Jeg venter og venter... hvor lenge skal jeg vente?

[Miss Sparks]

Jeg har lest her på siden en god stund, men temaet er ikke nytt for meg. Tanken om å bli mor ved hjelp av donor ble sådd allerede for 12 år siden da jeg leste en reportasje i Aftenposten om en britisk kvinne som hadde fått barn ved hjelp av donorinseminasjon. Den gang var jeg 18 år og tenkte at jeg hadde noen år på å bestemme meg, se om jeg fant en mann, bygge hus etc. Jeg var i full jobb, men hadde ikke fast stilling. Kort tid etter fant jeg meg i et forhold. Vi brukte ikke prevensjon i et knapt halvår, men jeg ble ikke gravid. Forholdet var over før jeg ble 20. Jeg har ikke vært i noen forhold siden.

 

Så hendte det at jeg ble syk. Det tok mange år å finne ut av det, og jeg måtte slutte i jobben. Siden har jeg holdt på med yrkesrettet attføring (utdanning), og tanken og målet er selvsagt at jeg skal komme meg ut i arbeidslivet igjen. Det kan hende jeg lykkes med det, og det kan hende jeg ikke lykkes med det. Det vil tiden vise.

 

Og mens jeg venter på at “livet skal begynne” for meg, og med det mener jeg at alt ligger til rette 120% for å få barn, med god jobb og inntekt, helt frisk/kurert, går tida. Jeg blir 31 år nå snart. Jeg kan ikke vente like lenge som jeg har ventet til nå.

 

For tiden har jeg såvidt begynt å føle at barneønsket overskygger alt. Jeg har begynt å utsette kjøp av forskjellige ting, og heller satt pengene tilsides for kostnadene ved inseminasjon og reiser, og utredning eller evt.IVF ved privat klinikk, dersom jeg skulle trenge det. Likevel går jeg ennå og venter og venter, og jeg lurer på hva jeg venter på?

 

Min helsesituasjon påvirker ikke min evne til å ta vare på barn, og jeg har ellers ressurser i massevis. Jeg har “golden retriever”, “volvo” og husbankhus, og synes det er greit å være enslig. Hvorfor skulle jeg ikke prøve å få barn når jeg ønsker meg det mer enn noe annet?

 

Hvor lenge synes dere jeg skal vente på å prøve å få barn?

 

Synes dere at jeg i det hele tatt bør vurdere å få barn, hvis det blir slik at jeg blir helt eller delvis uføretrygdet?

[Regnbuemor til 2]

Når det er riktig for deg å få barn, er det nok bare du som kan svare på. Sorry at jeg ikke kan være mer til hjelp på akurat det spørsmålet.

 

Men, jeg personlig syntes ikke at man skal la være å få barn fordi man kanskje eventuelt engang kanskje skulle ende opp som uføretrygded. Nå vet ikke jeg om det er slik at din sykdom vil kunne forverres ved å bære frem et barn. Men om det er slik at det ikke er noe som tyder på det, så syntes jeg ikke det skal være til hinder. Ingen vet jo noe om hva som kommer frem i tid. Om alle tenkte så langt tror jeg veldig mange ikke kunne bragt barn frem i verden. Alt kan jo skje for oss alle.

 

Masse lykke til vidre i prossessen:)

[Trooghåp76]

Hei

Vil bare si at jeg kjenner meg veldig igjen i din vente situasjon. Er også ny her men har fulgt med lenge i flere år. Er som deg enslig og har et stort ønske om barn. Har hatt dårlig erfaring med menn så nå tenker jeg at dersom jeg skal vente til den rette kommer blir jeg aldri mor. Er 30 år nå.

Men jeg er uføretrygdet og jeg bruker rullestol men det er ingenting som påvirker min evne til å ta meg av et barn tenker jeg og da mener jeg greit nok jeg vil kanskje trenge litt hjelp men jeg har mye kjærlighet å gi et barn og har tid til og ta meg av et barn.

Har hus bil hund og katt så det er i boks.

Nå har jeg bestemt meg for å spørre min lege om og få hjelp til å ta de nødvendige prøvene og røngten av egglederne, da jeg har hatt cyster tidligere og har i tidligere forhold ikke blitt gravid.

Lurer jo også på hva jeg skal gjøre og hvordan jeg skal gå frem for å få mitt høyeste ønske oppfylt og det er å bli mor.

Prøver å spare penger men det kommer til å ta litt tid. Bor i nord norge og reisen til Danmark blir jo dyr.

