eg grine konstant når eg e aleine, får ville raseriutbrudd og bare skriker.. når d e folk rundt meg tar eg på meg ei maske og later som at alt e berre bra.. eg angre so jævlig på at eg vart ilag m han, og at vi vart gravide..

han har en sønn fra ett tidligere forhold som vi har annakvar veke.. HATER DET!!!!

 

eg gir bare opp heile livet mitt, d e ikkje verdt å leve..

[Anonym bruker]

Hei, kjære deg. Bare et spørsmål: Oppsto de dårlige følelsene for typen din da du ble gravid, eller var de der på forhånd.

Vil bare bose på at hormoner kan gjøre så mangt. Har flere eksempler på dette.

[Anonym bruker]

Eg begynte å tenke på å gjøre d slutt med han rett før eg fant ut at eg va gravid.. han vart kjempe glad for ungen med ein gang, og abort var ikkje noe aktuelt for han.. og da må eg jo bare prøve å få d til å fungere for ungen sin del..

[Anonym bruker]

Du må jo ikke være sammen med barnefaren selv om du har barn med ham. Er ikke sikkerrt det er det beste i lengden. Men var jeg deg, ville jeg ventet til disse ni månedene er over, så du ikke tar "hormonelle" avgjørelser. Er jo ikke så veldig mye annet å finne på i disse ni månedene enn å rose seg litt likevel. Eller - du kan be om tid for deg selv nå, en pause, og se om du plutselig har helt andre følelser for ham igjen etter at babyen er født. Vet om flere som det har skjedd med.

Kan i hvert fall love deg at livet ikke er over. Det er fullt av fantastiske muligheter, men av og til er det bare vansklig åse dem.

Ønsker deg alt godt framover!

[Anonym bruker]

Eg klarer ikkje å såre han.. Han har allerede en sønn fra ett avslutta forhold, og d blir ikkje bra at han har 2 unger fra avslutta forhold.. klarer ikkje sønnen hans.. føler at forholdet vårt blir ødelagt av han.. får ikkje bli skikkelig kjent m sambo.. og me hadde på ein måte trengt denne tida på å bli kjent.. og no snakker han om å få full foreldrerett på sønnen.. eg hate virkelig livet mitt..

[Anonym bruker]

Til Dollyopp

Hvis du ikke klarer å vise mer empati, hvis du er så snever at du ikke klarer å sette deg inn i andres problemer, eller se at andre kan tenke og føle på en litt annen måte enn deg selv, forelsår jeg at du finner deg et annet forum.

Litt sunn fornuft, voksen kommunikasjon og empati er ikke farlig å vise. Og som mor(?) er det godt å ha alle disse egenskapene for å vise seg som et bra eksempel for barnet sitt.

 

[Anonym bruker]

Hadde du vært mor hadde du kanskje hatt muligheten til å forstå.

Svangerskapsdepresjon og fødselsdepresjon fungerer slik ser du, vonde tanker som ikke nødvendigvis har rot i virkeligheten og som forsvinner med riktig hjelp og støtte.

 

Det som er grusomt er at du bruker tid på å ødelegge for noen som har vondt, og det som er resultatet er at det vonde blir verre.

 

Har du ikke noe pent å si, så la være!

[Anonym bruker]

Synes at du er kjempetøff, at du er så ærlig. Mange beholder masken på hele tiden. Jeg gjorde det. Gledet meg ikke over den positive gravidtesten heller. Har foreldre som syntes at det hadde vært helt greit med abort. (Ikke nå lenger, nå er de fullstendig forelsket i barnebarnet sitt på 2 år). Jeg sa ingenting til noen og følelsene bare fortsatte til datteren min var ca 9 mnd gammel! Det er så masse rundt mødre eller gravide som påvirker på forskjellige måter. Vi er veldig sårbare og åpen for alt dette vi ellers greier å liksom slå av.

STÅ PÅ!!!!!!!!!!!!

[M&K+Påsan <3]

Jeg vil bare si takk Dette hjalp hvertfall meg !!

[Gjest Riga+hippiesnulla & piratspira]

Oi...her kjenner jeg meg godt igjen! I alle fall med tanke på da jeg var gravid med snulla...da gråt jeg hver dag, og fikk ukontrollerte raseriutbrudd,- det var et helvete!!! Så jeg vet åssen du har det! STOR klem til deg! Her har det har ikke blitt bra igjen, men heldigvis litt bedre. Var laaaaaangt nede i fjor! Prøvde å få hjelp, men helsenorge var ikke på min side!:-/ Ville anbefale deg å oppsøke psykolog eller psykiater med engang (du må kanskje via fastlege først), men gravide skal prioriteres når det gjelder slik hjelp,- finnes de som har gravide som spesialfelt, så hvis du bor på et stort nok sted finnes det forhåpentligvis tilbud til deg.

