Kjønnsnøytrale navn?

[bobleplast]

Jeg tror at de reelle forskjellene som eksisterer mellom kjønn er et resultat av hormoner, hvilket vi si at en kvinne med høye nivåer av testosteron vil ha flere av de egenskapene vi i dag anser som maskuline. Jeg tror det er mange som ikke helt føler seg komfortable med de begrensningene kjønnsrollene setter.

Det er også mer og mer forskning som viser hvordan barn manipuleres til å ta på seg egenskaper som passer inn i kjønnsrollen til det biologiske kjønn, gjennom aktiv (muligens ubevisst) oppmuntring til det fra foreldrenes side. Særlig små barn gjør de aktivitetene de får mest (positiv) oppmerksomhet for.

[Anonym bruker]

 

Hold opp da! Jeg har en fin samtale med hovedinnlegger her, fri for hormoner og sure oppstøt. ligg unna.

 

Til Bobleplast

 

Jeg er bare opptatt av at de skal få like muligheter og like reaksjoner fra oss foreldre uansett kjønn. Og det viktigste har vist seg å være like mye tid med far som med mor. Far leker ofte anderledes enn Mor og lærer ihvertfall mine jenter å herje mer, ballspill, kantting på data og liknende som ikke jeg ville lært dem. 3-åringen vår har stort sett guttebestevenner, men er nå kommet inn i "jeg elsker bare rosa og jeg heter Prinsesse"-fasen. Min strategi er å la henne holde på i håp om at hun skal gå lei før hun er tenåring ihvertfall. Jeg hjelper til med å klippe kroner i papp, og ser at hun like lett blir grepet av Kaptein Sabeltann. Da prøver jeg å hjelpe med øyelapp og skattekister også. Jeg syns jeg får det til ganske ok. Her forleden erklærte hun at hun var en superhelt-prinsesse, og da måtte mor smile litt

[bobleplast]

Jeg synes det høres ut som du gjør en veldig godt jobb med barna dine, og lar dem utfolde seg på en positiv måte. Og hvem vil ikke ha en superhelt-prinsesse

 

Har du fått noen negative reaksjoner fra familie og venner, eller har det gått bra?

[Anonym bruker]

 

Det er ikke lett alltid, men jeg er så utrolig sikker på at det vi gjør (og vi har heldigvis alltid vært helt enige i heimen) er bra! Jeg ser på jentene mine og skjønner hvor mye de har igjen for å ha to likestilte omsorgspersoner rundt seg.

 

Det kjedelige resultatet er jo selvsagt at venner og familie syns Far er FANTASTISK mens Mor er en litt rufsete mor som begynner å jobbe og som noen ganger går på fest selv om barna er veldig små (og det er jo lett for oss å få til fordi de er like trygge med far...skjønner?)

 

Jeg har måttet tåle kommentarer av typen "i motsetning til deg så LIKER jeg å være sammen med barnet mitt", og "Ja, du er jo så opptatt av å kunne leve som før" fra andre mødre som har menn som aldri er hjemme, ihvertfall ikke alene med barne, og som har måttet legge karriæren på hylla etter seks års utdanning.

 

Men mange syns vi får det godt til, selv om de sureste magene velger å tilskrive det "en fantastisk mann". Jeg ble faktisk så usikker av dette en gang at jeg i all hemmelighet begynte å telle alt vi gjorde med barna og i huset i timer og minutter og landet på 50/50. Da hadde jeg i utgangspunktet trodd han gjorde 80 og jeg gjorde 20, fordi vi relativt sett, sammenlignet med vennene vår jobbet sånn.

 

Vel vel. Vi er fornøyde, jeg tror på utgangspunktet vårt, og ungene blir som de blir i den byen vi lever med de menneskene de har rundt seg. Vi må bare gi dem mest og best mulig verktøy på vegen. Om ikke annet har de ihvertfall en fornøyd mor og en fornøyd fa, og de virker da utvilsomt ganske fornøyde selv.

