En vellykket vaginal setefødsel

[empire]

Da har min lille gutt endelig kommet til verden!

 

For snart to uker siden kom jeg inn til sykehuset for å sette i gang fødselen. Dette var mandag 12.02.07 kl. 09:15. Jeg fikk en tablet som skulle virke i to timer mens jeg lå i sengen. Effekten skulle være den at livmormunnen skulle være klar, og åpningsfasen starte for fullt.

Etter to timer kunne jeg reisemeg og gå rundt litt, så skulle fødselslegen komme å sjekke åpningen om fire timer til.

 

Både Ken og jeg var like spente på hva legen kom til å si, og om det faktisk kom til på bli bursdag snart. Men skuffet ble vi da vi fikk vite at det ikke var noen endring, og at det fremdeles bare var to-tre cm åpning!!!Vel, vi prøvde en tablett til, og etter dette skulle vi eventuelt satt på drypp om legen mente dette var riktig å gjøre da.

 

Etter nye, drlye seks timer kom legen inn igjen, og nok en gang måtte hun skuffe oss og fortelle at det ikke var noen endring. Klokken var da 22:00, og enda mer skuffet ble vi da hun konstanterte at det ikke ble bursdag den dagen, men at vi skulle vente med å sette drypp til påfølgende dag. Ettersom jeg da hadde blitt gitt to midningstabletter var det best at jeg overnattet på skehuset;for det kunne jo hende at jeg satte i gang ,med riene midt i natten. Jeg fikk så først en pille mot eventuelle smerter jeg måtte ha(smårier som kom med store mellomrom). Denne virket ikke som forventet så da fikk jeg en srøyte å sove på i stedet. Ken sov på feltseng ved siden av fødesengen på fødestuen.

 

Neste dag klokken 06:30 våknet jeg av forstoppelseslignende smerter i magen(jeg kaller det det ettersom smertene var identiske med de jeg hadde da jeg var i Bulgaria og fikk full stopp i fordøyelsessystemet)JEeg gikk stadig på do for å se om jeg kunne bli kvit smertene, men det var til ingen nytte ettersom de forsvant etter en kort stund. Så ble jeg undersøkt og....det var ikke så rart at smertene kom og gikk for det var nemlig riene mine som var satt ii gang for fullt!!! Endelig, men GUD så vondt det var!!! Krampeaktig var det hele, og de kom med 2 minutters mellomrom og var til tider evig lange. Stakkars Ken visste ikke sin arme råd;for hvordan kan man trøste noen som har smerter som ingen ende vil ta? Jeg gråt til slutt, det var altså så vondt!!! Vannet kom også som et stort sjokk midt i en veeeldig vond ri!

 

Ettersom jeg skulle ha vaginal forløsning av et barn i seteleie, skulle jeg ha epidural etter 4 cm åpning. Det var bare det at anestesilegen var litt opptatt....så jeg vrei meg i smerte til en ca. 6 cm åpning før hun kom inn.

 

Åh guuuuuuud så DEILIG!!!Etter den hadde begynt å virke for fullt var riene ingenting å klage på. Jeg kjente de fortsatt så dosen var grei, men etter den smerten jeg hadde før lindringen var dette bare barnematen. SÅ jeg fikk fargen tilbake i ansiktet, slo av en spøk med jordmødre, fødselsleger og barnepleiere og lo også litt.

 

Da jeg hadde kommet meg til 8 cm, sjekket jordmor åpningen, og da bæsja sønnen min i hånden hennes....morsomt opp i det hele:)

 

Mer moro skulle det bli da jeg plutselig kjente noe varmt komme ut nedentil....da hadde gutten bæsja på mammaen sin vettu...og gjett om han skal få høre det når han bli eldre....hihi.

 

Så kjente jeg et behov for å presse, og visst ja...her var det full åpning, beina opp i bøyler og fikk beskjed om å presse når neste ri kom.

Tre pressrier: trekk luft, press, hold og trekk pust, press, hold og trekk pust og press....så var kroppen ute...og inn med tang for å vippe ut hodet så var den lille krabaten på magen til mammaen sin. Pyntet med bæsj og blod.

 

Gud for en bissarr følelse og bli mor. Plutselig et liv man har ansvar for i tillegg til sitt eget, som heller ikke er fullt så vikktig lenger. Pappa gråt og var så stolt av oss begge to, mens mamma bare lo og kyssa sin lille pode på hodet.

 

Så ekstra stolt og vellykket jeg også følte meg da jeg overalt møtte jodmødre somoverøste meg med komplimenter for flott arbeid under en setefødsel som som regel ender med haste keisersnitt. Jeg kom fra det hele med tre små rift, og en vakker gutt på 3740 gram og 34 cm lanf fre hodet til stump....resten får vi målt når han endelig strekker ut beina ordentlig.

[Artsibelly]

Wow, gratulerer så mye!! Det var en fantastisk sterk og fin historie å lese. Får meg virkelig til å tenke på hva som skal skje om litt over 2,5 mnd.. Det er en følelse av skrekkblandet fryd.

 

[Anonym bruker]

Hvorfor står dette inne på mai 2007 klubben??

Ikke det at det gjør noe, bare lurer...

 

 

[empire]

Det er etter anbefaling, eller ønske fra jordmødrene og barnepleierne på sykehuset å fortelle folk at det faktisk finnes gode fødselshistorier om vaginale setefødsler. De fleste sitter med skrekken når de får høre at barnet liggeri sete, og velger som regel keisersnitt selvom det faktisk er gode forutsetninger for å gjøre dette vaginalt. Så skulle du være en av disse etterhvert vettu så har du faktisk hørt om minst én som gikk bra:)

Lykke til!

[Anonym bruker]

Ja, for all del :-) Kjempefint at folk deler sin historie med oss.

Var bare ikke forventet å lese om noen som hadde født ennå da de fleste av oss på mai-klubben har ca 2-3 mnd igjen :-)

 

Beklager hvis jeg spør frekt... Men var det ikke ekkelt den avføringen fra babyen? Når du fikk den til deg?

 

Kanskje man ikke tenker på sånt i slike øyeblikk, men jeg tenker nå at jeg ville synes det var litt ekkelt...

 

 

 

 

[*trollmor til 3-snart 4*]

Hei!

 

Jeg fødte også mitt første barn i sete helt uten komplikasjoner- så for de som måtte være i tvil så finnes det ikke bare skrekkhistorier forbundet med setefødsel. Hadde faktisk en verre fødsel med nr 2 som kom med hodet først!! Venter nå mitt 3 barn, og er ikke bekymret om hun skulle ligge i sete.

[empire]

Det er som du trodde...man tenker ikke på det oppi det hele. Jeg var bare kjempeglad over å få holde han hos meg etter så lang ventetid:)Du er sliten og har jobbet hardt, vært litt ebkymret for at hjertelyden skal forverres, og blir overlykkelig da en velskapt liten krabbat blir lagt på magen din...uansett!!!Det er en følelese du bare må glede deg til...det er da alt er verdt det, og man er så lykkkelig som man aldri har vært før:)

 

Lykke til videre da:)

Missunner deg litt....det var en følelse jeg absolut vil oppleve igjen