Jeg gruer meg til å føde-synes det er flaut...uff...

[Anonym bruker]

Hei...

 

Er det bare meg? Og er det veldig "feil" av meg å faktisk gå rundt å tenke på dette? Vet at mange sier at man glemmer alt når man er midt oppi det osv. Kan godt tenkes det, men hva med tiden etterpå? Hva med tankene man har da? Er jo en del som i ettertid blir litt småflaue over ting og tang, men som bare fnyser i det.

 

Slik fortoner prob. mitt seg. Jeg har alltid vært veldig var på dette med kropp, sex osv. Jeg synes at det å føde et barn er helt utrolig vakkert, men jeg er så utrolig redd for at jeg skal ta psykisk "skade" av det... Tenker da på at barnet skal ut av underlivet, et område jeg for alt i verden vil ha for meg selv. Jeg har aldr vært noe spes. glad i sex i det det kommer til samleie, uten at det er noen spes. grunn til dette. Hva med etter fødselen da? Jeg tenker masse på dette, og tenker at det er jeg som kommer til å slite etterpå og ikke min mann...Men at det går ut over han fordi jeg stenger "slusa"

 

Også er det dette med hva som skjer under en fødsel. Alt som kan komme ut, i form av tiss, bæsj, prump... De forskjellige stillingene, hvor noen er mer blottende enn andre. Jordmorstudenter, skifte av helsepersonell underveis, alt mannen min kan risikere å se.... Uff... Dette høres veldig sytete ut og mange tenker sikkert at dette glemmer jeg når jeg ligger der. Det er jeg jammen meg ikke så sikker på. Jeg knyter meg fort når det gjelder sånt. Jeg er gravid på vårt 2. ivf-forsøk og legene hadde ikke bare en enkel jobb når de skulle undersøke og sette tilbake egg. Jeg knyter meg helt forferdelig og sover ikke nettene på forhånd. Syns faktisk det er helt grusomt!!!

 

Jeg er ikke redd for smertene, absolutt ingen nerver der. Alltid tålt smerte bra, og vært utsatt for en del smerte i oppveksten.

Så nå når jeg føler det slik som jeg gjør, så blir jeg faktisk litt redd for at jeg er helt ute og kjøre. Håper noen forstår meg og kanskje noen andre har det på samme måten. Jeg trenger ikke å høre gang på gang at jeg glemmer, nå trenger jeg å høre litt om de ærlige følelsene på dette med at deler av en fødsel oppleves litt flaut...

 

Velger å være anonym siden noen kjenner meg her inne. Dette er ikke akkurat det jeg snakker mest om...

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i innlegget ditt!

 

Har alltid hatt fødselsangst, og kommer selv til å søke om keisersnitt. Får panikk av vanlige underlivsundersøkelser og kan begynne å skjevle av frykt før en vanlig time hos fastlegen - uten at jeg aner hvorfor.

 

Jeg har lurt på hvorfor jeg er sånn. Har ikke blitt voldtatt eller noe, men kommer fra en ganske streng familie, hvor det er lite/ ingen fysisk kontakt, få klemmer og hvor ingen snakker om eller viser følelser. Lurer på om det er en sammenheng?

 

Jeg har også sett at andre skriver "ja, man bæsjer og hyler under fødselen, men det tenker man ikke på".

 

Dette tror jeg IKKE er tilfelle for alle andre. Personlig vet jeg at JEG hadde reagert voldsomt både der og da, men også i ettertid på den typen "pinlige" og i mine øyne nedverdigende opplevelser.

 

Jeg tror man vet best selv hva som er beste løsning angående fødsel. Kanskje kan du (og jeg) få hjelp av psykologer og jordmødre underveis og prøve en vanlig fødsel. Hvis ikke kan man alltids ta ks.

 

Lykke til!

 

[Anonym bruker]

Jeg grudde meg som en gris, men det var helt unødvendig! Selvfølgelig gjør det vondt, men det var den fineste opplevelsen jeg noen gang har hatt! Gleder meg allerede til neste gang:-)

[nimaline241757]

Hei, du!