Håper jeg kan treffe andre her som kan dele litt erfaringer og hjelpe meg litt på veien og til deg som lurer på om du skal vente stå på for å gjennomføre dewt du vil og gjerne begynne og planlegge litt før du gjør det. Trur ikke en baby vil tenke på om du går på atføring eller ikke.

Jeg for min del har hørt tidligere at hva har du å tilby en unge og at jeg måtte for alt i verden ikke få unge, men hvem vet og bestemmer det.?? Folk kan være bra ondskapsfulle men nå skal jeg prøve og ikke bry meg fordi det er mange som er uføretrygdet som er veldig gode foreldre.

Må til legen og få legeerklæring på at jeg får oppfølging av mine medisiner og sånt. Det gruer jeg meg til men jeg skal spørre. Min gynekolog sa at det var ingenting iveien for at jeg kunne bli gravid og bære frem bli mor, og det var godt å høre.

Er det noen som har ca pris på hva det koster for å gjøre det i danmark med reise og alt fra nord?

Unnskyld at dette ble langt.

Hilsen mittel

[En til kansje?!?]

Hei.

 

Mine tanker er at du er like god til å ta vare på et barn om du er uføretrygdet eller har fast jobb. Jeg tenker at hvis du har et brennende ønske om å få barn, å føler det riktig for din del, så gå for det.

 

Jeg har en samboer uten jobb, og vi har kjøpt hus,men ikke overtatt. Jeg var den personen som skulle vente til alt var perfekt, men ble fortalt at ting vil aldri bli helt perfekt og veien blir til mens du går. Å det er virkelig sant, er glad for de rådene i dag.

 

Så lykke til!

[Miss Sparks]

Hei!

Takk for svar. Ja, det er nok en selv som kan vite når det er riktigst tidspunkt å få barn, men det er jo hyggelig å få innspill. Jeg vil nok gjerne høre "kom igjen, sett i gang", tror jeg. :-)

Jo mer jeg tenker på det, jo mindre rolle spiller disse usikkerhetsmomentene med framtiden, evt jobb osv. Som du sier, alt kan jo skje for oss alle, og vi har jo heldigvis et sikkerhetsnett her i Norge.

En graviditet vil forresten ikke forverre min sykdom, og evt arvelighet er ikke noe stort tema. Og sykdommen/tilstanden fører heller ikke til tidlig død. Så det er vel egentlig bare å komme i gang...

 

Takk igjen, for svaret ditt :-)

[Miss Sparks]

Hei, så fint at du også svarte meg.

Ja, jeg er nok.. eller jeg bør kanskje begynne å si _har vært_ en slik person som har tenkt at alt skulle bli "perfekt" en gang. Om jeg skulle bli uføretrygdet - det er jo mange uføretrygdede foreldre - uten at det tilsier at de er dårlige foreldre...

Jeg har jo dette brennende ønske om å få barn, og jeg føler at det er riktig. I det siste har jeg begynt å føle at det overskygger alt, men jeg prøver samtidig å holde hodet kaldt. Det er jo slettes ikke sikkert jeg vil lykkes å bli gravid... Samtidig begynner jeg å bli klar over at jeg, på et senere tidspunkt, ikke ville tilgitt meg selv om jeg ikke i det minste _forsøkte_ å få barn.

 

Takk for lykkeønskningene og for innspillet ditt!

[Miss Sparks]

Hei mittel!

 

Så pussig - vi er begge like gamle og fra Nord-Norge, og nesten like langt i "prosessen".

I motsetning til deg, så har jeg ikke luftet "barneplanene" mine med noen. Fordelen er at jeg ikke har fått høre noe negativt, i den grad jeg ville ha fått det. Ulempen er selvsagt at man da ikke har noen ved sin side som kan støtte og hjelpe, f.eks med pass av dyr.

Jeg har tidligere tenkt, siden jeg er fra Nord-Norge, at jeg like gjerne kan reise til en klinikk i Finland, spesielt hvis jeg må ta hundene med meg og reise med bil.

 

Jeg har ikke vært hos lege eller gynekolog - det får være første punkt på programmet. Får man tatt røntgen av egglederne og slikt når man er enslig? Eller må man til utlandet for å få tatt slike tester?

 

Jeg har dessuten en del kg for mye, så jeg skal sette alle kluter i sving for å gå ned noe før jeg evt reiser til Finland eller Danmark.