 

Ingen har mobbet dem for sine uvanlige tunge navn heller

 

 

[bobleplast]

Jeg har lagt merke til det hos andre par, at med en gang far faktisk gjør sin del blir mor uglesett. At kvinner som ønsker å komme ut i jobb igjen så fort som mulig ikke er like glad i barna sine som de som ønsker å være hjemme. Det virker som om det er en klubb av mødre som er til bare for å gi, de som ikke styrer familien sin som dem, dårlig samvittighet. Jeg synes det høres veldig fint ut at far gjør mer enn å "hjelpe til" og å "sitte barnevakt" for sine egne barn.

[Anonym bruker]

 

Jepp! Livet blir mye kulere for alle. Og uttalelser som de over handler veldig mye om at avsendere er mødre støvsugd for overskudd, som har det litt vondt inni seg fordi livsplanen gikk i do. Misunnelse kommer ofte tilsyne i kvasse kommentarer.

 

Hvis dette er ditt første barn har jeg bare ett råd: Gjør det du føler er lurt, men vit alltid at alle unger og alle familier er forskjellige. Det viktigste er ofte at ungene lærer seg å funke i sin familie.

 

Barnemishandling kan man snakke om når foreldre drikker, slår eller aldri er hjemme. Ikke når mor begynner på jobb etter 5 mnd og overlater sin grøtspisende baby til en trygg far. Alt dette skjønner man når man har to...da har man ikke tid til å dulle, dikke, pynte og stimulere hele døgnet uansett

 

La sure kommentarer prelle av, Førstegangsmødre er ikke nådige. Jeg tror de må være sånn for å være sikre på det de gjør noen ganger.

 

Lykke til med navn og barn. Jeg blir glad når jeg hører det er flere som tenker som meg

[bobleplast]

Takk for alle rådene! Jeg føler meg mye bedre. Ikke fordi jeg ikke har vært sikker på hva jeg mener er riktig, men på grunn av tanken på all motstand som sannsynligvis vil komme fra både familie og andre mødre. Jeg er veldig glad for at jeg traff på deg her

[Gjest]

Er verken surmaget eller hormonell.

Har mann i typisk Kvinnedominert yrke, som tar minst 50 % av arbeid m hus og barn.

Da vi fikk vårt første barn, gikk jeg tilbake til studier etter 3 uker, mens pappaen var hjemme. Fungerte fint m pumping og morsmelk på flaske.

M barn nr 2 og 3, var mor hjemme første året, far hjemme året etter.

Hos oss er det like naturlig med dukker og bamser som med Sabeltann. Mitt poeng er at ingen er KJØNNSLØSE, vi prøver å gi ungene gode verdier, uansett om de sees på som maskuline eller feminine.

Ser ikke hvorfor et kjønnsløst navn skulle gi barnet verdier som ikke du vil gi det uansett? Vi kaller vel barna for det vakreste vi kan tenke oss??

 

[anaina]

Jeg kjøpte spidermantruser i gutteavdelinga på HM til datteren min fordi hun likte Spiderman, og hun har hevdet med tyngde i barnehagen at Spiderman også er for jenter!

 

Hun var lenge veldig oppsatt på at hun skulle bli gutt når hun begynte på skolen, og gråt sårt da hun skjønte at så ikke var tilfelle. Så oppdaget jeg at det var fordi hun trodde at bare gutter kunne stå på skateboard og spille instrumenter, så nå har jeg vært opptatt av å synliggjøre for henne at Jenter Kan (og så har hun er stefar som er verdens største hønemor og husfar) og hun er blitt stor fan av Rockettothesky/FETT-skribent Jenny Hval, for eksempel. Vi har gått mye på konserter og sånt med jenter og damer.

 

Vi danser ballett foran speilet hjemme med strutteskjørt og glitter i håret, men hun begynte på barnekarate med begge kjønn istedenfor ballettskole, selv om ballett absolutt ikke er forbudt, men hun ville begge deler, og måtte velge én aktivitet.

