Jeg har ombestemt meg...

[Lillolita]

Jeg har et veldig dilemma nå;

helt fra vi var bittesmå har kusinen min og jeg hatt en avtale om å være tilstede under hverandres fødsler. Hennes mor var med når min mamma fødte meg, og omvendt. Det har fra begynnelsen av dette svangerskapet vært helt bankers, og jeg vet at hun gleder seg veldig, veldig. Vi har et veldig spesielt og nært forhold oss i mellom, men vi er unge begge to, og hun er mye yngre enn meg på mange områder, som føles veldig vesentlige akkurat nå.

Selv er jeg 19, har hatt samboer i halvannet år, bodd for meg selv siden jeg var 15, er ferdig med vidregående, har vært butikksjef i et år, prøvd ut alt jeg ønsket å prøve ut i ungdomstiden min, egentlig. Hun er 17, bor fremdeles på jenterommet, får lommepenger fra mor og far, og får sine kick og største inntrykk her i verden ved å lure seg inn på 18 årsgrense utesteder i helgene. Vi er på veldig forskjellige plasser i livet, og selv om jeg er fryktelig, fryktelig glad i henne, og hun har et enormt hjerte av gull, så føler jeg nå, som fødselen min er såpass nærme, at det alikevel blir feil for meg å ha henne med.

 

Jeg har vært litt egosentrisk, kanskje, og sett for meg at i og med at hun skulle dele denne fødselen med meg, så ville hun dele dette svangerskapet med meg òg. At hun ville stille opp for meg med trøst og kos, med selskap og oppmerksomhet, at vi ville tilbringe mye tid sammen, og komme hverandre enda nærmere før fødselen. Men igjen - hun er så ung! Og hun vil ikke sitte og drikke kakao og spille scrabble sammen med den gravide og hormonelle, hun vil ut og opp, høyt og lavt, og jeg er omtrent usynlig. Nå er jeg så lei av unnskyldningene hennes når jeg ringer og spør om vi skal finne på noe, at jeg ikke gidder og ringe mer. Og hun ringer meg aldri. Aldri en melding. Ingenting. Hun lyver for meg, sier at hun er syk, sliten, osv, men er alikevel på byen og ute med venner. Hun får meg til å føle meg som ei uønska restepølse i kjøleskapet. Jeg skjønner henne godt, og dømmer ikke, selv om jeg dagens tilstand synes det er sårende. Jeg óg har vært akkurat der hun er nå, og det er ikke særlig lenge siden. Men for meg så føles det da nå veldig feil og skulle ha henne med på fødselen, fordi det i hodet mitt vil være "for hennes skyld", for å gi henne den opplevelsen, på en måte, fremfor for min egen. Og det er jo Min fødsel, min opplevelse, jeg må jo ta hensyn til meg selv...

Jeg tviler ikke et sekund på at hun vil være verdens snilleste og godeste person og ha med seg på fødselen, men jeg ønsker mye heller og dele dette bare med kjæresten min, når hun har fått meg til å føle meg så avblåst og avvist gjennom hele dette svangerskapet her...

 

Hva syns dere?

Og hvordan skal jeg si det til henne? Hun gleder seg veldig, som sagt, og er verdens søteste jente, som jeg ikke har lyst til å såre...

 

 

[kfitjar]

Jeg synes du selfølgelig at du skal ha med kjæresten istedenfor henne. Jeg ville også fortalt henne det på akkurat denne måten som du har skrevet det på. Det kan godt være nå som det nærmer seg at faktisk hun også har ombestemt seg, siden hun kommer med div unnskyldninger hele tiden. Den kan jo være at hun heller ikke vet hvordan hun skal få sagt det til deg, og derfor sier at hun gleder seg veldig, men kanskje hun igrunnen ikke gjør det. Jeg syntes du skulle sette deg ned med henne og si at du har noe du skulle ha snakket med henne om. Så forklarer du henne at nå som det nærmer seg så har du funnet ut at du kun vil at kjæresten din skal være med på fødselen, siden det er dere tre som blir en familie, osv. At du håper hun kan forstå. Det kan som sagt godt være at hun faktisk blir lettet hvis du sa dette. Uansett så ikke ta henne med på fødselen for hennes skyld. Hvis hun ikke forstår det nå, så vil hun nok forstå det når hun en gang selv blir gravid.

 

Lykke til!

[Keiko&Sivert Nikolai<3]

Huffda.. trur eg hadde blitt litt feig og sleip i din situvasjon...

Hadde sagt at kjæresten min ville at vi skulle være alene, og at eg måtte respektere d, og at d hadde fått deg og tell å tenke at d kanskje va dn beste løsninga.

I tillegg til at jordmora annbefalte at d skulle være minst mulig fålk inne på fødestua. Åg at du da nesten måtte prioritere kjæresten din framfor ho.

 

Da kunne ho egentli ikkje bli sur, siden kjæresten din har mer han skulle sagt i forhold til fødseln, også ble det liksom ikkje heilt aleine din avgjørelse....

 

D e kanskje veldi feigt, men eg trur eg hadde gjort d. *skjemmes litt*