Det kommer gørr, bæsj og lyder og lukt. Mannen din får se mye rart den dagen, men jeg lover deg en ting: når dere får babyen i hånda, kommer alt det til å være glemt!

[Anonym bruker]

Hei!

 

Ja, det er nettopp det jeg også er redd for.

 

Jeg gruer meg ikke til smertene. Jeg kunne tålt all verdens smerter, hvis bare storken hadde kommet flygende med ungen etterpå! Dessuten finnes det smertestillende, så det er jeg ikke bekymret for.

Det er nok alt det andre rundt fødselen som skremmer. Jeg orker ikke å ramse opp, men spør meg hva jeg IKKE er redd for under fødsel, og jeg kan svare: ingenting. Alt, fra nakenhet til helsepersonale til tang og revning og føde morkaka skremmer meg.

Men det som skremmer meg mest er følgene av en fødsel på psyken min. Jeg vet at jeg kommer til å slite med tankene rundt fødselen i ettertid. Spesielt hvis det oppstår komplikasjoner, kommer jeg rett og slett til å bryte ned mentalt etter fødselen. All verden kan komme og si at man glemmer det der og da (det kan også godt hende), men hva med etterpå? Når jeg har vært på vanlig GU, så gruer jeg meg i en uke. Og i en uke etter GU'en går jeg og tenker på det, grøsser over det, og gjennomgår det i hodet mitt, detalj for detalj. Da jeg mistet i fjor, og var på 5 innvendige UL + at legen dro ut masse blodklumper fra livmorhalsen, var jeg deprimert og hadde tvangstanker i flere uker etterpå. Kan kanskje ikke sammenlignes med en fødsel, siden en MA er en negativ opplevelse, men det var sykehusopplevelsen og undersøkelsene og nakenheten som opptok meg mest i ettertid.

Ellers i livet er jeg (tro det eller ei ) stabil og ganske sterk. Hvorfor jeg har så store problemer med akkurat fødsel og nakenhet, vet jeg ikke. Har alltid hatt det sånn, og har slått meg til ro med det. Jeg skal søke om ks, fordi jeg er egentlig ikke motivert til noen fødsel.

 

Vet ikke om dette hjalp deg, HI, men du må vite at du er ikke alene om dette! Og det er hjelp å få!

 

 

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg godt igjen i dette!

 

Er livredd for fødsler, men hos meg er det omtrent kun psykisk!

 

VET at jeg kommer til å reagere sterkt psykisk på en så grusom og i mine øyne nedverdigende opplevelse.

 

Og til dere UTEN fødselsangst som kommer hit og sier "nei, du tenker ikke på det i det hele tatt etter at ungen er ute". Det er FEIL.

 

Det er MANGE som får psykiske problemer etter fødselen. Det finnes til og med TO egne forum her som heter depresjoner og sliten, hvor det kryr av damer som sliter psykisk etter fødselen.

 

Jeg vet ikke hvor min fødselsangst kommer fra, men har hatt to dårlige opplevelser med leger i mitt liv, og lurer på om dette "sitter igjen" i hjernen min. Stoler i hvert fall ingenting på leger eller helsevesenet generelt.

 

Har lyst til å søke om ks, men føler at man må gjennom en stor og lang kamp for å få ks i Norge, og det vet jeg ikke om jeg orker. Orker heller ikke å bli møtt med all kritikken, stigmatiseringen og nedlatende kommentarer rundt ks.

 

Det er til og med en lege her inne på Barnimagen som nylig latterliggjorde damer som "maser og hyler seg til ks siden naboen har fått det", og hun fastslo glatt at det "oftest IKKE handler om ks". Tror det er legers inntrykk - at det liksom er de sterke og vellykkede damene som velger ks, men de ser ikke på oss hvor mye vi sliter psykisk. Det er vel ingen som ser på ks som en "lett utvei"?

