Må bare klage, klage, klage..

[Anonym bruker]

har slitt så mye med tanker og følelser rundt den ille i magen.

Har vært sikker på at det eneste riktige for meg er og beholde den lille. Jeg har hatt masse motgang fra den dagen jeg fant ut at jeg var gravid. Kjæresten min gjenom et og et halvt år dumpet meg på stedet og vil ikke ha noe med barnet og gjøre.

Familien hans støtter meg enn så lenge, men jeg har skjønt at dette barnet aldri kan måle seg med det barnebarnet de allerede har.

Venninnene mine har allerede nå begynt og skygge under føler jeg, hver eneste helg de siste 2mnd har jeg blitt værende alene i helgene. Selfølgelig er jeg innstilt på at det blir mange flere, men det er bare så sårende!

Mamma er verdens beste mamma, hun støtter meg 110%, det samme med resten av familien.

Jeg har så lyst og glede meg over den lille, tenker knapt på annet og vil jo selfølgelig dele gleden med andre,men føler at alle oppfatter denne pratingen om barnet som mas.

Det er bare så sårende og vite at dette barnet ikke er ønsket av alle.

og det er så sårende at dette barnet ikke aldri kommer til og bli "godt nok" eller elsket nok.

Er bare så mnge tanker for tiden..

Så f.eks et par på kino i dag med voksende mage, de så så lykkelige og forelsket ut.. det er jo sånn det skal være!!!

Jeg er 20 år, eier egen leilighet, nesten ferdig utdannet og har jobb.

Hadde det ikke vært for alle andre så hadde dette vært sånn jeg alltid har drømt om!

[Anonym bruker]

Har du lyst til å være alenemor som 20-åring? Hvis svaret er ja, beholder du barnet.

[Anonym bruker]

takk for hyggelig svar.

 

HI

[Anonym bruker]

huff, er ikke lett dette.

på en måte er jeg i en lignende situsjon som deg.

jeg har en samboer som jeg har hatt i 6 år. har ei jente fra før på 3 år, som ikke var planlagt, men veldig ønsket..

 

nå når jeg ble ufrivillig gravid, snur samboer meg ryggen og klandrer meg for det som har skjedd.

han vil ikke bli prakket på et barn han ikke vil ha..

har nesten ikke snakket sammen siden jeg fant det ut, blir 2 uker på tirsdag.. er nå 8+0 uker på vei..

vet ikke hvordan dette ender, men håper egentlig at han bare pakker sammen og flytter ut.

jeg skal beholde barnet. og hvis et barn til er så ille at han faktisk er villig til å ofre oss andre også, så er han faen ikke mye og samle på..

 

en diger EGO..

(sorry språket, men er en smule bitter)

 

men jeg har mange gode venner og familie som helt sikkert støtter meg fullt ut, så jeg er ikke redd for å bli alene..

 

har ikke noe godt råd til deg, men ville bare fortelle deg at du ikke er alene om å ha det litt vanskelig..

men det ordner seg som regel for snille jenter vet du:)

lykke til

[linda87<3 Nathalie 5/9<3]

huff.. hørtes ikke lett ut.. men hvis du ønsker barnet så er det ikke verdt å ofre barnet for en kar som mest sannsynlig ikke kommer til å være der livet ut uansett.. og kjærlighet kan ikke måles. ditt barn vil bli like høyt elsket som et hvilket som helst annet barn.. uansett hvem som er for og i mot. Lykke til. håper ting ordner seg (for begge jentene med "dilemma") :)

[Skurvelurven]

Som en liten trøst kan jeg jo si at mange menn kommer krypende tilbake når de har fått fordøyd "sjokket".

Uansett får du tenke på hvor sterk du er, og den dagen du holder gutten/jenta di i armene vil du ikke angre:)