 

Jeg har også ofte valgt klær i primærfarger og ikke superjentete, og med skjørt og kjoler etc har jeg ofte kjøpt i rødt, gult, grønt istedenfor rosa, og det har vært greit, og så har jeg myket opp litt på min egen rosablokade etterhvert. Jeg syns det har funket bedre å fri seg litt fra at alt skal være kjønnsnøytalt og heller balansere rosaglitrejentetingene hun ønsker seg med tøffebarskeleker hun også ønsker seg, og så blander hun det selv og gjør det til sitt eget.

 

Hun har ikke et spesielt kjønnsnøytralt navn, men syns åpenbart ikke det er feminint nok til tider, for når hun pynter seg insisterer hun på at jeg kaller henne Maria...

[Vannmann35]

Janne og Inge er begge deler vet jeg :-)

[Anonym bruker]

Mener du at foreldre som kaller jenta si f.eks. Julie ikke kan oppdra henne uavhengig av kjønn?

 

Synes utgangspunktet ditt for å velge kjønnsnøytralt navn er veldig underlig. Hva er det du ønsker å oppnå? At ingen skal vite hvilket kjønn barnet ditt er?

 

Jeg mener kjønnsnøytral oppdragelse handler om å gi barn de samme muligheter uavhengig av kjønn, og å gi barna rett til å selv velge hvordan de vil uttrykke seg. Utgangspunktet ditt virker på meg mer som at du fremfor å "tvinge" barnet inn i en kjønnsrolle, vil "tvinge" barnet inn i en kjønnsnøytral rolle. Hva gjør du om de får ei jente som elsker alt som er rosa og kun vil leke med tradisjonelle jenteleker? Eller om du får en gutt som bare vil leke med tradisjonelle gutteleker? Vil du bremse de?

 

Jeg håper bare du har tenkt grundig gjennom prosjektet ditt, og at du ikke ender opp med å tvinge barnet ditt inn i en rolle hvor det ikke hører hjemme.

[Anonym bruker]

Jeg forstår ikke helt denne kjønnsnøytralegreia. Hva handler det om egentlig? Å oppdra jentene sine til å forstå at også de kan være tøffe? Hva med guttene? Skal man oppfordre de til å leke med dukker og gå i kjole? Skal man kjøpe prinsessekjole og rosa klær?

 

Jeg føler at denne kjønnsnøytrale oppdragelsen i bunn og grunn handler om å gjøre jentene mer guttete, ved å la de leker Kaptein Sabeltann, gå i mer typiske guttete klær og stå på skateboard. Jeg har hørt om mange som kjøper cowboykostyme til jenta si til karnevalet, men aldri noen som har kledd ut gutten sin som prinsesse....

[bobleplast]

Til dere over:

 

Poenget mitt er at et kjønnsnøytralt navn kan være med på å bidra i å gi barnet en kjønnsnøytral oppdragelse - som er nevnt flere ganger ovenfor. Men for å unngå ytterligere kverulering:

 

Med kjønnsnøytral - eller kjønnsinkludrende oppdragelse - menes at mor og far ikke setter barnet i bås, gir det mulighet for å utfolde seg med aktiviteter uavhengig av om de av samfunnet er sett på som typisk feminine eller maskuline. Barna får også ulike innspill, og oppmuntring til det de ønsker. Ofte blir det til at man unngår de mest kjønnstypiske lekene og klærne i begynnelsen, altså før barnet er i stand til å velge selv.

Poenget mitt er at mange foreldre ubevisst (forskning!) oppmuntrer barnet til de aktiviteter og væremåter som best passer inn til en bestemt kjønnsrolle. Jeg skal ikke tvinge barnet mitt, det vil derimot få et reelt valg når det gjelder kjønn/kjønnsroller/kjønnsidentifisering. Det innebærer at min jente eller gutt får oppmuntring for det de ønsker, uavhengig av om det er rosa eller ikke: Vil min eventuelle gutt være prinsesse skal han få være det, samme med ei evt jente.

 

En kjønnsnøytral oppdragelse er ikke avhengig av et kjønnsnøytralt navn, men det kan være med på å sette et utgangspunkt for fritt valg. Hørt om "de gule baby"-forsøkene? Uavhengig av hva folk tror, er dette det motsatte av tvang.