 

 

 

[Anonym bruker]

Huffameg, begynner nesten å grine bare jeg tenker på det... Jeg gruer meg heller ikke til smerten, tror jo på at det gjør vondt, men det er ikke det jeg gruer meg for...

 

Det er nettopp alt det rundt, masse folk, nakenhet, om de kommer noe, da tror jeg at jeg dør... hehe.. men det er fælt.

Jeg skulle ønske jeg kunne føde helt alene, men det skjønner jeg jo at jeg ikke kan...

 

Jeg blir så sint på dem som sier "det tenker du ikke på når du er i situajonen", jeg tror ikke de veit hva dem snakker om.. Grunnen til det er fordi en slik setning eller lignenes har blitt sagt i så mange forskjellige situasjoner eller i livet, og på meg har de tatt feil hver gang. Selvfølgelig tror jeg på at det gjelder for noen, men ikke hvis det ikke har funket på deg før...

 

 

Forresten,: er det helt sikkert at det kommer noe gørr av noe slag da? er det ikke bare noen ganger? det gjelder vel ikke hos alle?

[Anonym bruker]

Det er ikke alle som bæsjer på seg - noen får det ut på forhånd.

 

Men jeg tror det er vanlig at det renner ut blod underveis - delikat! Og morkaken som kommer ut etterpå! Sinnsykt ekkelt.

 

Så en fødsel på tv hvor den fødende og hylgråtende damen lå i sengen MED BLEIE. Dynen hadde hun IKKE over seg. Lå liksom med rumpen i været, med bleie - og flere personer kom og gikk på rommet...

 

Traumatisk tv-bilde...

 

Noen mennesker vet på forhånd at de kommer til å få psykiske problemer i etterkant av fødselen, inkludert meg selv. Dette vil ofte skje også - bare sjekk de forumene om depresjoner.

 

For noen av oss tror jeg ks er beste løsning. Det vil i hvert fall ikke for meg føles nedverdigende og psykisk belastende på samme måte som en fødsel.

 

Har hørt om en som synes det var ille at de rundt henne, jordmødre og leger, "late som ingenting" når hun hadde de verste smertene i sitt liv.

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Og dette med at mennene som er med på fødselen "ser mye ekkelt, men glemmer det rett etterpå" er i hvert fall ikke sant!

 

Har snakket med mange menn om dette, så det vet jeg.

 

At de ikke forteller hvor ekkelt, traumatisk, dramatisk og stygt de synes fødselen var til dere som fødte, er jo ikke så rart....

 

For mange menn er fødselen ekstremt traumatisk og de sliter med å slutte å tenke på det i ettertid. Samtidig føler de at de ikke kan snakke med kjæresten sin om det....

[Anonym bruker]

Ikke tolk dette feil, men så utrolig godt å høre at flere enn meg synes dette er en vanskelig sak. Det er jeg som er trådstarter og jeg har nå i noen dager (etter at jeg la inn innlegget) tenkt litt på at jeg kanskje er den eneste... Tok sin tid før folk svarte gitt.... hehe

 

Prata litt med jordmor om dette nå når jeg var der. Hun synes det var så fint at jeg nevnte det, for mange slet med flauhet rundt dette å føde, men ingen prater så mye om den biten for det er liksom tabu. En fødsel skal bare være vakker, flott, det beste man kan oppleve osv... Har også pratet litt med mannen min nå disse dagene. Ble så mye lettere å prate med han etter at jeg fikk satt ord på følelsene her på forumet:-) Han forstår meg godt, heldigvis!! Men ja. Det jeg tenker på i disse dager er faktisk lengden på denne kjortelen. Der bør være lang altså... Og av og til så tenker jeg at "tenk hvis jeg er så heldig å føde hjemme på badegulvet"... hehe... Uff... Ikke greit. Som noen av dere nevner, så klarer heller ikke jeg å fatte og begripe hvor denne flauheten og kropslige skammen kommer i fra... Hadde jeg bare opplevd noe fælt en gang så hadde jeg forstått det. Men sånn er det ikke. Noen av oss er vel rett og slett litt mer knyttet og vare på dette med kropp. Vi får støtte hverandre jenter!! Jeg vil føde, ks er ikke aktuelt for meg uten at jeg virkelig må. Håper jeg klarer å jobbe meg igjennom dette, og at fødselen ikke setter dype psykiske spor i meg. Det unner jeg rett og slett ikke min mann altså. Eller meg selv....

