liten entusiasme

[Anonym bruker]

Jeg sitter å leser på det dere skriver om hvor glade dere er for nurket i magen, og graviditeten og det hele. Så tenker jeg at jeg må være rar, fordi jeg gjør ikke det. Kanskje det vil komme, men sånn det er nå, så er det bare i magen, det sparker og vokser, men det er det. Ikke noe dusselulle "ser på klær" eller annet" ustyr". Tenke seg til det ene og det andre... Er det andre som også føler det slik? Kommer det til å forandre seg?

[Mone snart3barnsmor]

var veldig sånn med meg i bynnelsen... men denne uka har mye forandret seg.... sparka meg i hånden i går å greier er 18+4 nå da. nå har jeg bestilt vogn å bynt å kjøpe litt bodyer å sånn.... å må si det hjelper.... har også vært på ultralyd nå da så, vet jo at alt er vell å sånn.... men sliter fortsatt med mye om det å forstå hva som egentlig skjer tror jeg... hvor langt er du kommet da...?

[Anonym bruker]

Jeg har kommet godt over halvveis i svangerskapet, og har det meste fra før av. Ja, det er nok som du sier at det hjelper nok å begynne å finne frem litt av hvert. Jeg vet jo alt hva som skjer og hvorfor det ene og det andre er som det er, men jeg mangler den entusiasmen jeg skulle ønske jeg hadde. Der jeg faktisk gleder meg over det som skjer, og ikke er så "likegyldig" på en måte.

[mememe]

jeg vil si meg helt enig i det du sier føler meg også litt "likegyldig". Virka som tannlegen min syns det var mer spennende enn meg. jeg gleder meg jo selvfølgelig til han kommer og det der.. men klarer ikke helt å stå opp og glede meg sånn som det virker som folk forventer.

er også vanskelig å gå igjennom alt alene. og det ble så mange problemer som fulgte med så det ser ikke særlig lyst ut.

men ting ordner seg nok.

[Mone snart3barnsmor]

jeg gleda meg faktisk en del i bynnelsen men så følte jeg at jeg var rimelig alene på å glede meg så det dabbet av liksom, men når har jeg fått tømt meg til samboeren om at jeg synes ikke han er ivrig nok å at jeg da får problemer med å glede meg, så han skjønte det tror jeg, så han prøver da.. å det hjeøper jo... kanskje det er det som skal til for deg å, å få andre rundt deg til å glede seg å snakke mer om det.. cet ikke jeg...

[Anonym bruker]

Det gjør godt å høre at det ikke bare er jeg som føler det sånn. For det er ikke det at jeg ikke ønsker dette barnet, eller ser frem til når det kommer, jeg får det bare ikke til å glede meg over alt nå. Jeg håper at det ordner seg, men det var litt godt å få luftet dette.

[mememe]

ja, jo.. sant nok.. bor hjemme hos mamma nå inntil videre.

og barnefaren jobber jeg med, men jeg er ikke på jobb. har ikke snakket med han siden begynnelsen av desember. og han virker ikke så særlig interessert.

men gutten var jo planlagt! og jeg gleder meg til han er her, selv om barnefar ikke gjøre det.

men alle har meninger om alt nå som de kan virker det som. de sa så lite da barnefar var her, men så mye nå. skjønner jo at mye av det er for å hjelpe. men føler meg litt pressa opp i ett hjørne. spesielt når ting er så uklart.

MEN! som sagt: det ordner seg nok!

[Gjest]

venter mitt 4nå. gutten. solgte alt etter jentene vi da. klærne er igjen.pappan er helt gal,kjøpt vogn,vippestol og uro han.hehe. jeg dro frem klærne etter jentene og satte meg til å mimre litt.da kom følelsene tvert.