 

[Gjest]

Men dette er et forum for navnedebatt, ikke barneoppdragelse...

Så spørsmålet er vel fremdeles hvorfor et kjønnsløst navn er en fordel for barnet???

[bobleplast]

Det var ikke min hensikt å begynne å diskutere barneoppdragelse her. Spørsmålet om hvorfor et kjønnsnøytralt navn er til fordel for barnet er besvart. Det forresten få som blir stilt til ansvar for å gi barnet sitt utpregede "jente/guttenavn", så hvorfor skal jeg måtte forklare mitt valg mer inngående? Jeg synes det er merkelig hvor hissig det går an å bli for dette valget.

[Anonym bruker]

Ikke sikkert jeg har forstått dine tanker omkring navnevalg, bobleplast. Men jeg har jobbet noen år med barn, og har gjort meg opp noen tanker omkring navnevalg og oppdragelse. Og jeg mener å ha sett at jenter med utpregede "feminine" navn blir mer feminine i oppførsel også. Og tilsvarende omvendt med gutter i forhold til "maskuline" navn.

 

Det er en interessant tanke at navnevalget påvirker foreldrenes (og resten av verdens) forventninger til barnet. En annen mulighet er jo at foreldrene velger navn ut ifra hvilke forventninger de har til barnet.

(Man forventer at gutten blir stor og sterk, og velger navn ut ifra det. Eller man gir gutten et typisk maskulint navn, og oppdrar han ut ifra det.)

 

Litt vanskelig å forklare det, men jeg håper du skjønner hva jeg mener. Hva påvirker hva?

[Anonym bruker]

Hva med May Tore?

[bobleplast]

Jeg tror at flere ting kan virke sammen der, at alle faktorene (som forventninger, oppdragelse og hvilket bilde barnet får av seg selv i forhold til eget navn) kan virke sammen.

Det virker sannsynlig at de som velger et feminint navn til ei jente også vil oppdra henne som "ei jente" og forsøke framheve de trekkene.

[Anonym bruker]

Hahaha!

 

utrolig bra!

 

May Tore..

[Synnøve_Solbakken]

Jeg er ikke fan av disse oversøte navnene, får marengssmak i munnen av de. Men det har ikke så mye med oppdragelse å gjøre, jeg bare liker de ikke. Samtidig er jeg ganske bevisst når det gjelder navnevalg, for noe navn passer bare ikke på annet en skjøre, rolige jenter. F.eks. Perle, Lykke.

 

Derfor syns jeg det er best å velge navn som passer på alle typer jenter. F.eks. Marte, Ylva, Guro, Elina og Hanne.

Personlig liker jeg ikke Iben, og jeg vet bare om gutter som heter det. Jeg syns det er bedre å gi barnet et navn som sier hvilket kjønn det er, men som ikke sier at jenta er prinsesse og gutten er Spiderman etc.

 

Altså heller navn som er nøytrale, men ikke kjønnsnøytrale

[Marolla]

Her er en liste med Norske kjønnsnøytrale navn. (En del av de visste jeg ikke at var det, f.eks Hanna og Helle)

 

Andrea

Audun

Bo

Chris

Dan

Eli

Freddy

Gerd

Gøran/Jøran

Hanna

Helle

Iben

Iven

Ivan

Inge

Jørund

Janne

Jone

Jo

Jan

Kim

Kristen

Kay

Karen

Luca

Lynn

Leslie

Marin

Noor

Nor

Nicola

Olli

Ola

Parminder

Qamar

Robin

Ramin

Rudi

Rene

Runi

Sølve

Sonny

Thore/Tore

Tony

Tim

Tonny

Une

Vanja

Wai

Waris

Xin

Yan

Zia

Zaman

zana

 

 

 

[Anonym bruker]

Skal du bruke et såkalt kjønnsnøytralt navn, så bruk for all del et navn som forbindes like mye med jenter og gutter.

 

Kaller du f.eks. ei jente for Ola, så vil hun jo for alltid bli tatt for å være gutt, og risikere å bli mobbet. Jeg tviler vel egentlig på om du får lov til å kalle en jente for Ola, det ville jo egentlig være for ille.