[Anonym bruker]

Det er så bra at dere setter ord på dette! Vil gjerne gi lyd fra meg, jeg også, fordi jeg har vært og delvis er i samme båt. Vet ikke om noen av dere har født før? Det har jeg. Og jeg grudde meg til alt det dere beskriver: Nakenhet, masse folk, blod, gørr osv. osv. I tillegg til at jeg var redd for smertene!! Jippi!!

 

Har venninner som er i den der "fødsler er så vakkert og naturlig og flott og det er bare å glede seg"-gata. Skulle ønske jeg var der. Tror det er helt umulig for dem å forstå at noen synes det er flaut....

 

Jeg har ikke fått noen psykiske spor etter forrige fødsel, og det gikk veldig greit. Tenkte ikke på det med nakenheten da jeg var midt oppi det. Men det skal sies at det var bare jordmor, min mann og jeg til stede. Det går jo an å gi beskjed om at slik vil man ha det, sånn at man ikke behøver å ha en hel tilskuerskare.

I tillegg vil jeg anbefale klyster, da kommer det som skal ut i ei farlig fart :-) Dessuten går det an å gi beskjed om at man ikke vil ha sjekka åpning både titt og ofte (hvis man er ukomfortabel med det).

Til sist bør far få beskjed om å holde seg i "hode-enden", det er der han gjør nytte for seg, ikke mellom beina dine. Lykke til!! Huff, som jeg gruer meg....

[Polyanna71]

Jeg kjenner meg ikke igjen i alt du skriver, men en ting: Jeg har et litt anstrengt forhold til gørr og bæsj og sånt. Eller, jeg vil ikke si anstrengt, men det kunne ikke falle meg inn å gå på do mens mannen min er på badet, for eksempel.

 

For meg er DET veldig privat.

 

Og, siden du ville ha en ærlig beretning: Under min første fødsel glemte vi klyster, og de sa ingenting om det på fødeavdelingen. Det kom MYE avføring under utdrivingen, og jeg oppfattet det som hemmende og pinlig. Og som det luktet! Mannen min syns også det var ekkelt.

 

MEN: Dette er det verdens enkleste sak å gjøre noe med! Neste gang sørget jeg for å ta klyster før jeg dro til sykehuset, og jeg hadde spurt om mer dersom fødselen hadde drøyd. Ikke NOE søl den gangen. :-)

 

Jeg hadde heller ikke noe ønske om at mannen skulle se "alt". Jeg vet at han er litt sart på "ekle" ting, og det respekterer jeg. Han hadde det fint oppe ved hodet mitt. :-)

 

Jeg var ganske påkledd under det meste av første fødsel, og man kan velge antrekk ganske selv. Hva om du får tak i en skikkelig lang, god nattskjorte eller noe, som kan skjule det meste?

Du kan også velge stilling veldig selv.

 

En ting du kan tenke på: Andre gang valgte jeg å føde i vann, på ABC. Det var en veldig rolig og "renslig" opplevelse. Anbefales på det varmeste! Du kan også ha på en lang t-skjorte eller noe i vannet, og man føler seg faktisk mer "tildekket" nedi karet.

 

 

 

Jeg vil forresten understreke at bortsett fra det er med avføringen første gangen, så har jeg hatt to STRÅLENDE fødselsopplevelser! Og det er ikke bare noe jeg sier etterpå - mannen min kan bekrefte at jeg sa det underveis også. :-)