Føler du det som om du er alene om sorgen?

[Hege & lille Hannah <3]

Det gjør jeg. Samboer har en gutt fra før, og det er jo selvfølgelig en trøst for ham (jeg mistet i 20. uke). I begynnelsen var alle kjempesnille med meg, og jeg følte meg så elsket.

 

Men så snudde alt om. Jeg har fortalt de nærmeste at jeg har lyst til å prøve igjen, fordi jeg så inderlig ønsker meg et barn. Alle reagerte da med at det måtte jeg ikke finne på, og at jeg nå bare måtte nyte livet osv. Så tankeløst av dem! Her sitter jeg med en bunnløs sorg, og får plutselig ikke støtte av dem jeg trodde brydde seg. Hvorfor kan de ikke støtte meg? Jeg er ferdig med festing og baluba, og vil gjerne ha barn, men det er ingen som forstår. Derfor har jeg skrevet et lite dikt til dem som ikke respekterer mine valg. Grunnen til at jeg legger det ut, er jo at kanskje andre føler det på samme måte, og kanskje kjenner seg litt igjen.

 

- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -

 

Hvorfor kan ikke dere andre forstå

At det barnet som aldri rakk å gå

Er en tung sorg å bære alene?

 

Hvordan kan man bære så tungt

Når man nå når et punkt

Hvor man bare gråter til netter sene?

 

Hvem er dere som tror det er lett

Å miste et nurk, så lite og nett

Uten å felle en tåre?

 

Hva er galt i å ønske seg glede

Med bare sorg og smerte tilstede

Når du ser lykken fly av gårde?

 

Hvem vet så mye bedre enn meg

Hvor tungt det kan være å må godta et nei

Når ditt barn ikke klarer å leve

 

Hvilken skulder skal jeg gråte på nå

Når alle snur ryggen og begynner å gå

Bare fordi min spire ville sveve

 

Ingen kan si hva jeg skal tenke og gjøre

For uansett hvor elendig og dårlig føre

Skal jeg alltids våge meg ut igjen

 

- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -

 

[<3 2008 <3 2012 <3]

tårene triller her når jeg leser innlegget ditt:( diktet var utrolig fint og jeg forstår hvordan du føler det...

 

Hadde utskrapning for snart en uke siden etter en ma. Selv om det var tidlig i svangerskapet er det en sorg som jeg ikke kan beskrive. Barnet var så inderlig ønsket av oss begge.

 

Jeg ønsker å prøve igjen med en gang men mannen min vil vente litt...Han forstår ikke hvorfor jeg har så "dårlig" tid og sier at det ikke vil gjøre noe med sorgen over å miste den første spiren...Men jeg vil så gjerne!

 

Tror jeg må venne han til tanken:) heldigvis vil han ikke vente mer en 1 menstruasjon så det er ikke så lenge til da:)

 

Som sagt så forstår jeg godt at du ønsker å prøve igjen fort. Kanskje mannen din trenger litt tid til å fordøye det som har skjedd? Det er viktig at dere begge får snakke om det som har skjedd,det er jo noe som setter spor og sorgen kan føles uendelig dyp,men det er godt å ha en skulder å gråte på..

 

Jeg sender deg tusen trøste klemmer i denne vanskelige stunden. Her inne er du ikke alene så det er bare å lufte hodet her.

 

Mange klemmer fra meg

[Hege & lille Hannah <3]

Tusen tusen takk. Å være her på BiM er en utrolig trøst, for det er så mange snille og gode sjeler her inne:) Også er det som du sier, at her inne er man aldri alene. Det er forresten akkurat ei uke siden utskrapninga, så kanskje vi setter spirer rundt samme tid Hehe. Jeg skal også vente etter første mens pga anbefalning fra jordmor, selv om jeg har lyst til å bare få igang prøvetida raskest mulig:P

 

Masse lykke til!

 

Klemmer fra mej til dej =)

[<3 2008 <3 2012 <3]

Ja BiM er en kjempe trøst:) Selv om man har en snill og god mann som støtte så er det ikke helt det samme som å snakke med andre som har opplevd det samme. Mannen kan jo ikke forstå alt det fysiske ved det å miste ett barn,man har jo vært gravid med en haug av hormoner:)

 

Ja kanskje vi får en får en spire nesten samtidig:) Neste gang skal det gå bra!!! Man får prøve å tenke positivt:)

 

Husk at du aldri er alene:)

 

Lykke til =)

 

Klem fra meg til deg:)

[Sweet tooth]

Huff, jeg vet hvordan du har det. Det var veldig leit å høre om tapet ditt- så sent i svangerskapet. Det må være helt grusomt. Jeg mistet i uke 8 og opplevde også at omgivelsene raskt "glemte" hva som var skjedd og følte meg alene med sorgen- bortsett fra støtten fra mannen min,da, men det er annerledes for oss som har vært gravide, tror jeg. Var veldig godt å ha BIM på denne tiden, for å få snakket med folk i samme situasjon!

 

Tror det er lurt som du planlegger, å vente til etter første normale mens, slik at en får et pusterom og bearbeidet sorgen endel. Det er godt mulig omgivelsene dine bare er redd for at du skal bli gravid så raskt at du ikke får bearbeidet sorgen, og at det er deres måte å vise kjærlighet og omtanke som får dem til å si at "du å nyte livet". Men det er bare du og din mann som kan vite når tiden er inne for å prøve igjen.

 

Lykke til i tiden fremover, kjære Hegelita, skal tenke på deg!

 

Klem fra

[Hege & lille Hannah <3]

Tusen takk for ord som trøster. Det kan jo hende at de bare vil mitt beste ja, og at jeg kanskje har overreagert Har jo fortsatt masse hormoner som raser i kroppen

Håper det går bra med deg, og at vi får friske spirer neste gang alle sammen;)

 

Stor klem fra meg