 

Velg navn som Iben, Alex, Cameron, Robin og andre navn som forbindes med både jenter og gutter, ikke et typisk guttenavn til jente eller omvendt!

[Tredjepåplass]

Jeg vil be deg tenke på en ting. I en viss alder er det ofte litt vanskelig å se om det er en gutt eller en jente. Da jeg var ca 11, og hadde kort hår, trodde flere at jeg var en gutt. Det var forferdelig for en følsom sjel! Men da kunne jeg jo bare fortelle hva jeg het, og alle forstod at jeg var jente. Hva da hvis jeg het Mo? (Eller et annet kjønnsnøytralt navn)? Det er ikke noe problem å oppdra barn på den ene eller den andre måten selv om de har et navn som viser hvilket kjønn de har. Enig i at man kanskje skal unngå de aller mest sukkersøte navnene, men det er ingen nødvendighet.

 

Ellers vil jeg fortelle deg at jeg selv er eldst av fire, og mine foreldre hadde et likeverdig synspunkt på at vi skulle oppdras likt. Men det gikk ikke an! Vi var så forskjellige som mennesker, men basert på kjønn, at jeg aldri lekte med bilene de gav meg i hopetall, og broren min bare badet dukken sin en sjelden gang.

Jeg har også forsøkt å være nøytral, men har også merket at gutten min bare kaster dukkene vekk, mens jenten min tar dem kjærlig opp og koser med dem. Vi prøvde også virkelig å få ham til å leke med dukker! Men begge barna er i grunnen mest opptatt av å bli lest for, og å sykle... Men det er bemerkelsesverdig å se hvor mye jenten leker med dukker. Vi har ikke oppmuntret henne til det i det hele tatt, for jeg liker selv ikke dukker, og mannen min er totalt uinteressert. Men lykke til! Du er nok flinkere enn meg, det er jeg sikker på.

[Anonym bruker]

Hovedinnlegger..

 

Har det slått deg at du er unormal?

 

At det ikke er normalt å oppfatte kjønn som en tvangstrøye? Og at ved å insistere på at ditt barn ikke har noe kjønn - er det du som påfører barnet ditt en slags, kjønnsløs tvangstrøye?

 

Jeg er enig i at mange av kjønnsforskjellene er samfunnsskapte - men ikke alle.

 

Jeg fikk også en "nøytral" oppdragelse. Jeg var på en måte sønnen pappa aldri fikk, og ble alltid oppmuntret til å spille fotball, leke med biler osv - uten noe særlig interesse av det.

 

Helt fra jeg var liten var jeg som en liten prinsesse - jeg elsket å pynte meg, kle meg ut, låne farmors lange gull-kjeder, ta på meg høye heler osv.

 

I dag, som voksen, er jeg fortsatt feminin, men likevel tøff. Jeg merker at jeg har en del såkalte "gutte-kvaliteter", som konkurranse-instinkt, tøffhet, jeg liker ikke å snakke om følelser, jeg synes jobb er viktigere enn mye annet etc. Men jeg må innrømme at jeg likevel elsker å kle meg feminint og være "damete" - og at menn behandler meg som en dame. Og jeg har aldri oppfattet kjønn som noen tvangstrøye - tvert i mot.

 

 

 

 

 

[Nummer 4 på vei]

en jeg vet om hadde samme syn som deg og hun bestemte seg for å oppdra gutten sin kjønnsnøytralt, hun kjøpte dukke ogdukkevogn han hadde langt hår og gikk i både gutte og jenteklær og hadde strikk i håret innimellom. Men hun måtte faktisk gi opp, for selv om han ikke gikk i barnehage og begge foreldre var bevisst på det ble han en guttegutt. Han ville ikke leke med dukkene, han kastet dem utav vognen og lekte heller at den var en bil og ville ikke ha pynt i håret og likte i det heletatt best alt det som gutter vanligvis gjør. Så jeg mener det er et tydelig eksempel på at gutter er gutter og jenter er jenter, ikke at vi trenger å gjøre noe for å forsterke det, men det er faktisk forskjell på kjønnene.