 

Angående det med at du håpa at fosteret var dødt...tenkte du da at det var det beste fordi da kunne du gå fra samboeren din uten at det var noe barn innvolvert,- at det blir lettere for samvittigheten? Kan ikke tenke meg at du ønska det dødt på ordentlig...da hadde du jo ikke hatt problemer med å ta abort i begynnelsen. For hvis det er slik, så kjenner jeg meg litt igjen...jeg tenkte på abort helt til jeg var gravid i 18. uke (altså ikke hele tida, men tanken dukka opp helt til da), for jeg tenkte at da kunne jeg bare begynne helt på nytt uten noe barn og kjæreste. Tenkte også på å slå opp (og gjorde faktisk det engang) før jeg blei gravid, så kjenner meg igjen i det. Og det er noen ganger jeg angrer på at jeg ikke gjorde det, og holdt ved det...men det var noe med den samvittigheten!:-/

 

Når jeg er nede så føles det ut som jeg alltid kommer til å bli der, men når jeg ikke er fullt så nede, så ser jeg et håp...jeg håper du får det litt bedre (det beste hadde jo selvsagt vært om du fikk det mye bedre!), og kunne se at du er deprimert, og det er derfor alt er så jævla dritt! Det er viktig at du får hjelp til å takle dette, så dra til lege snarest eller bestill time privat selv om det er dyrt. Antar at du møter opp hos legen med masken på, så ha med deg noe du har skrevet mens du er umaskert...f.eks. det du har skrevet her! Når jeg er skikkelig deprimert så angrer jeg på alt jeg har gjort, og det er så jævlig...men det kan bli fiksa! Selv om gjort er gjort og man ikke kan gjøre noe med det, så kan noen hjelpe deg med å endre synet ditt på ting slik at de ikke virker så jævlige!

 

Håper du får hjelp, og at du får det bedre! Hvis du vil så kan du sende pm til meg...jeg forteller ingen hvem du er.

 

 

 

[Gjest Riga+hippiesnulla & piratspira]

dollypopp_23 fuckings pp:

 

Hvem i helvete tror du at du er som kommer inn på et forum for de med depresjoner, og rakker ned på dem??? Jeg synes dette virker tusen ganger værre å gjøre enn å tenke det anonym skriver...hun sliter jo, og har endelig greid å skrive ned sine følelser, og så møter hun på folk som deg.

 

Jeg skjønner at du kan være bitter og lei deg fordi du ikke blir gravid, men det gir deg ingen som helst rett til å rakke ned på noen!!! Hvis du også sliter med depresjon så vet du hvordan det er, og da vet du at sånt ikke hjelper! Så er det slik at du ikke er deprimert...hvorfor i alle verden er du inne her da? Bare for å rakke ned på folk?

 

Tenk hvis du får depresjon når du blir gravid (ja, jeg skriver når, og ikke hvis, fordi jeg håper ivf-en går), og søker hjelp, og blir rakka ned på? Hva hvis jenta di får depresjon en gang når hun er gravid, og sier det samme til deg som anonym skriver her...skal du skjelle henne ut? Tenk deg litt om før du svarer på sånne innlegg...de er utrolig sårende for de som gjennomgår en depresjon, så jeg skjønner godt at folk på dette forumet reagerer mer negativt på det du skriver enn det anonym skriver!

 

[Gjest]

enn å sette seg ned å kjefte på den stakkars jenta som spør om råd og hjelp for tankene sine, snakk om nestekjærlighet...

[Anonym bruker]

Riga+hippesnulla & piratspira

Tusen hjertelig takk!! Legen min har no sendt rekvisisjon til psykolog, og eg venter på time. håper at det hjelper.

Grunnen til at eg vil gå fra sambo er sønnen hans. eg klarer rett og slett ikkje å takle han, og føler det litt urettferdig at eg må "betale" resten av livet for hans "tabbe"..de vekene vi har han hos oss trekker eg meg unna. vil ikkje ha noe med han å gjør. er ikkje noe god følelse, og håper psykolog kan hjelpe meg med det også..

 

 

[dollypopp *tvillinggravid*]

det her har ikke noe med meg å gjøre!

har ei v enninne som absolut heller skulle vært adoptert

bort,enn å bo sammen med sin mor.

tenker bare på den stakkars gutten.

håper inderlig hun velger å adoptere han bort.

 

eller kanskje hun vil fortelle han hvordan hun tenkte

under graviditeten når han blir stor??

 

herregud,dette er en internettside.

hva med å få hjelp av noen som vet hva de snakker om?

 

hjelp trengs hvertfall!

 

 

[gizka]

hei!ikke få panikk,ikke gi opp,prat me psykologen,dem vet ka de hold på me...

like før æ fant ut at æ e gravid,slutta æ plutseli å være gla i typen min(før d va vi sååååååå lykkeli å æ hadde så sinnsykt lyst på baby!)

å når æ fant ut at æ va gravid,fikk æ helt panikk!ville ikke ha han,ikke babyen,ville ta abort å leve livet å d va ikke snakk om noe familieliv!

heldighvis overtalte han å familien min mæ....å nu,8 måneder etter e æ mer forelska i han enn æ noen gang har vært!!æ e så lykkeli,klarer ikke å vente til vi blir en liten familie...herregud æ e gla for at æ ikke gjor noe dumt...

så ikke gi opp!som regel så skjer alt til d beste!

lykke til å stoooor klem:))))))